Mesterlig nærblikk på et av krigens dystreste kapitler

---

5

FILM

«Krigsseileren»

Regi: Gunnar Vikene

Norge, 2022

---

«Krigsseileren» er brikken vi på mange vis har manglet i det brokete nasjonale bildet av krigen slik den så langt er blitt framstilt på film. Det er ellers ingen manko på norske filmer om og fra andre verdenskrig, men menigmann har fram til nå fått forsvinnende liten plass. Derfor er det på høy tid at brutaliteten og redselen norske sjøfolk ble utsatt for, og urettferdigheten som rammet en hel yrkesgruppe og deres pårørende, de som tapte liv, helse og omdømme i kampen for Norge og friheten, nå skildres på bredeste vis. Og bredt, det er noe regissør Gunnar Vikene forstår seg på. «Krigsseileren» er blitt et ambisiøst drama med de menneskelige omkostningene i sentrum, fortalt med et spenningsmettet driv på et så vel fysisk som psykisk plan.

Norgeshistoriens dyreste spillefilm ser ut som nettopp det, men på en velbalansert måte. Selv om effektene og de store scenarioene rundt sjøslag og bombetokt er imponerende, er «Krigsseileren» først og fremst drevet av historien i seg selv og skuespillere som briljerer i måten de gjør et tilfeldighetens spill både troverdig, nært og mangefasettert.

Nortaship og konvoier

Under overflaten vaker de udiskutabelt knallharde premissene som lå til grunn for at titusener av vanlige sjøfolk, i det som ved krigsutbruddet var verdens fjerde største sjøfartsnasjon, ble gisler på havet. Det skjedde da handelsflåten etter okkupasjonen ble underlagt de allierte og den norske eksilregjeringens kommando, i Nortraship. Ingen fikk gå i land.

Alle fartøyene over en viss størrelse ble satt inn på de svært risikable handels- og konvoirutene for å sikre forsyninger og krigsmateriell til de allierte styrkene, mens tyske ubåter og fly gjorde alt for å stanse dem. Om lag 3.700 norske krigsseilere mistet livet i det som var den såkalte «uteflåten» alene. For mannskapet var fienden nærmest et abstrakt begrep, dødelige ansiktsløse anslag skult under vannoverflaten og bak panser, blekk og stål. Dette skildres underliggende fint i filmen. Utover skipsoffiserer ser vi knapt en eneste myndighetsperson fra noen av sidene. De eneste tyskerne filmen løfter fram fra skyggene, i en enslig scene, er i likhet med de norske sjøfolkene fanger av krigens meningsløshet. Selv barmhjertigheten er brutal.

[ Filmhøsten 2022: Ingen norske spillefilmer med minoriteter på regi ]

Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen

Filmens to hovedpersoner, bestevennene Alfred (Kristoffer Joner) og Sigbjørn (Pål Sverre Hagen), har i 1939, noen måneder før tyskerne invaderer Norge, fått hyre på et handelsskip som skal til New York og Sør-Amerika. Hjemme i Bergen strekker ikke strøjobbene til, særlig ikke for Alfred som har både Cecilia (Ine Marie Wilmann) og tre barn og forsørge. Det er krig i Europa, men Atlanterhavsfarten er ennå skjermet. Datterens fortvilte angstrop da Alfred mønstrer på skal vise seg å være berettiget. Snart er ingen trygge.

[  «Si ingenting» viser oss Kamelens gloriøse rim og levnet (+) ]

«Krigsseileren» favner mye, ikke minst på det mellommenneskelige planet. Den etablerer fint personene det skal handle om, i en norsk arbeidervirkelighet gjennom bildet som tegnes av Bergen i årene rundt krigsutbruddet. Produksjonsdesign og kostymer er (Tamo Kunz og Stefanie Bieker) imponerer på lavmælt vis, og Vikenes manus og uredde nærgående regi skaper umiddelbare bånd til persongalleriet. Alfred og Sigbjørn er handlekraftige, kanskje i overkant heroiske i framstillingen, men hele veien ydmyke og omsorgsfulle personer som tåler en støyt. I hvert fall inntil en viss grense. Rundt dem etter hvert et mannskap som gir et realistisk tverrsnitt av uteflåtens sjøfolk, alt fra slitne sjømenn og offiserer, til unge gutter, kvinner og til og med barn.

14-åringen Aksel (hjerterått skildret av Leon Tobias Slettbakk) blir et sentralt smertens punkt i en fortelling som ikke skygger unna brutaliteten, meningsløsheten og de helt umulige valgene som helt vanlige mennesker blir stilt overfor.

Ine Marie Wilmann spiller Cecilia

I en filmproduksjon som i mer kyniske hender kunne blitt et krigsinferno til sjøs og lite annet, blir Cecilia-skikkelsen dessuten et ankerfeste. Gjennom henne skildres de som satt igjen på land. Om det ellers var vanlig at sjøfolkene var ute i både måneder og år i strekk, gjorde krigen sitt til at ventingen og uvissheten fikk en helt annen dimensjon. All kontakt ble brutt, brev var fåfengt og nyheter og telegram om forlis, omkomne og andre hendelser var preget av usikkerhet og kaos. Wilmann spiller Cecilia med kraft og en naturlig ro, selv når det stormer som verst på et indre plan.

Og Bergen er heller ikke på noe vis skjermet geografisk. De britiske bombetoktene mot tyskernes ubåtanlegg høsten 1944 rammer først sivilbefolkningen i Laksevåg, så Naustet og Engen. Henholdsvis 193 og 43 nordmenn blir drept, svært mange av dem barn. Disse scenene i filmen er overraskende sterile sammenlignet med for eksempel slagscenene til sjøs, særlig med tanke på at regissør og hovedprodusent er hjemmehørende i nettopp Bergen, hvor disse hendelsene på ingen måte er utdebattert og glemt. Akkurat her merkes kanskje noen av utfordringene det har vært å lage en såpass fullskala film som dette under en pandemi med alle begrensningene det har forårsaket.

[ Da Jon Michelet møtte den siste krigsseileren (+) ]

Bombing i Bergen

Gunnar Vikene har likevel ved hjelp av gode locations (på innspilling i Bergen og Norge, Tysland, Malta), eminent bruk av spesialeffekter og ikke minst Sturla Brandth Grøvlens gjennomgående fantastiske foto, skapt scener som suger seeren inn i så vel tragedienes ettertenksomhet, som nettopp infernoene i seg selv. I motsetning til mange filmer, bøker og serier som omhandler aspekter ved krigen som fortsatt vekker engasjement og debatt, er ikke dette en agenda i «Krigsseileren». Dermed blir heller ikke de analytiske og historiske stridsspørsmålene stående i veien for historien Vikene vil fortelle, snarere ligger de underforstått i fortellingen om menneskene i det store bildet.

Det lammende, klaustrofobiske og ødeleggende blir naturlig nok visuelle «høydepunkter» underveis. Samtidig er ikke Vikene redd for å hvile ved det intime, ved dialogen og til og med det humoristiske og det dagligdagse i de stille lommene i tiden som naturlig oppstår selv i en krig. Nære scener med ansikter, følelsesmessige reaksjoner og levd liv blir en styrke, særlig i dramatikkens etterslep. Noen scener kunne vært klippet hardere, men så veies de likevel opp av en regissør som ikke viker blikket selv når dialogen er dirrende ordløs. En helt stille scene mot slutten blir på den måten «Krigsseileren»s absolutte tyngdepunkt.

[ Ny norsk dramaopptur med «Nede» ]

Skammelig behandling

«Krigsseileren»s to hovedroller bærer den fysiske og krevende dramatikken i noen av filmens voldsomste scener med like stor tilstedeværelse som i de nære, intime og personlige mellommenneskelige scenene. Både Joner og Hagen har en tilstedeværelse som er sjelden selv til dem å være, og måten Vikene lar dem utfolde seg på gjør det mulig å glemme at vi her har å gjøre med to av Norges mest kjente skuespillere. De blir Alfred og Sigbjørn, og vi tror på dem.

Om rollene deres er tilnærmet likestilte, er det er Kristoffer Joners Alfred som er selve krigsseileren i tittelen, og den sentrifugen han dras gjennom gir et nådeløst avtrykk. Han bærer offeret som en hel generasjon sjøfolk og deres nærmeste i større og mindre grad måtte forholde seg til, inkludert den skammelige behandlingen fra norske myndigheter og Nortraships sjømannsfond etter krigen. «Krigsseileren» styrke er at følgelyset rettes mot enkeltindividet, og ikke fellesskapets brokete sammenfatning.

«Krigsseileren» åpnet Den norske Filmfestivalen i Haugesund, og har utendørs Oslo-premiere på Akershus festning fredag 26. august. På ordinære kinoer fra 23. september.