Kultur

De beste filmene på Netflix

Strømmegiganten Netflix er ikke bare TV-serier. Kanalen er også en viktig plattform for nye filmer. Her er de beste filmene på Netflix akkurat nå.

Blasted

Strømmekanalene kaprer stadig større deler av filmmarkedet i nær sagt alle sjangre, og innen spillefilm har særlig Netflix satset stort de senere årene både på egenproduksjoner og en klassikerkatalog bestående av eldre filmer, mange av dem noen av tidenes største kinosuksesser. Men sentralt står produksjonen av ny kvalitetsfilm. I noen år nå har man sett nominasjonsskred for nye Netflix-filmer, med «Don’t Look Up» og «The Power Of The Dog» fremst i feltet, slik filmer som «Roma» og «Mank» har vært før dem. Her er et knippe av de beste filmene på Netflix akkurat nå, samt noen helt habile filmer som ikke krever alt for mye på ekstra late sommerdager.


Dette er de beste filmene på Netflix:

Blasted

«Blasted»

Regi: Martin Sofiedal

Filmdebutanten Martin Sofiedal får æren av å levere Netflix’ første helnorske science fiction-komedie med «Blasted», historien om et helskrudd utdrikningslag blant UFO-er og aliens i Hessdalen. Denne dalen fra virkeligheten er kjent som et valfartssted for UFO-entusiaster, men noe i nærheten av dette har neppe dalens innbyggere sett før. Axel Bøyum (fra «Heimebane», blant annet) spiller Sebastian, en Barcode-japp som skal gifte seg med Josefine (Cecilie Svendsen). Bestevennen Audun, Sebastians gamle Laser tag-kompis, arrangerer gilder hvor han skal drikkes ut. Men Sebastian vil ikke gå glipp av en god forretning underveis, og inviterer likegodt med en investor av det sleske slaget. Ingen av dem er forberedt på hva og hvem som venter dem i denne science fiction-sluggeren som med glimt i øyet peiler seg inn mot samme morbide univers som for eksempel «Shaun Of The Dead». «Blasted» er allerede blitt en aldri så liten hit på Netflix blant de ikke-engelskspråklige filmene, og ser man moroa er det lett å skjønne hvorfor.

Hustle

«Hustle»

Regi: Jeremiah Zagar

Adam Sandler har gjort det til en kunst å være uforutsigbar både i valg av filmer og i utførelsen av roller litt utenom det vanlige. «Hustle» er ikke noe unntak, selv om den følger en dels velprøvd øvelse innen den amerikanske sportsfilmsjangeren. Her er det basket som gjelder, og Sandler spiller den litt rufsete talentspeideren Stanley Sugarman som med et ømt blikk for omgivelsene og spillet reiser verden rundt for å finne nye talenter for storklubben Philadelphia 76ers. Han er lovet en plass på trenerbenken av klubbens mektige eier, men tilfeldighetene vil det annerledes. I andre roller finner man en rekke av dagens store NBA-stjerner, som Juancho Hernangómez og Anthony Edwards, mens Queen Latifa gjør en fin rolle som den tålmodige Teresa Sugarman. I Spania oppdager han Bo Cruz (Hernangómez ), en spiller helt uten grenser og med mye mental bagasje, men som med riktig trening kan bli en av de aller største.

Hustle

Sugarman henter han til USA, og så starter kampen om å få han inn i det såkalte NBA-draftet, som igjen kan bety proffkontrakt. Men både Bo Cruz, 76ers-ledelsen og rivalene er mer forutsigbare enn Sugarman så for seg. Jeremiah Zagars regi og Sandlers spill mot basketsportens giganter får det hele til å minne om en historie fra virkeligheten, noen den ikke er. Men fortellingen er god og filmen et godt feelgood-drama med kvalitet tvers igjennom.

Nikolaj Coster-Waldau som Ejnar Mikkelsen, og Joe Cole som Iver Iversen, i virkelighetsbaserte «Against the ice». Foto: Netflix

«Against The Ice»

Regi: Peter Flinth

Grønland er i vinden om dagen, blant annet i comeback-sesongen av «Borgen». Ved forrige århundreskifte var ikke Grønland like oppdaget som i dag, og mye av polarhistorien dreide seg om dette enorme området som man ikke visste hvor endte, eller hvorvidt det besto av en eller to øyer. Den da allerede meritterte polfareren Ejnar Mikkelsen la ut på Alabama-ekspedisjonen til Grønland i 1909 hadde han flere formål, blant annet å finne likene av og nedtegnelsene til tre andre polfarere som var omkommet, samt fastslå at Peary-kanalen ikke eksisterte, noe som var viktig for å forhindre at USA kunne gjøre hevd på det nordlige Grønland. Det gikk ikke som planlagt. «Arn»- og «Beatles»-regissør Peter Flinth har hatt hånda på filmen, bygget på Mikkelsens egen bok «Farlig tomannsferd». Selv om den er blendende vakker og dramatisk nok blir den en vel skjematisk historie rundt hovedekspedisjonen bestående av Mikkelsen og Iver Iversen og deres kappløp med døden under et langt lengre opphold i isødet enn planlagt. «Game of Thrones»-stjernen Nikolaj Coster-Waldau og Joe Cole spiller henholdsvis Mikkelsen og Iversen.

Little Women

«Little Women»

Regi: Greta Gerwig

Louisa May Alcotts over 150 år gamle selvbiografiske roman er blitt filmatisert utallige ganger, men tåler fint en runde til når den er så gjennomsjarmerende velspilt og feministisk oppdatert som i Greta Gerwigs versjon. «Little Women» har et stjernelag uten like, og de svært ulike men sammensveisede søstrene March spilles av Florence Pugh, Emma Watson, Eliza Scanlen og Saoirse Ronan, som i rollen som Jo er Alcotts eget alter ego som en forfatter in spe som sprenger seg ut av fastlåste rammer på den idylliske Massachusetts-bygda under den amerikanske borgerkrigen, mens moren våker over dem. Laura Dern spiller moren, mens Meryl Streep spiller tanten og Timothee Chalamet spiler den rike nabogutten Laurie.

«Julie & Julia»

Regi: Nora Ephron

I kjølvannet av den nye HBO Max-serien «Julia», som inngående forteller historien om Julia Childs, USAs svar på Ingrid Espelid Hovig i det amerikanske TV-mediets gryende ungdom, bare med fransk mat som spesiale, er det verdt å minne om «Julie & Julia». Nora Ephrons underholdende og sjarmerende film med Meryl Streep i storform som den høyreiste, stemmeskingrende og småklossete Childs som ble TV-stjerne mot alle odds. Ephrons film tar utgangspunkt i hvordan bloggeren Julie Powell i 2005 bestemte seg for å lage alle rettene i Julia Childs kokebokbibel «Mastering The Art Of French Cooking» fra 1961, en rett hver dag. Amy Adams er god i rollen som Powell, i en film som forteller historien om Childs parallelt med Powells strevsomme prosjekt mange tiår senere. Resultatet er en real appetittvekker av en feelgoodfilm.

Room

«Room»

Regi: Lenny Abrahamson

En av forrige tiårs virkelig gode filmer har nå funnet veien til Netflix. En indiefilm som ble nominert til hele fire Oscars, og som ble Brie Larsons store gjennombrudd i rollen som Joy, som ble kidnappet som 17-åring og holdes som fange av en livsfarlig sexforbryter og voldtektsmann. Fem år senere har hun født en sønn, og nå bor hun og lille Jack sammen i en verden som bare kalles «Room». Sønnen har aldri vært utenfor, men lever som i en egen fabelverden sammen med moren. Han skjønner heller ikke noe av skikkelsen som innimellom kommer inn med nødvendige gaver til dem. Joy på sin side begynner å frykte for hva som kan skje med sønnen når han vokser seg til, og hun legger planer for å endelig unnslippe sin skjebne og ut i friheten. Bakteppet i «Room» er grusomt nok, men filmskaper Lenny Abrahamsson vektlegger det psykologiske og emosjonelle i hvordan Joy hegner om sønnen, og hvordan Jack opplever denne verdenen. Uten sentimentalitet er «Room» både optimistisk og rørende, og rystende nok uten de spekulative krimelementene en slik film lett kunne fått.

The Takedown

«The Takedown»

Regi: Louis Leterrier

Enkel, litt motstandsløs og underholdende action til tross, det er alltid en sjarmerende fryd å se Omar Sy, og dessuten er dette noe av en prøveballong for regissør Louis Leterrier foran 2023s mest etterlengtede franchise, «Fast X», det nye kapitlet i «Fast and the Furious»-serien. Den erkeamerikanske rånerfilmen er etter mye fram og tilbake overlatt til franske Leterrier, som ikke er noen novise i formatet etter de to første «Transporter»-filmene og «Hulken». I Netflix-sammenheng er han mest kjent for den habile «Lupin»-serien, som tross svake manus holder høy standard takket være gode skuespillere og særlig hovedpersonen spilt av nevnte Omar Sy («De urørlige»). «The Takedown» er en oppskriftsmessig skruball om to politimenn, Diakité (Sy) og Monge (Lauret Lafitte), som er som ild og vann sammen. Turen under en særdeles stor opprullingssak bringer dem til alpene. Der kan jo ingenting gå galt…

Netflix

«Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga»

Regi: David Dobkin

Ja, en amerikansk film om Eurovision er like fjollete som det høres ut som. Will Ferrell spiller islandsk fiskersønn og kraftrocker som har Eurovision-finalen som sin store drøm, en drøm å dø for. Sammen med sangeren Sigrit (Rachel McAdams) får han sin livs sjanse etter en eksplosiv nasjonal kåring av årets islandske Grand Prix-finalist. Blant mange av virkelighetens Grand Prix-stjerner dukker også norske Alexander Rybak opp med fela. Filmen er sjarmerende fjoll fra ende til annen, med ett og annet gullkorn. Ett av dem er sangen «Husavik», sunget av svenske Molly Sandén og nominert som en av fem sanger til Oscar. Ferrell har åpenbart en svakhet for nordiske særegenheter, og har også skrevet denne filmen som man ikke tror eksisterer før man ser den.

Da 5 Bloods

«Da 5 Bloods»

Regi: Spike Lee

Få regissører har satt det svarte USA og borgerrettigheter på kartet like ettertrykkelig som Spike Lee. Han fikk selv Oscar for «BlacKkKlansman», som er en moderne klassiker, og dette Vietnam-dramaet treffer selvsagt også tidsånden med kirurgisk presisjon. I «Da 5 Bloods» utforsker Lee konsekvensene av de kollektive traumene til et folk som blir dyttet frem til frontlinjen så fort amerikanske interesser går til krig, en innsats som på ingen måte gjenspeiler seg i det som møter dem da de kommer tilbake.

Pieces Of A Woman

«Pieces of a Woman»

Netflix har satset deler av sitt enorme budsjett på smalere prosjekter, og det håper vi fortsetter selv om giganten har fått smake på suksessen bakside. «Pieces of a Woman» er en blytunge, Bergmansk samlivstragedie, og ikke akkurat noe du skal se hvis det er underholdning som står øverst på ønskelisten. Snarere er det en kompleks beretning om konsekvensene av å miste et barn under fødselen. Hovedrolleinnehaver Vanessa Kirby høstet flere priser som beste kvinnelige skuespiller for rollen, samt en Oscar-nominasjon for hvordan hun framstiller manusforfatter Kata Webers tolkning av hennes egne opplevelser sammen med samboeren og regissøren Kornel Mundruczo («Jupiters måne». I filmen spilles mannen av Shia LaBeouf. «Pieces of a Woman» er Mundruczos første engelskspråklige film, om å fortsette livet etter å ha mistet et barn under en dramatisk fødsel, i filmen en lang, direkte og vond opptakt til tiden etterpå.

«Passing»

«Passing»

En av vinterens beste filmer uavhengig av plattform. Tittelen og handlingen i «Passing» spiller på et uttrykk som er blitt brukt om blant andre svarte mennesker som er så lyse i huden at de kan «passere» som hvite. I 1920-tallets segregerte USA møter to kvinner hverandre etter mange års atskillelse. Irene gir seg ut som hvit når hun trekker inn på en eksklusiv restaurant for å unnslippe den kvelende sommervarmen. Her møter hun Claire, hennes nære venninne fra barndommen.

Passing

Det viser seg at sistnevnte har giftet seg med en hvit mann som ikke kjenner hemmeligheten hennes. Dramaet som utfolder seg, basert på Nella Larsens roman fra 1929, handler om de to kvinnenes elektriske og svingende vennskap etter hvert som Claire søker seg til Irene og hennes afroamerikanske middelklassehjem i Harlem. Men like mye handler det om klasseforskjeller, borgerrettigheter og rett og slett overlevelse i et samfunn der minoriteter har svært lite spillerom. Ruth Negga og Tessa Thompson er begge på Oscar-nivå i filmen, som er nydelig laget i svarthvitt og er regidebuten til den britiske skuespilleren Rebecca Hall.

«The Power Of The Dog»

«The Power of the Dog»

Jane Campion har returnert til spillefilmen med et drama fra 20-tallets USA, en brytningstid etter nybyggertiden og før krakket. I dette westernmiljøet som er i endring skaper hun en film om lengsler som både er vakre og livsfarlige ut fra situasjonen. Tittelen «The Power Of The Dog» står som et varsel over det som skal skje, en overraskende tvist der hevn og beskyttelse spiller inn. Handlingen dreier seg rundt den ensomme kvegeieren Phil (Benedict Cumberbatch). Når broren (Jesse Plemons) kommer hjem med Rose (Kirsten Dunst) og hennes nesten voksne sønn Peter (Kodi Smit-McPhee), ser han situasjonen som en trussel mot det bestående og kanskje også som et svar på følelser han har brent inne med hele livet i et mannsmiljø som ikke har rom for annerledeshet, hvor menn ikke har andre valg enn å undertrykke hva de egentlig føler og for hvem. Få spiller på slike følelser som Jane Campion, med et blikk utenfra som både utfordrer og overrasker, og som åpner for både skjønnheten og giftigheten som ulmer i det ensomme og det undertrykte.

«Don’t Look Up»

«Don’t Look Up»

Adam McKay har med komedien «Don’t Look Up» gitt oss en grei oppsummering av hvordan verden ville reagert om vi plutselig oppdaget at en komet ville utslette alt liv på jorda om bare et drøyt halvår. Og det er et stjernelag han disker opp med, fra Leonardo DiCaprio og Jennifer Lawrence i hovedrollene som forskoerne som oppdager kometen, til Meryl Streep som den amerikanske presidenten og Jonah Hill som stabssjefen som på ingen måte tar trusselen alvorlig. I anmeldelsen heter det: «Et rasende frontalangrep på amerikanske maktinstitusjoner som tåler sammenlikninger med Stanley Kubricks «Dr. Strangelove» og «Wag the Dog». Netflix har gjort sitt beste for å selge dette som en lystig crazykomedie, men «Don’t Look Up» er betydelig beskere, mer pessimistisk og desillusjonert enn markedsføringen våger å antyde».

«The Hand Of God», som regissør Paolo Sorrentino har basert på sin egen ungdom og oppvåkning.

«The Hand Of God»

Den italienske regissøren og Oscar-vinneren Paolo Sorrentino («Den store skjønnheten», «Youth») har i sin nye film gått tilbake til sin egen ungdomstid i hjembyen Napoli. Det er 80-tallsvibrasjoner, sol og varme sommernetter, promiskuøse tanter og ikke minst Diego Maradona i Napolis midte. Med et blikk på oppvåkning så vel sosialt som seksuelt skaper Sorrentino et frodig og fascinerende tidsbilde befolket med fargerike skikkelser og storslåtte tablåer i den grad at hver scene framstår som et kunstverk i seg selv. En underholdende og visuelt eventyrlig berg- og dalbane av en film, så rik på blendende detaljer at vi også denne gangen tilgir Italias trolig fremste regissør av i dag en og annen egosentrisk ekstrarunde i filmmanesjen.

The Harder They Fall.

«The Harder They Fall»

Regissør Jeymes Samuel star bak en av årets lystigste «gladvold»-filmer, en westernspastisj som blander det meste du kan tenke deg av sjangere i tillegg til den klassiske westernleken. Med et rollegalleri som løfter fram de ofte glemte svarte heltene og antiheltene fra «den ville vesten», blant dem cowboylegenden Nat Love og Bass Reeves, den første svarte US Marshall vest for Mississippi, er dette et annet USA enn det Hollywood tradisjonelt har vektlagt. Regina King (som «Stagecouch» Mary Fields), Jonathan Majors og Idris Elba er bare noen av dem som fryder seg i en sjangersalat av en film med helt fiktive handlingsløp. Det svinger ikke bare av revolvere, dueller og saloon-oppgjør, men også av Jay Zs musikkspor som består både av et par av hans egne låter samt spor fra afrobeatlegende Fela Kuti og kjenninger som CeeLo Green, Dennis Brown og Lauryn Hill.

Malcolm & Marie

«Malcolm & Marie»

Dødsdansen mellom Zendaya og John David Washington i Sam Levinsons kammerdrama «Malcolm & Marie» er uten filter, en Netflix-film skapt av folkene bak kultserien «Euphoria». Med to kraftfulle skuespillerprestasjoner løftes filmen opp på et høyere nivå enn selve historien skulle tilsi, og den lekre filmingen og den klaustrofobiske rammen øker intensiteten. Malcolm og Marie kommer kjørende hjem fra premierefesten på Malcolms nye film. Han er i ekstase over tilbakemeldingene fra kritikere og bransje, og danser seg gjennom husets mange rom, i scener som i likhet med mange stemningsmettede sekvenser filmes utenfra og inn. Marie er ikke like entusiastisk. Problemet på overflaten er at han har glemt å takke henne i takketalen, men under ligger mye mer grums enn som så. I filmens utforskning av kjærligheten blir natten så stygg som den kan bli, lik en moderne «Hvem er redd for Virginia Woolf» eller en Strindbergs «Dødsdansen».

«Familien Mitchell mot maskinene» er et overskuddsprosjekt fra radarparet Chris Miller og Phil Lord, folka bak blant annet «Det regner kjøttboller» og «Lego-filmen».

«Familien Mitchell mot maskinene»

Hvis verden var normal ville «Familien Mitchell mot maskinene» vært en av de store familiefilmene, fastslo Dagsavisen i sin anmeldelse da denne filmen som skulle hatt bredest mulig kinolansering fikk strømmepremiere midt under den verste koronanedlukkingen. «Familien Mitchell mot maskinene» er et konstant gøyalt overskuddsprosjekt; preget av den typen anarkistisk kreativitet som kjennemerker filmene til radarparet Chris Miller og Phil Lord («Det regner kjøttboller», «Lego-filmen»). Et familiedrama om det dysfunksjonelle forholdet mellom en far og datter og en kommersiell storfilm som appellerer like mye til oss voksne som barn.


«The Dig»

«The Dig»

«The Dig» er et stilltiende og svært britisk drama drevet fram av gode skuespillere og en skattejakt som oser av historie og kulturell ballast. Når britisk film trår til med sine beste skuespillere og satser på en virkelighetsbasert historie som befinner seg et sted mellom kos, krig og kosmos, kan det vanskelig bli feil. Carey Mulligan og Ralph Fiennes spiller de fremste rollene i denne filmen om det såkalte Sutton Hoo-funnet i gravhauger på landsbygda i Suffolk, akkurat i det landet sto på terskelen til krig med Tyskland. Et funn fra anglosaksisk tid, i størrelse og betydning like sentralt som Oseberg-skipet i Norge. Carey Mulligan spiller den unge enken Edith som sitter på en stor eiendom, og hun har en fornemmelse om hva som gjemmer seg under jordlaget. Fra det lokale museet i Ipswich rekrutterer hun Basil Brown (Fiennes) , en selvlært arkeolog, stoisk, fåmælt og med ryggen rak, en belest amatør som til og med skal ha noen norske bøker i bagasjen. Det vil ikke spolere mye å si at det ligger like mange følelser under overflaten som det finnes skatter i jordhaugene, men sistnevnte er atskillig lettere å bringe til overflaten.


«Bohemian Rhapsody»

«Bohemian Rhapsody»

Filmen om Freddy Mercury i supergruppa The Queen tåler både ett og to gjensyn, og er et svært godt valg foran mer opplagte «reprisefilmer». Mercury er et av de største popkulturelle fenomenene vi noensinne har sett, en flamboyant popstjerne utenom det vanlige og en mann som flyttet grenser både for seg selv og andre. Han døde av AIDS-komplikasjoner i 1991, bare 45 år gammel. Rami Malek gjør en kraftprestasjon i rollen som Mercury, i en film som er noe preget av å være en offisiell «biopic», men som uhemmet dyrker musikken, popkulturen, de bransjemessige konfliktene og en rockestjerne som gikk sine egne gullbelagte veier inn det være seg triumf eller tragedie. Filmens avsluttende rekonstruksjon av Live Aid-konserten er noe av det mest rørende som er laget for en musikkfilm av dette formatet.


mank

«Mank»

David Finchers film er den filmen med flest nominasjoner foran Oscar-utdelingen 2021, med hele ti muligheter til å vinne den gjeve statuetten. Det er «Seven»-regissørens første film på over seks år, et personlig lidenskapsprosjekt og et sjeldent mesterverk på over tre timer og i svart hvitt. Det er også et solid stykke Hollywood-nostalgi, om samarbeidet mellom regissøren Orson Welles (Tom Burke) og manusforfatter Herman J. «Mank» Mankiewicz (Gary Oldman) da de lagde det som anses som verdens beste film, «Citizen Kane» (1941).

Alicia Vikander som en AI-robot i «Ex Machina».

«Ex Machina»

«Ex Machina» har funnet sin plass på Netflix, og med det er et lite stykke norsk natur og arkitektur (Valldal på Sunnmøre) på plass. I en film om kunstig intelligens, skapt av kultforfatteren Alex Garland, er svært lite det man tror i forkant. Dette er et psykologisk drama med roboter og cyborger, og med Alicia Vikander i rollen som en intelligent robot som skal testes av IT-forsker (Domhnall Gleeson), og som viser seg å ikke bare være intelligent, men også utstyrt med følelser.

Hvit Tiger

«The White Tiger»/«Hvit tiger»

Filmen «Hvit tiger» er en kynisk, besk og forfriskende amoralsk underdog-historie, og et resultat av Netflix’ offensive satsing på spillefilm fra internasjonale aktører. Et hardtslående krimdrama basert på den prisbelønte debutromanen av indisk-australske Aravind Adigia. «The White Tiger» utforsker temaene regissør Ramin Bahrani har vært opptatt av siden han startet filmkarrieren: sosiale forskjeller, klassekamp, kapitalismen skyggeside og hvor langt noen er villige til å gå i jakten på rikdom.

Roma

«Roma»

Med den flere ganger Oscar-belønnede «Roma» har Alfonso Cuarón laget en sterk film med utgangspunkt i barnepiken han vokste opp med. I nydelig svarthvitt leier han oss inn i den allmenne følelsen av hvordan man som voksen betrakter barndommen gjennom et slør av innfall og situasjoner, hvor detaljene blåses opp mens de livsforandrende hendelsene blir desto mer uhåndgripelige. Skildringen av så vel den stillestående som den frenetiske hverdagen skaper et klokt og visuelt storverk av en film. Den ble den første Netflix-filmen som vant hovedprisen på en av de største filmfestivalene, Gulløven i Venezia, før den gikk videre til Oscar-suksess.

«Bombshell»

«Bombshell»

Det er også laget en TV-serie om metoo-avsløringene som felte Fox News-sjefen Roger Ailes og skapte en av de største skandalene i USAs politiske mediemiljø, da med Russell Crowe i Ailes-rollen. I «Bombshell» er det John Lithgow som gjør en forrykende tolkning av den mektige mediemogulen og overgriperen. Bak det hele spiller Donald Trumps valgkamp en viktig rolle, alt mens noen av USAs mest kjente TV-ankere og journalister i Fox News tar bladet fra munnen og forteller hva de har opplevd. Det utløser en makt- og kjønnskamp som på ingen måte har et gitt utfall. Fox News-kvinnene Charlize Theron, Nicole Kidman og Margot Robbie er alle sterke i sine roller som varslere.

Knives Out

«Knives Out»

Rian Johnsen har laget en herlig, snakkesalig og «klassisk» krim med Daniel Craig i rollen som detektiven Benoit Blanc som utnevner en ung pårørende (Ana de Armas) til mordofferet til sin assistent. Hercule Poirot-fans bør kjenne sin besøkelsestid, for «Knives Out» er et skarpslipt mordmysterium av det tilsynelatende tradisjonelle lukkede rom-slaget, med et fargerikt persongalleri og giftige relasjonsbånd på tvers av generasjonene.

Trial of the Chicago 7.

«The Trial of the Chicago 7»

Manusforfatter Aaron Sorkin er kjent for politiske dramaer, og her går han selv bak kamera og filmatiserer en historie som har Vietnamkrigen som bakteppe på samme tid som Martin Luther King Jr. og Robert F. Kennedy blir drept. Resultatet er en rekke Oscar-nominasjoner, blant annet beste film og en skuespillernominasjon til Sacha Baron Cohen, som selv har fått en rekke nominasjoner for Borat-oppfølgeren «Borat Subsequent Moviefilm». I 1968 barket fredsdemonstranter og rasende politistyrker sammen under demokratenes landsmøte i Chicago, og på politisk topplan utpekes åtte venstreradikale aktivstledere som stilles for retten beskyldt for å ha konspirert og framprovosert vold.


Sophia Loren i «Med livet foran seg» («The Life Ahead»)

«The Life Ahead»

Legendariske Sophia Loren skinner i «The Life Ahead» («Med livet foran seg»), i rollen som jødisk holocaust-overlever og tidligere prostituert som på sine eldre dager har åpnet hjemmet sitt for barn av andre prostituerte. Hun knytter et tett bånd til en av de småkriminelle guttene hun blir bedt om å ta seg av, 12-åringen Momo (Ibrahima Gueye). Løftet han gir henne da hun begynner å miste seg selv mentalt skal bli av avgjørende betydning for mange. Dette italiensk dramaet er regissert av Edouardo Ponti, sønn av Sophia Loren og Carlo Ponti, og er dessuten en nyinnspilling av filmen som i 1973 het Madam Rosa, basert på en roman av Romain Gary. Loren kunne fortjent en Oscar-nominasjon, men den ene filmen har fått går til den italienske popstjernen Laura Pausini for sangen «Lo Si».