Kultur

De beste filmene på Netflix

Strømmegiganten Netflix er ikke bare TV-serier. Kanalen er også en viktig plattform for nye filmer. Her er de beste filmene på Netflix akkurat nå.

Strømmekanalene kaprer stadig større deler av filmmarkedet i nær sagt alle sjangre, og innen spillefilm har særlig Netflix satset stort de senere årene både på egenproduksjoner og en klassikerkatalog bestående av eldre filmer, mange av dem noen av tidenes største kinosuksesser. Men sentralt står produksjonen av ny kvalitetsfilm, nå også norske filmer som Roar Uthaugs underholdende sjangerfilm «Troll». I noen år nå har man dessuten sett et nominasjonsskred for nye Netflix-filmer i Oscar-øyemed, med «Don’t Look Up» og «The Power Of The Dog» fremst i feltet, slik filmer som «Roma» og «Mank» har vært før dem. Her er et knippe av de beste filmene på Netflix akkurat nå, samt noen helt habile titler som ikke krever alt for mye på dager hvor man helst ikke vil tenke for mye. (Listen er oppdatert desember 2022)

Dette er de beste filmene på Netflix:

Troll

«Troll»

Regi: Roar Uthaug

En norsk film om norske troll troner på Netflix-toppen. Det er en bragd av regissør Roar Uthaug og de øvrige filmskaperne som sørger for at «Troll» med dunder og brak har landet på Netflix som den hittil mest ambisiøse sjangerfilmen laget i Norge. Det er en monsterfilm etter oppskrift, med en spektakulær vri på de gamle folkeeventyrene og nettopp Kittelsens tegninger, blant annet av trollet som går oppover Karl Johans gate i Oslo, som en direkte inspirasjon. Selve historien er syltynn, men fungerer helt fint som ramme for imponerende spesialeffekter, storartet bruk av norsk natur og Ine Marie Wilmanns rolle som den beintøffe paleontologen Nora Tidemann, den gærneste av alle tilregnelige i en gal verden og bortimot den eneste som står mellom et 55 meter høyt, granitthardt og tjafsete bergtroll og den fullstendige raseringen av blant annet Oslo. «Troll» er noe av det fysisk «største» som har tatt bolig på Netflix, en rendyrket sjangerfilm og noe av det mer profesjonelt underholdende vi har sett i norsk film på lang tid. Noen ganger behøver vi ikke mer enn akkurat det.

Netflix

«Lady Chatterley’s Lover»

Regi: Laure de Clermont-Tonnerre

Romantikk, sensualitet og erotisk skandale i et klassedelt England i mellomkrigstiden. Med romanen «Lady Chatterley’s Lover» føyde briten D.H. Lawrence seg inn i den ulykksalige listen av forfattere som har opplevd å bli bannlyst og sensurert, i hans tilfelle på grunn av direkte beskrivelser av erotikk. Forfatteren, dramatikeren og essayisten fikk hele sitt forfatterskap og ettermæle preget av bruduljen rundt boken, som ble utgitt første gang på et privat forlag i 1928, to år før Lawrences død. Først i 1960 ble den ugitt i forfatterens hjemland uten å være klippet i stykker av sensursaksa. Den har naturligvis pirret filmskapere av ulike slag opp gjennom historien, men med Laure de Clermont-Tonnerres Netflix-film gjøres det et nytt kunstnerisk anstendig forsøk på å fortelle historien på ordentlig vis. Hun er for øvrig både skuespiller og regissøren bak «The Mustang» og miniserien «Mrs. America» med Cate Blachett som den konservative aktivisten Phyllis Schlafly. Nå har hun fått en ny sterk hovedrolleinnehaver i Emma Corrin, som spilte Lady Diana i sesong fire av «The Crown». Hun spiller Lady Constance eller Connie, gift med aristokraten Clifford Chatterley (Matthew Duckett) som kommer skadet hjem fra fronten og styrer den enorme gården fra rullestolen. Constance, som har en intellektuell og kulturell bakgrunn, strever både med å pleie mannen og sine egne behov da hun møter den James Joyce-lesende skogvokteren Oliver, som spilles av Jack O’Connell.

«Lady Chatterley’s Lover»

De innleder et heftig kjærlighetsforhold, og Clermont-Tonnerres viker på ingen måte unna Lawrences beskrivende seksualitet, sensualitet og erotikk, men er også helt bevisst det faktum at sex på film ikke har den samme sensasjonelle virkningen i dag som for noen tiår siden. Dermed kan hun gjennom solide skuespillere (morsomt nok spiller Joely Richardson, som hadde Corrins rolle i 1993-miniserien «Lady Chatterley», nå husholdersken) og et naturlekent foto i Nottinghamshires kontrastrike sprik mellom gruvedrift og adel vektlegge mekanismene som ligger bak det umiddelbare. Her er klassebevissthet, fordommer, ondsinnet sladder og sosialt trange forhold som syder av undertrykte følelser rundt skam og ansvar. Det er friheten fra dette Clermont-Tonnerre vektlegger vel så mye, i en film som er like mye virkelighetsflukt som godt britisk kostymedrama.

«Guillermo del Toro’s Pinocchio»

«Guillermo del Toro’s Pinocchio»

Man går seg litt vill i alle de nye filmatiseringene av Pinocchio, historien om den lille tredukken som Disney i sin tid adopterte fra italienske Carlo Collodis 1800-tallsfortelling og lagde tegnefilmen som står igjen som en av drømmefabrikkens mørkeste og mest fascinerende helaftens tegnefilmer. Disney slapp selv i år en såkalte «live action»-nyinnspilling av sin egen klassiske tegnefilm, regissert av Robert Zemeckis. Som om ikke det er nok, skapte italienske Matteo Garrone («Tale of Tales») nylig sin «Pinocchio» med Roberto Benigni som treskjæreren Gepetto. Og nå har vi «Guillermo del Toro’s Pinocchio» på Netflix. Dette er som navnet tilsier Oscar-vinneren bak «The Shape of Water» og «Pans labyrint», samt den nye Netflix-serien «Cabinet of Curiosities». Med andre ord er hans «Pinocchio» – regissert sammen med Mark Gustavson – mørke saker, slik også opprinnelseshistorien er. Det er en tredukkeimitert animasjon i episke og lumre tablåer befolket med skapninger og mennesker som er helt i tråd med del Toros univers, kall det gjerne et kabinett av kuriositeter.

«Guillermo del Toro’s Pinocchio»

Mange av elementene i handlingen er med fra originalhistorien rundt tredukken som blir levende, som sirkuset, men del Toro tar seg store friheter i måten han gir filmen nåtidige referanserammer ved å legge handlingen til 1930-tallet da skyene trakk mørke over Europa. «Guillermo del Toro’s Pinocchio» er så langt fra Disney man kan komme, mer gotisk impresjonistisk enn amerikansk, og med del Toros spanskmexicanske «touch» slik vi har sett det i hans tidligere filmer. Dessuten et stjernelag av stemmeleggere som Ewan McGregor som Pinocchio og David Bradley som Gepetto, med Cate Blanchett, Tilda Swinton, Christoph Waltz og John Turturro som andre «figurer». En fantastisk animasjonsfilm som gjør at filmskaperen neppe sitte igjen med lang nese når Oscar-nominasjonene kommer om kort tid.

Netflix

«The Good Nurse»

Regi: Tobias Lindholm

«The Good Nurse» er en nokså tradisjonell thriller, men fantastiske skuespillerprestasjoner fra Jessica Chastain og Eddie Redmayne hever den over gjennomsnittet. For fans av «nordic noir» er denne filmen midt i blinken, mørk, dyster og langsomt opprullende. Den danske «Borgen»-forfatteren Tobias Lindholm («Kapringen», «Mindhunter»-episoder) har regien, mens det lumre musikksporet er signert norske Geir Jenssen, bedre kjent som Biosphere. Jessica Chastain spiller Amy Loughren, er virkelig en god sykepleier, faglig dyktig, empatisk og med en helt spesiell evne til å få pasientene til å føle seg trygge. Siden denne saktebrennende lunta av en mørk thriller bygger på saken om Charles Cullen, regnet som en av de mest notoriske seriemordere i USA i nyere tid, vet vi allerede fra de første avslørende scenene noe som Amy ikke vet. Men snart skal hun bli sentral i opprullingen av mistenkelige dødsfall blant sykehuspasienter.

Netflix

Privat sliter Amy med å få endene til å møtes og at døgnet skal ha nok timer. Hun har to døtre under ti år som skal forsørges, og som alenemor med en hjertefeil i tillegg er aldri sammenbruddet langt unna. Hun har fortsatt fire måneder igjen før hun kan søke om helseforsikring, en livsnødvendighet i USA for en i hennes tilstand. Derfor blir møtet med den nyansatte sykepleieren Charlie et lyspunkt av de sjeldne, en hun kan betro seg til og som lytter til henne, og som støtter henne i hverdagen. Han er også en faglig kapasitet, med mange år bak seg på en rekke sykehus rundt omkring i USA. Nå er det Amys arbeidsplass som gradvis hjemsøkes av pasientdødsfall uten noen plausibel årsak bak. Når politietterforskerne henvender seg til Amy, står hun foran sitt livs oppgave, like farlig som den er nødvendig.

Blonde

«Blonde»

Regi: Andrew Dominik

«Blonde» er ingen vanlig biografisk film om Marilyn Monroe. Det er et marerittportrett av berømmelsens bakside og en kvinne som får sjelen vridd på vranga vi ser i den kontroversielle Netflix-filmen om stjernen som døde for 60 år siden. Det er like greit å si det først som sist, Ana De Armas gjør en forrykende rolle som Marilyn Monroe, men dette er ikke en film for alle. Den har da også delt publikum i to, de som sterkt misliker filmen og det dystre portrettet av Hollywoods kanskje største ikon gjennom tidene, og de som kjøper regissør Andrew Dominiks kunstneriske og kompromissløse skildring av en kvinne på randen til sammenbrudd. «Blonde» er på ingen områder noen glad film. Monroes glitrende komiske talent er knapt synlig, og de eneste glimtene av «lykke» er i scener fra filmene hennes som er oppløftende, men selv her er det de opprivende «noir»-scenene som åpenbart interesserer Dominik mest.

Blonde

Skildringene av innspillingen av Billy Wilders «Noen har det hett», viser et mareritt, både prosessen og premieren, som blir et kunstnerisk høydepunkt i hvordan Dominik blåser opp den klaustrofobiske følelsen Norma Jean har av å være bundet til forventningene som møter Marilyn Monroe. Måten regissøren ser for seg Monroes møte med en viss president og med filmstudiobaroner lenge før begrepet metoo ble oppfunnet, er rystende og marerittaktige. «Men mest av alt er dette Ana de Armas film, i en uredd, blottstilt rolle hvor hun menneskeliggjør den dype avgrunnen mellom Monroes blendende og forførende smil og Norma Jeans ustoppelige tåreflom fra kilder bunnløse av fortvilelse».

Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie.

«Verdens verste menneske»

Regi: Joachim Trier

Så har Joachim Triers mesterlige og to ganger Oscar-nominerte film «Verdens verste menneske» funnet et hjem på Netflix. Trier fullfører sin Oslo-trilogi som også består av «Reprise» og «Oslo, 31. august» med en varm, morsom og mektig film som hyller kjærligheten og motet til alle som føler at de ikke strekker til. Det er ikke første gang Joachim Trier og medmanusforfatter Eskil Vogt har skrevet en kvinnelig hovedrolle, men gjennom Julia, nyansert spilt av Renate Reinsve, føles det som Trier endelig er «hjemme». Reinsve var godt kjent fra teaterscenen og hadde også en liten rolle i «Oslo 31. august» før hun fikk rollen som Julia. I filmen bærer hun en figur som er sterk og svært kompleks, en tolkning det har gått gjetord om siden hun vant skuespillerprisen i Cannes som den første norske noensinne. Det er gjennom Julias skarpe blikk vi ser den typen menn eller gutter Trier tidligere har gitt et narrativ, her først og fremst spilt av Anders Danielsen Lie og Herbert Nordrum. Alle prisene filmen har fått er fullt ut fortjent, og den går dessuten inn i historien som en av de fineste filmhyllestene til Oslo som by.

Netflix

«Intet nytt fra vestfronten» («All Quiet on the Western Front»)

Regi: Edward Berger

Få romaner står igjen som så grunnleggende i sin natur som Erich Maria Remarques «Intet nytt fra vestfronten», skrevet i 1929, et rystende antikrigsepos fra første verdenskrig om en tysk soldats opplevelser under felttoget mot Frankrike. Knapt noen har skildret krigens grusomheter med større innlevelse, ikke bare ut fra selve kamphandlingene men også hva krigens drama gjør med et menneske som står midt i det. Det gjør Paul Bäumer (Felix Kammerer), og i filmen som i romanen er det gjennom hans øyne vi ser det hele. «Intet nytt fra vestfronten», eller «Im Westen nichts Neues», bygger dels på Remarques egne opplevelser som innrullet soldat, og tittelen er hentet fra en situasjonsrapport om det som tilsynelatende var en stille dag beskrevet mot slutten av boken. Filmen er regissert av Edward Berger, som tidligere har hatt styringen på serier som «Tyskland ‘83» og «Patrick Melrose». Han er den tredje regissøren som gir seg i kast med denne boken, som er en nøtt å omskape til film på grunn av den sterke vinklingen på hovedpersonens opplevelser og analyser i førsteperson, men både de tyskspråklige skuespillerne og det voldsomme, brutale og nådeløst visuelle blikket på kynismen, kamphandlinger, lemlestelse og død yter boken rettferdighet. Den østerrikske teaterskuespilleren Felix Kammerer gjør en imponerende debut i en hovedrolle på film, godt støttet av mer familiære skuespillere som Daniel Brühl, Devid Striesow og Albrecht Schuch. Filmen er en voldsom og nærgående skildring av menneskelige omkostninger i skyttergravene, fanget i gjørme, kulde, redsel og stadig med avstumpede følelser. Og filmen kunne knapt kommet på et tidspunkt hvor den føles mer relevant.

Netflix

«The Dirt»

Regi: Jeff Tremaine

Verstingbandet Motley Crüe er ute på en omfattende verdensturne og stopper i Trondheim sommeren 2023. Noen bedre anledning til å plukke fram «The Dirt» finnes knapt, altså spillefilmen som er basert på bokbiografien om bandet som på alle vis er grenseløse. Nylig så vi også dramaserien «Pam & Tommy» på Disney+, en runddans av sex, rock n’ roll og en videotape på avveie, med andre ord historien om Pamela Anderson og Crüe-trommeslager Tommy Lee. Ikke minst bidro han til at Motley Crüe ble «det mest hedonistiske, selvopptatte, arrogante, utagerende og hemningsløse rockebandet som noensinne har krøpet ut fra Hollywoods skitneste gjemmer» som det het i Dagsavisens anmeldelse av «The Dirt». Alle fire i bandet, Tommy Lee, Mick Mars, Vince Neil og Nikki Sixx er kreditert på manussiden, mens Jackass-medlem og -regissør Jeff Tremaine stikker hendene rett ned i vepsebolet. «Han gyver løs på materialet som en blanding av ren musikkbiografi – med et vell av fete opptak fra øvingslokaler, studio og scener, og skaper helt klart illusjonen av et tragisk drama om et band som gang på gang går til hundene, og hans fremste bragd er at han makter å skape troverdighet i filmens mange musikalske sekvenser hvor bandet ofte er så «ute» at de knapt kan stå. Det kan ikke være mye som ligger igjen på gulvet i klipperommet når det gjelder filmportrettet av det som sannsynligvis er rockehistoriens villeste band, i hvert fall på stadionnivå», heter det i anmeldelsen, som konkluderer med at også nedturene er med, «med den fatale kjøreturen til Vince Neil i sin 1972 Ford Pantera på vei til villaen i Redondo Beach, da han full som en alke kolliderte og drepte Nicholas «Razzle» Dingle fra Hanoi Rocks. Her er Nikki Sixxs overdose, et helt band på rehab, barn som dør og listeplasseringer på toppen og verdensturneer som tok dem blant annet til Oslo». Til sommeren står Trondheim for tur. Oppladingen herved anbefalt.

Netflix

«Atlantics»

Regi: Mati Diop

En av de mest oppsiktsvekkende filmen med handling fra Afrika – og på Netflix – er Mati Diops surrealistiske og hjemsøkte flyktningeromanse «Atlantics» («Atlantiques»). Fransksenegalesiske Diop, som også er skuespiller, ble historisk da hun ble valgt ut til hovedkonkurransen i Cannes med det som er hennes debutspillefilm, og hun kunne reise derfra med en av festivalens høyeste prisutmerkelser. Filmen som er laget i skyggen av flyktningkrisen, handler om de store kontrastene i Senegals hovedstad Dakar, men også i global forstand, sett gjennom øynene til Ada (Mame Bineta Sane). Hun er lovet bort til en rik mann i en del av det senegalesiske samfunnet som dels bor i vesten, dels skor seg på de som har mindre enn ingenting i skyggen av de luksuriøse høyhusene som bygges i byen. Ada er imidlertid forelsket i Souleiman (Ibrahim Traoré), en bygningsarbeider og en av mange som ikke har fått utbetalt lønn på svært lang tid. Men med usikre framtidsutsikter både hva gjelder Ada og arbeid, blir Souleiman med kollegene sine, og en rekke andre, i et livsfarlig forsøk på å oppfylle drømmen om et bedre liv på den andre siden av Middelhavet. Men hjemme i Dakar, mellom hverdagsliv, venninneprat og daglig strev, begynner det å skje ting. Mystiske mennesker oppsøker kyniske utbyggere og krever pengene sine, mens Ada får meldinger fra en som utgir seg for å være Souileiman. Er de de druknede som kommer tilbake for å kreve sin rett? I et lyrisk spill mellom flere verdener, mellom kjærlighet, savn og revansje, i et samfunn hvor voodoo lever i beste velgående, bygger Diop en film som forener det svært poetiske og vakre filmspråket med billedlige forestillinger om fortvilte menneskers siste ønsker fra

Blasted

«Blasted»

Regi: Martin Sofiedal

Filmdebutanten Martin Sofiedal får æren av å levere Netflix’ første helnorske science fiction-komedie med «Blasted», historien om et helskrudd utdrikningslag blant UFO-er og aliens i Hessdalen. Denne dalen fra virkeligheten er kjent som et valfartssted for UFO-entusiaster, men noe i nærheten av dette har neppe dalens innbyggere sett før. Axel Bøyum (fra «Heimebane», blant annet) spiller Sebastian, en Barcode-japp som skal gifte seg med Josefine (Cecilie Svendsen). Bestevennen Audun, Sebastians gamle Laser tag-kompis, arrangerer gilder hvor han skal drikkes ut. Men Sebastian vil ikke gå glipp av en god forretning underveis, og inviterer likegodt med en investor av det sleske slaget. Ingen av dem er forberedt på hva og hvem som venter dem i denne science fiction-sluggeren som med glimt i øyet peiler seg inn mot samme morbide univers som for eksempel «Shaun Of The Dead». «Blasted» er allerede blitt en aldri så liten hit på Netflix blant de ikke-engelskspråklige filmene, og ser man moroa er det lett å skjønne hvorfor.

Hustle

«Hustle»

Regi: Jeremiah Zagar

Adam Sandler har gjort det til en kunst å være uforutsigbar både i valg av filmer og i utførelsen av roller litt utenom det vanlige. «Hustle» er ikke noe unntak, selv om den følger en dels velprøvd øvelse innen den amerikanske sportsfilmsjangeren. Her er det basket som gjelder, og Sandler spiller den litt rufsete talentspeideren Stanley Sugarman som med et ømt blikk for omgivelsene og spillet reiser verden rundt for å finne nye talenter for storklubben Philadelphia 76ers. Han er lovet en plass på trenerbenken av klubbens mektige eier, men tilfeldighetene vil det annerledes. I andre roller finner man en rekke av dagens store NBA-stjerner, som Juancho Hernangómez og Anthony Edwards, mens Queen Latifa gjør en fin rolle som den tålmodige Teresa Sugarman. I Spania oppdager han Bo Cruz (Hernangómez ), en spiller helt uten grenser og med mye mental bagasje, men som med riktig trening kan bli en av de aller største.

Hustle

Sugarman henter han til USA, og så starter kampen om å få han inn i det såkalte NBA-draftet, som igjen kan bety proffkontrakt. Men både Bo Cruz, 76ers-ledelsen og rivalene er mer forutsigbare enn Sugarman så for seg. Jeremiah Zagars regi og Sandlers spill mot basketsportens giganter får det hele til å minne om en historie fra virkeligheten, noen den ikke er. Men fortellingen er god og filmen et godt feelgood-drama med kvalitet tvers igjennom.

Nikolaj Coster-Waldau som Ejnar Mikkelsen, og Joe Cole som Iver Iversen, i virkelighetsbaserte «Against the ice». Foto: Netflix

«Against The Ice»

Regi: Peter Flinth

Grønland er i vinden om dagen, blant annet i comeback-sesongen av «Borgen». Ved forrige århundreskifte var ikke Grønland like oppdaget som i dag, og mye av polarhistorien dreide seg om dette enorme området som man ikke visste hvor endte, eller hvorvidt det besto av en eller to øyer. Den da allerede meritterte polfareren Ejnar Mikkelsen la ut på Alabama-ekspedisjonen til Grønland i 1909 hadde han flere formål, blant annet å finne likene av og nedtegnelsene til tre andre polfarere som var omkommet, samt fastslå at Peary-kanalen ikke eksisterte, noe som var viktig for å forhindre at USA kunne gjøre hevd på det nordlige Grønland. Det gikk ikke som planlagt. «Arn»- og «Beatles»-regissør Peter Flinth har hatt hånda på filmen, bygget på Mikkelsens egen bok «Farlig tomannsferd». Selv om den er blendende vakker og dramatisk nok blir den en vel skjematisk historie rundt hovedekspedisjonen bestående av Mikkelsen og Iver Iversen og deres kappløp med døden under et langt lengre opphold i isødet enn planlagt. «Game of Thrones»-stjernen Nikolaj Coster-Waldau og Joe Cole spiller henholdsvis Mikkelsen og Iversen.

Little Women

«Little Women»

Regi: Greta Gerwig

Louisa May Alcotts over 150 år gamle selvbiografiske roman er blitt filmatisert utallige ganger, men tåler fint en runde til når den er så gjennomsjarmerende velspilt og feministisk oppdatert som i Greta Gerwigs versjon. «Little Women» har et stjernelag uten like, og de svært ulike men sammensveisede søstrene March spilles av Florence Pugh, Emma Watson, Eliza Scanlen og Saoirse Ronan, som i rollen som Jo er Alcotts eget alter ego som en forfatter in spe som sprenger seg ut av fastlåste rammer på den idylliske Massachusetts-bygda under den amerikanske borgerkrigen, mens moren våker over dem. Laura Dern spiller moren, mens Meryl Streep spiller tanten og Timothee Chalamet spiler den rike nabogutten Laurie.

«Julie & Julia»

Regi: Nora Ephron

I kjølvannet av den nye HBO Max-serien «Julia», som inngående forteller historien om Julia Childs, USAs svar på Ingrid Espelid Hovig i det amerikanske TV-mediets gryende ungdom, bare med fransk mat som spesiale, er det verdt å minne om «Julie & Julia». Nora Ephrons underholdende og sjarmerende film med Meryl Streep i storform som den høyreiste, stemmeskingrende og småklossete Childs som ble TV-stjerne mot alle odds. Ephrons film tar utgangspunkt i hvordan bloggeren Julie Powell i 2005 bestemte seg for å lage alle rettene i Julia Childs kokebokbibel «Mastering The Art Of French Cooking» fra 1961, en rett hver dag. Amy Adams er god i rollen som Powell, i en film som forteller historien om Childs parallelt med Powells strevsomme prosjekt mange tiår senere. Resultatet er en real appetittvekker av en feelgoodfilm.

Room

«Room»

Regi: Lenny Abrahamson

En av forrige tiårs virkelig gode filmer har nå funnet veien til Netflix. En indiefilm som ble nominert til hele fire Oscars, og som ble Brie Larsons store gjennombrudd i rollen som Joy, som ble kidnappet som 17-åring og holdes som fange av en livsfarlig sexforbryter og voldtektsmann. Fem år senere har hun født en sønn, og nå bor hun og lille Jack sammen i en verden som bare kalles «Room». Sønnen har aldri vært utenfor, men lever som i en egen fabelverden sammen med moren. Han skjønner heller ikke noe av skikkelsen som innimellom kommer inn med nødvendige gaver til dem. Joy på sin side begynner å frykte for hva som kan skje med sønnen når han vokser seg til, og hun legger planer for å endelig unnslippe sin skjebne og ut i friheten. Bakteppet i «Room» er grusomt nok, men filmskaper Lenny Abrahamsson vektlegger det psykologiske og emosjonelle i hvordan Joy hegner om sønnen, og hvordan Jack opplever denne verdenen. Uten sentimentalitet er «Room» både optimistisk og rørende, og rystende nok uten de spekulative krimelementene en slik film lett kunne fått.

The Takedown

«The Takedown»

Regi: Louis Leterrier

Enkel, litt motstandsløs og underholdende action til tross, det er alltid en sjarmerende fryd å se Omar Sy, og dessuten er dette noe av en prøveballong for regissør Louis Leterrier foran 2023s mest etterlengtede franchise, «Fast X», det nye kapitlet i «Fast and the Furious»-serien. Den erkeamerikanske rånerfilmen er etter mye fram og tilbake overlatt til franske Leterrier, som ikke er noen novise i formatet etter de to første «Transporter»-filmene og «Hulken». I Netflix-sammenheng er han mest kjent for den habile «Lupin»-serien, som tross svake manus holder høy standard takket være gode skuespillere og særlig hovedpersonen spilt av nevnte Omar Sy («De urørlige»). «The Takedown» er en oppskriftsmessig skruball om to politimenn, Diakité (Sy) og Monge (Lauret Lafitte), som er som ild og vann sammen. Turen under en særdeles stor opprullingssak bringer dem til alpene. Der kan jo ingenting gå galt…

Netflix

«Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga»

Regi: David Dobkin

Ja, en amerikansk film om Eurovision er like fjollete som det høres ut som. Will Ferrell spiller islandsk fiskersønn og kraftrocker som har Eurovision-finalen som sin store drøm, en drøm å dø for. Sammen med sangeren Sigrit (Rachel McAdams) får han sin livs sjanse etter en eksplosiv nasjonal kåring av årets islandske Grand Prix-finalist. Blant mange av virkelighetens Grand Prix-stjerner dukker også norske Alexander Rybak opp med fela. Filmen er sjarmerende fjoll fra ende til annen, med ett og annet gullkorn. Ett av dem er sangen «Husavik», sunget av svenske Molly Sandén og nominert som en av fem sanger til Oscar. Ferrell har åpenbart en svakhet for nordiske særegenheter, og har også skrevet denne filmen som man ikke tror eksisterer før man ser den.

Da 5 Bloods

«Da 5 Bloods»

Regi: Spike Lee

Få regissører har satt det svarte USA og borgerrettigheter på kartet like ettertrykkelig som Spike Lee. Han fikk selv Oscar for «BlacKkKlansman», som er en moderne klassiker, og dette Vietnam-dramaet treffer selvsagt også tidsånden med kirurgisk presisjon. I «Da 5 Bloods» utforsker Lee konsekvensene av de kollektive traumene til et folk som blir dyttet frem til frontlinjen så fort amerikanske interesser går til krig, en innsats som på ingen måte gjenspeiler seg i det som møter dem da de kommer tilbake.

Pieces Of A Woman

«Pieces of a Woman»

Netflix har satset deler av sitt enorme budsjett på smalere prosjekter, og det håper vi fortsetter selv om giganten har fått smake på suksessen bakside. «Pieces of a Woman» er en blytunge, Bergmansk samlivstragedie, og ikke akkurat noe du skal se hvis det er underholdning som står øverst på ønskelisten. Snarere er det en kompleks beretning om konsekvensene av å miste et barn under fødselen. Hovedrolleinnehaver Vanessa Kirby høstet flere priser som beste kvinnelige skuespiller for rollen, samt en Oscar-nominasjon for hvordan hun framstiller manusforfatter Kata Webers tolkning av hennes egne opplevelser sammen med samboeren og regissøren Kornel Mundruczo («Jupiters måne». I filmen spilles mannen av Shia LaBeouf. «Pieces of a Woman» er Mundruczos første engelskspråklige film, om å fortsette livet etter å ha mistet et barn under en dramatisk fødsel, i filmen en lang, direkte og vond opptakt til tiden etterpå.

«Passing»

«Passing»

En av vinterens beste filmer uavhengig av plattform. Tittelen og handlingen i «Passing» spiller på et uttrykk som er blitt brukt om blant andre svarte mennesker som er så lyse i huden at de kan «passere» som hvite. I 1920-tallets segregerte USA møter to kvinner hverandre etter mange års atskillelse. Irene gir seg ut som hvit når hun trekker inn på en eksklusiv restaurant for å unnslippe den kvelende sommervarmen. Her møter hun Claire, hennes nære venninne fra barndommen.

Passing

Det viser seg at sistnevnte har giftet seg med en hvit mann som ikke kjenner hemmeligheten hennes. Dramaet som utfolder seg, basert på Nella Larsens roman fra 1929, handler om de to kvinnenes elektriske og svingende vennskap etter hvert som Claire søker seg til Irene og hennes afroamerikanske middelklassehjem i Harlem. Men like mye handler det om klasseforskjeller, borgerrettigheter og rett og slett overlevelse i et samfunn der minoriteter har svært lite spillerom. Ruth Negga og Tessa Thompson er begge på Oscar-nivå i filmen, som er nydelig laget i svarthvitt og er regidebuten til den britiske skuespilleren Rebecca Hall.

«The Power Of The Dog»

«The Power of the Dog»

Jane Campion har returnert til spillefilmen med et drama fra 20-tallets USA, en brytningstid etter nybyggertiden og før krakket. I dette westernmiljøet som er i endring skaper hun en film om lengsler som både er vakre og livsfarlige ut fra situasjonen. Tittelen «The Power Of The Dog» står som et varsel over det som skal skje, en overraskende tvist der hevn og beskyttelse spiller inn. Handlingen dreier seg rundt den ensomme kvegeieren Phil (Benedict Cumberbatch). Når broren (Jesse Plemons) kommer hjem med Rose (Kirsten Dunst) og hennes nesten voksne sønn Peter (Kodi Smit-McPhee), ser han situasjonen som en trussel mot det bestående og kanskje også som et svar på følelser han har brent inne med hele livet i et mannsmiljø som ikke har rom for annerledeshet, hvor menn ikke har andre valg enn å undertrykke hva de egentlig føler og for hvem. Få spiller på slike følelser som Jane Campion, med et blikk utenfra som både utfordrer og overrasker, og som åpner for både skjønnheten og giftigheten som ulmer i det ensomme og det undertrykte.

«Don’t Look Up»

«Don’t Look Up»

Adam McKay har med komedien «Don’t Look Up» gitt oss en grei oppsummering av hvordan verden ville reagert om vi plutselig oppdaget at en komet ville utslette alt liv på jorda om bare et drøyt halvår. Og det er et stjernelag han disker opp med, fra Leonardo DiCaprio og Jennifer Lawrence i hovedrollene som forskoerne som oppdager kometen, til Meryl Streep som den amerikanske presidenten og Jonah Hill som stabssjefen som på ingen måte tar trusselen alvorlig. I anmeldelsen heter det: «Et rasende frontalangrep på amerikanske maktinstitusjoner som tåler sammenlikninger med Stanley Kubricks «Dr. Strangelove» og «Wag the Dog». Netflix har gjort sitt beste for å selge dette som en lystig crazykomedie, men «Don’t Look Up» er betydelig beskere, mer pessimistisk og desillusjonert enn markedsføringen våger å antyde».

«The Hand Of God», som regissør Paolo Sorrentino har basert på sin egen ungdom og oppvåkning.

«The Hand Of God»

Den italienske regissøren og Oscar-vinneren Paolo Sorrentino («Den store skjønnheten», «Youth») har i sin nye film gått tilbake til sin egen ungdomstid i hjembyen Napoli. Det er 80-tallsvibrasjoner, sol og varme sommernetter, promiskuøse tanter og ikke minst Diego Maradona i Napolis midte. Med et blikk på oppvåkning så vel sosialt som seksuelt skaper Sorrentino et frodig og fascinerende tidsbilde befolket med fargerike skikkelser og storslåtte tablåer i den grad at hver scene framstår som et kunstverk i seg selv. En underholdende og visuelt eventyrlig berg- og dalbane av en film, så rik på blendende detaljer at vi også denne gangen tilgir Italias trolig fremste regissør av i dag en og annen egosentrisk ekstrarunde i filmmanesjen.

The Harder They Fall.

«The Harder They Fall»

Regissør Jeymes Samuel star bak en av årets lystigste «gladvold»-filmer, en westernspastisj som blander det meste du kan tenke deg av sjangere i tillegg til den klassiske westernleken. Med et rollegalleri som løfter fram de ofte glemte svarte heltene og antiheltene fra «den ville vesten», blant dem cowboylegenden Nat Love og Bass Reeves, den første svarte US Marshall vest for Mississippi, er dette et annet USA enn det Hollywood tradisjonelt har vektlagt. Regina King (som «Stagecouch» Mary Fields), Jonathan Majors og Idris Elba er bare noen av dem som fryder seg i en sjangersalat av en film med helt fiktive handlingsløp. Det svinger ikke bare av revolvere, dueller og saloon-oppgjør, men også av Jay Zs musikkspor som består både av et par av hans egne låter samt spor fra afrobeatlegende Fela Kuti og kjenninger som CeeLo Green, Dennis Brown og Lauryn Hill.

Malcolm & Marie

«Malcolm & Marie»

Dødsdansen mellom Zendaya og John David Washington i Sam Levinsons kammerdrama «Malcolm & Marie» er uten filter, en Netflix-film skapt av folkene bak kultserien «Euphoria». Med to kraftfulle skuespillerprestasjoner løftes filmen opp på et høyere nivå enn selve historien skulle tilsi, og den lekre filmingen og den klaustrofobiske rammen øker intensiteten. Malcolm og Marie kommer kjørende hjem fra premierefesten på Malcolms nye film. Han er i ekstase over tilbakemeldingene fra kritikere og bransje, og danser seg gjennom husets mange rom, i scener som i likhet med mange stemningsmettede sekvenser filmes utenfra og inn. Marie er ikke like entusiastisk. Problemet på overflaten er at han har glemt å takke henne i takketalen, men under ligger mye mer grums enn som så. I filmens utforskning av kjærligheten blir natten så stygg som den kan bli, lik en moderne «Hvem er redd for Virginia Woolf» eller en Strindbergs «Dødsdansen».

«Familien Mitchell mot maskinene» er et overskuddsprosjekt fra radarparet Chris Miller og Phil Lord, folka bak blant annet «Det regner kjøttboller» og «Lego-filmen».

«Familien Mitchell mot maskinene»

Hvis verden var normal ville «Familien Mitchell mot maskinene» vært en av de store familiefilmene, fastslo Dagsavisen i sin anmeldelse da denne filmen som skulle hatt bredest mulig kinolansering fikk strømmepremiere midt under den verste koronanedlukkingen. «Familien Mitchell mot maskinene» er et konstant gøyalt overskuddsprosjekt; preget av den typen anarkistisk kreativitet som kjennemerker filmene til radarparet Chris Miller og Phil Lord («Det regner kjøttboller», «Lego-filmen»). Et familiedrama om det dysfunksjonelle forholdet mellom en far og datter og en kommersiell storfilm som appellerer like mye til oss voksne som barn.


«The Dig»

«The Dig»

«The Dig» er et stilltiende og svært britisk drama drevet fram av gode skuespillere og en skattejakt som oser av historie og kulturell ballast. Når britisk film trår til med sine beste skuespillere og satser på en virkelighetsbasert historie som befinner seg et sted mellom kos, krig og kosmos, kan det vanskelig bli feil. Carey Mulligan og Ralph Fiennes spiller de fremste rollene i denne filmen om det såkalte Sutton Hoo-funnet i gravhauger på landsbygda i Suffolk, akkurat i det landet sto på terskelen til krig med Tyskland. Et funn fra anglosaksisk tid, i størrelse og betydning like sentralt som Oseberg-skipet i Norge. Carey Mulligan spiller den unge enken Edith som sitter på en stor eiendom, og hun har en fornemmelse om hva som gjemmer seg under jordlaget. Fra det lokale museet i Ipswich rekrutterer hun Basil Brown (Fiennes) , en selvlært arkeolog, stoisk, fåmælt og med ryggen rak, en belest amatør som til og med skal ha noen norske bøker i bagasjen. Det vil ikke spolere mye å si at det ligger like mange følelser under overflaten som det finnes skatter i jordhaugene, men sistnevnte er atskillig lettere å bringe til overflaten.


«Bohemian Rhapsody»

«Bohemian Rhapsody»

Filmen om Freddy Mercury i supergruppa The Queen tåler både ett og to gjensyn, og er et svært godt valg foran mer opplagte «reprisefilmer». Mercury er et av de største popkulturelle fenomenene vi noensinne har sett, en flamboyant popstjerne utenom det vanlige og en mann som flyttet grenser både for seg selv og andre. Han døde av AIDS-komplikasjoner i 1991, bare 45 år gammel. Rami Malek gjør en kraftprestasjon i rollen som Mercury, i en film som er noe preget av å være en offisiell «biopic», men som uhemmet dyrker musikken, popkulturen, de bransjemessige konfliktene og en rockestjerne som gikk sine egne gullbelagte veier inn det være seg triumf eller tragedie. Filmens avsluttende rekonstruksjon av Live Aid-konserten er noe av det mest rørende som er laget for en musikkfilm av dette formatet.


mank

«Mank»

David Finchers film er den filmen med flest nominasjoner foran Oscar-utdelingen 2021, med hele ti muligheter til å vinne den gjeve statuetten. Det er «Seven»-regissørens første film på over seks år, et personlig lidenskapsprosjekt og et sjeldent mesterverk på over tre timer og i svart hvitt. Det er også et solid stykke Hollywood-nostalgi, om samarbeidet mellom regissøren Orson Welles (Tom Burke) og manusforfatter Herman J. «Mank» Mankiewicz (Gary Oldman) da de lagde det som anses som verdens beste film, «Citizen Kane» (1941).

Alicia Vikander som en AI-robot i «Ex Machina».

«Ex Machina»

«Ex Machina» har funnet sin plass på Netflix, og med det er et lite stykke norsk natur og arkitektur (Valldal på Sunnmøre) på plass. I en film om kunstig intelligens, skapt av kultforfatteren Alex Garland, er svært lite det man tror i forkant. Dette er et psykologisk drama med roboter og cyborger, og med Alicia Vikander i rollen som en intelligent robot som skal testes av IT-forsker (Domhnall Gleeson), og som viser seg å ikke bare være intelligent, men også utstyrt med følelser.

Hvit Tiger

«The White Tiger»/«Hvit tiger»

Filmen «Hvit tiger» er en kynisk, besk og forfriskende amoralsk underdog-historie, og et resultat av Netflix’ offensive satsing på spillefilm fra internasjonale aktører. Et hardtslående krimdrama basert på den prisbelønte debutromanen av indisk-australske Aravind Adigia. «The White Tiger» utforsker temaene regissør Ramin Bahrani har vært opptatt av siden han startet filmkarrieren: sosiale forskjeller, klassekamp, kapitalismen skyggeside og hvor langt noen er villige til å gå i jakten på rikdom.

Roma

«Roma»

Med den flere ganger Oscar-belønnede «Roma» har Alfonso Cuarón laget en sterk film med utgangspunkt i barnepiken han vokste opp med. I nydelig svarthvitt leier han oss inn i den allmenne følelsen av hvordan man som voksen betrakter barndommen gjennom et slør av innfall og situasjoner, hvor detaljene blåses opp mens de livsforandrende hendelsene blir desto mer uhåndgripelige. Skildringen av så vel den stillestående som den frenetiske hverdagen skaper et klokt og visuelt storverk av en film. Den ble den første Netflix-filmen som vant hovedprisen på en av de største filmfestivalene, Gulløven i Venezia, før den gikk videre til Oscar-suksess.

«Bombshell»

«Bombshell»

Det er også laget en TV-serie om metoo-avsløringene som felte Fox News-sjefen Roger Ailes og skapte en av de største skandalene i USAs politiske mediemiljø, da med Russell Crowe i Ailes-rollen. I «Bombshell» er det John Lithgow som gjør en forrykende tolkning av den mektige mediemogulen og overgriperen. Bak det hele spiller Donald Trumps valgkamp en viktig rolle, alt mens noen av USAs mest kjente TV-ankere og journalister i Fox News tar bladet fra munnen og forteller hva de har opplevd. Det utløser en makt- og kjønnskamp som på ingen måte har et gitt utfall. Fox News-kvinnene Charlize Theron, Nicole Kidman og Margot Robbie er alle sterke i sine roller som varslere.

Knives Out

«Knives Out»

Rian Johnsen har laget en herlig, snakkesalig og «klassisk» krim med Daniel Craig i rollen som detektiven Benoit Blanc som utnevner en ung pårørende (Ana de Armas) til mordofferet til sin assistent. Hercule Poirot-fans bør kjenne sin besøkelsestid, for «Knives Out» er et skarpslipt mordmysterium av det tilsynelatende tradisjonelle lukkede rom-slaget, med et fargerikt persongalleri og giftige relasjonsbånd på tvers av generasjonene.

Trial of the Chicago 7.

«The Trial of the Chicago 7»

Manusforfatter Aaron Sorkin er kjent for politiske dramaer, og her går han selv bak kamera og filmatiserer en historie som har Vietnamkrigen som bakteppe på samme tid som Martin Luther King Jr. og Robert F. Kennedy blir drept. Resultatet er en rekke Oscar-nominasjoner, blant annet beste film og en skuespillernominasjon til Sacha Baron Cohen, som selv har fått en rekke nominasjoner for Borat-oppfølgeren «Borat Subsequent Moviefilm». I 1968 barket fredsdemonstranter og rasende politistyrker sammen under demokratenes landsmøte i Chicago, og på politisk topplan utpekes åtte venstreradikale aktivstledere som stilles for retten beskyldt for å ha konspirert og framprovosert vold.


Sophia Loren i «Med livet foran seg» («The Life Ahead»)

«The Life Ahead»

Legendariske Sophia Loren skinner i «The Life Ahead» («Med livet foran seg»), i rollen som jødisk holocaust-overlever og tidligere prostituert som på sine eldre dager har åpnet hjemmet sitt for barn av andre prostituerte. Hun knytter et tett bånd til en av de småkriminelle guttene hun blir bedt om å ta seg av, 12-åringen Momo (Ibrahima Gueye). Løftet han gir henne da hun begynner å miste seg selv mentalt skal bli av avgjørende betydning for mange. Dette italiensk dramaet er regissert av Edouardo Ponti, sønn av Sophia Loren og Carlo Ponti, og er dessuten en nyinnspilling av filmen som i 1973 het Madam Rosa, basert på en roman av Romain Gary. Loren kunne fortjent en Oscar-nominasjon, men den ene filmen har fått går til den italienske popstjernen Laura Pausini for sangen «Lo Si».


Nyeste fra Dagsavisen.no: