En vond og vakker fest

---

5

DOKUMENTARFILM

«Den siste filmen»

Regi: Karianne Førland Vennerød og Olaug Spissøy Kyvik

Norge, 2023

---

Etter Petter Vennerøds ønske filmet kona Karianne Førland Vennerød ektemannen gjennom de siste årene av filmskaperens liv, en mann som i vissheten om hvor det bærer fortsetter å male «med bred pensel» og insisterer på å leve livet akkurat slik han selv vil. «Den siste filmen» er blitt et nydelig portrett av Petter Vennerød, som i kompaniskap med Svend Wam ble notorisk berømt for hele 14 spillefilmer laget i perioden fra 1976 til 1995. Wam og Vennerød ble et begrep, elsket, hatet og utskjelt, senere utledd. Men filmene i seg selv ble i skyggen av mediestøyen en suksesshistorie hva gjelder publikumstekke, med millioner av solgte kinobilletter. Den kunstneriske vekten av titler som «Lasse og Geir», «Adjø, solidaritet», «Drømmeslottet», «Åpen framtid» må likevel sies å være under fortsatt vurdering.

Kanskje vil «Den siste filmen» endre dette og bidra til at Wam og Vennerød-katalogen endelig anerkjennes som det viktige bidraget den er til norsk film og samfunnsdebatt. Petter Vennerød selv kommer med en slags nøkkel når han sier at de først ville lage sosialrealistiske filmer, men så sosialrealistiske filmer med en touch, en humor. Det er vitterlig humor, det er på ingen måte alltid bra, men engasjementet er like ekte som det er ærlig.

Det hviler ufravikelig et tungt vemod over «Den siste filmen». Filmskaperne og Petter Vennerød selv er ikke redd for å gå inn i det mørket det er å miste seg selv, miste hukommelsen, miste førligheten og merke at stadig større deler av «livet blir borte», som han selv sier i filmen. Ideen om å lage filmen ble til etter at han ble diagnostisert med atypisk parkinsons, og handler i første rekke om å leve med parkinsonisme og det å føle skam over å være en voksen mann som gradvis mister evnen til å ta vare på seg selv.

[ Karianne filmet med mobilen mens ektemannen forsvant inn i sykdommen. Hun laget ferdig Petter Vennerøds siste film (+) ]

«Den siste filmen» preges av den samme inderlige oppriktigheten som Vennerød alltid har vist som skapende menneske, både i kompaniskap med Wam, som døde i 2017, og med egne prosjekter. Og det er i høy grad en film om alvorlig sykdom, og om å gå døden i møte, men også om det livet han har levd og den rike arven han etterlater seg som filmskaper. Han sier det også i filmen, at denne sykdommen sannsynligvis er det verste som kunne skjedd han fordi han lever av hodet sitt, men at han må få lov til å leve det livet han vil leve. Da blir han lykkeligst, slår han fast og legger lakonisk til: «Det er mulig det går helt til helvete, men det gjør det jo uansett da i så fall».

Karianne Førland Vennerød er nært til stede filmen gjennom, som berørt ektefelle og medmenneske, men også som filmskaperen som i likhet med ektemannen ser verdien i å dokumentere den uunngåelig prosessen i lys av hvem Vennerød er. Det er befriende å se en dokumentarfilm som ikke søker ekspertuttalelsene, men som hviler i seg selv og i hovedpersonens møter med venner, leger og andre som gir drypp av fakta, men i enda større grad refleksjoner og tilstandsrapporter.

[ «Aftersun» er et ektefølt og velregissert drama som neppe vil etterlate noen helt uberørt ]

Han leser selv inn filmens fortellerstemme, klar og reflektert, men også møysommelig. Det er som om også stemmen mangler noe, i likhet med blikket, balansen og tilstedeværelsen etter hvert som sykdommen forverrer seg. Sentral i filmen er dessuten komponist Øystein Sevåg, som ikke bare har en intuitiv musikalsk hånd med i laget, men organiserer opptakene av Petter Vennerøds innlesning.

Regissørene Vennerød og Kyvik har skapt en perfekt balanse mellom realtidsopptakene med Petter Vennerød og klippene fra de gamle filmene, intervjusekvenser om og rundt dem, og den betimelige påpekningen av hvordan Wam og Vennerød ble fritt vilt blant ledende filmkritikere, helt til det punktet at «Lakki» ble tatt av kinoplakaten etter blant annet en drepende kritikk i VG der det het: «Forvirring, kvalme, rå latter og mangel på varme i en isnende ustrukturert kø – med et visst talent, og med fresende plattheter i en kvalm suppe». I dag er det pinlig å se programlederen Petter Nome i NRK radbrekke dialogene deres i et intervju som ikke er ment å skulle være kritisk. Det hele gir et bilde på hvor lite sympati det etablerte Medie-Norge hadde for motkulturen Wam og Vennerød representerte.

[ Melankolsk og mesterlig film om Edvard Munch (+) ]

«Den siste filmen» gir gjennom Vennerøds egne refleksjoner fine innblikk i tankene rundt ikke bare denne siste filmen, men også de foregående. De angrep det sosialdemokratiske «helvetet», og med replikker og dialoger som er blitt en del av det norske språket sa filmskaperne det de mente på en måte ingen har sagt det verken før eller siden. «Det spilte ingen rolle om vi hadde en høyreregjering eller en arbeiderpartiregjering, vi skulle angripe dem uansett», sier Vennerød i filmen.

Derfor blir også de mange klippene fra filmene og dialogutdragene liggende som en strålende ferniss over det hele. Filmklipp, lange scener, men også fotografier av regissørduoen og fra filmsettene er dokumentasjon på et tidsbilde. Her kan man fråtse nostalgisk i skuespillere og kunstnere fra en annen tid, i klær, hår, blikk, sex, selvsikkerhet, drag, nakenhet, homofili, kåtskap, råskap og provokasjoner, kort sagt unge mennesker mot resten av verden. De to mot resten av verden. Dette er intet mindre enn fantastisk presentert. Vennerød-dokumentarens rikholdige og svært godt sammenskrudde potpurri er en fest. Dekadanse og farger i en ellers grå tid, for å låne en setning av skuespiller Svein Sturla Hungnes som spilte i flere av duoens filmer.

[ Med Ella Marie Hætta Isaksen i hovedrollen trekker «Ellos eatnu – La elva leve» kampen for egenverdet inn i vår tid (+) ]

Så er det også en vond film. Turene rundt på St. Hanshaugen i Oslo går fra flanering til regelrett fjellklatring etter hvert som sykdommen tar fra han bevegelsesfriheten. Dette er hjerteskjærende fint løst rent filmatisk. Samtalene over kjøkkenbordet det samme, og Petter Vennerød som en evig stabeis løpende halve Frogner etter bussen med driv i krykkeskrittene. Det er en film om døden sett fra livet, og et av de lengste klippene fra de gamle filmene, Wenche Foss i «Leve sitt liv» (1982), setter på et vis ord på hele sammenhengen: «Jeg sier som min mann pleide å si, spis av livet, ellers begynner livet å spise av deg».

Petter Vennerød spiste av livet, og han lagde filmer om å spise av livet. Slik blir den aller siste filmen han var med på å lage stående som et helhjertet monument over en motkulturens fanebærer og tiden han bidro til å snu på hodet.