Langsomt mot nord med vodka på kjelen

---

5

FILM

«Sovekupé nr. 6»

Regi: Juho Kuosmanen

Finland 2021

---

En trang togkupé har sjelden hatt videre horisont enn nummer seks på 2. klasse fra Moskva til Murmansk, en togreise som er en bedrift i seg selv med stans over natten og flere døgn sammenlagt. I Juho Kuosmanens «Sovekupé nr. 6» er det bokstavelig talt snakk om en polarekspress blottet for luksus eller glamour, om man da ikke regner inn bunnløse flasker med vodka og hjemmebrent. For noen er dette en tilstand, for andre en reise mot ukjente mål så vel geografisk som sjelelig. For Laura (Seidi Haarla) skal reisen bunne ut i nye erkjennelser og en annen framtid.

Det hele starter i Moskva. Laura fra Finland studerer i den russiske storbyen, og leier rom hos Irina som også er blitt hennes elsker. Eller omvendt. Irina og kretsen rundt henne er spydspissen av det man kan tenke seg er Moskvas kulturelle bohem, og leiligheten et arnested for evige vodkafester, selvrealisering og selvsentrert elitisme. I filmens åpningsscener aner vi at Laura er en outsider ikke bare hva gjelder bakgrunn i et miljø hun på ett tidspunkt har søkt seg til. Hun er opptatt av fortid og historie, vet knapt hvem hun selv er, og på blokka står en tur til Murmansk og Kolahalvøya for å med selvsyn oppleve petroglyfene, de språklige helleristningene som er oppdaget på en øy i det nordligste havgapet. Planen er at hun og Irina skal dra sammen, men det ender med at Laura må dra alene. Irina skylder på jobb. Det blir starten på en langsom løsrivelse, men også en erkjennelse av at de mest verdifulle samhold finnes der man minst venter det.

Aller minst venter hun å finne det i sovekupeen på andre klasse, der den stupfulle gruvearbeideren Ljoha (Yuriy Borislov) har tatt plass før henne, shoter den ene vodkaen etter den andre og er verbalt ubehagelig langt over grensen til trakassering. Laura forsøker å finne en annen kupé, men alt er fullt, og sovevognene på tredje klasse framstår som et verre alternativ enn Ljoha. Omsider slokner han heldigvis, og natteroen på toget kan endelig senke seg. I mørket under den knugende og snøtunge himmelen er dette ublide møtet kimen til noe som kan minne om et vennskap, eller et kompaniskap man videre på reisen aldri helt vet hvordan vil utvikle seg.

[ Norges kandidat er med videre i Oscar-kampen: – Slett ikke umulig at vi vinner ]

Juho Kuosmanen forrige film, «Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv» (2016), vant debutantprisen i Cannes. «Sovekupé nr. 6» hadde premiere i hovedkonkurransen i Cannes ved siden av «Verdens verste menneske», og ble belønnet med juryens store pris, regnet som sølv i Cannes-sammenheng. I likhet med Joachim Triers film er også «Sovekupé nr. 6» nå på kortlisten til Oscar for beste utenlandske film. Den er løst bygget på den finske forfatteren Rosa Liksoms Nordisk råd-nominerte roman «Hytti Nro 6», men bokens endestasjon Ulan Bator er byttet ut med Kolahalvøya og Lauras status er endret på flere vis, på samme måte som filmens Ljoha er mildere stemt enn den russlandsforherligende voldsmannen i boken. Ljoha har likevel noe av den proteksjonistiske ballasten som gjør kontrasten mellom hans enkle her og nå-filosofi og vestlige Lauras søken etter noe uhåndgripelig.

I «Sovekupé nr. 6» er det utviklingen under reisen som er Kuosmanens hovedanliggende, ikke nødvendigvis målet i seg selv. Petroglyfenes beliggenhet og vinterklimaets innvirkning på reisen antyder at for Laura representerer de mer en følelsesmessig personlig affeksjonen enn et reelt studium, og dette blir en underliggende tone filmen gjennom. Den tar oss med via stoiske konduktører til medfølende fostermødre og stereotype framstillinger av den russiske hverdagsligheten og fattigsligheten slik Laura observerer det gjennom en kameralinse, for så måtte møte det samme landskapet ansikt til ansikt og gjennom det se konturene av en helt annen virkelighet når kameraet ikke er der mer. Det gjelder også den sigarettslukende, tørste og impulsive Ljoha, en usikker, søkende og barnlig sjel som ikke er så ulik henne selv. Samspillet mellom Seidi Haarla og Yuriy Borisov er intuitivt, vakkert og underfundig, med et lass av svart humor på veien og slett ikke uten en finstemt empatisk nerve som blir sterkere etter hvert som man nærmer seg det arktiske ytterpunktet.

[ Jane Campion og Benedict Cumberbatch utfordrer det tradisjonelle synet på westernrollen i «The Power Of The Dog» (+) ]

Juho Kuosmanen befester rollen som en av Nordens mest spennende og originale regissører. Han er ikke er redd for å vise til inspirasjonskildene, men har en sikkerhet i måten han portretterer den lett desperate outsideren på som er varm og håpefull. Fotografen Jani-Petteri Passi bidro til at Kuosmanens forrige film «Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv» ble en åpenbaring av en stilstudie i svart-hvitt. Det er kanskje ikke så mange farger i «Sovekupé nr. 6» heller, men nyansene i trist og grått er nydelige under den nesten sykelig blekgrå himmelen, og man aner at Passi har tatt med seg erfaringen fra eksteriørfotoet på TV-serien «Chernobyl» i måten han fanger miljøer blottet for varme, likevel med mange lag av empatiske intensjoner og forestillingene om en kulturell arv som speiles gjennom Russlands mange sjelelige paradokser.

[ «The Hand Of God» er et sammensurium av fotballguder, sprø slektninger og seksuelle lengsler (+) ]

Kuosmanens togreise går gjennom historisk betente områder i finsk-russisk historie, nærmest parallelt med århundrenes blodige og tidligere strategiske grenseposter. Også det kan leses inn i Lauras og Ljohas tilbakeholdte, emosjonelle dragkamper i denne rike metaforen kamuflert som en togtur, mot et mål som symboliserer et åpen framtid hvor grenser og forskjeller etter hvert viskes ut. Og på samme vis som Laura lar hjertet styre turen mot en uviss konklusjon, lar heller ikke Kuosmanen seg styre av statiske skinner i sin formidling av historien. Den bukter og vrir seg og nekter å la seg temme av forutinntatte valg eller klisjeer, og underveis banker et varm hjerte i takt med togets ubønnhørlige bevegelser. Akkurat som en lang togtur kan sitte i kroppen lenge etter at den er over, er «Sovekupé nr. 6» slett ikke over med rulleteksten.