Film

«Battle: Freestyle»: Danser med klisjeer

Den nye norske filmen «Battle: Freestyle» på Netflix henter opp tråden fra den første «Battle»-filmen. Hip hop-dansen er fantastisk, men magien i historien uteblir.

---

4

FILM

«Battle: Freestyle»

Regi: Ingvild Søderlind

Norge 2022

Netflix

---

Da «Battle» kom ut i 2018 var det som et friskt pust av en ungdomsfilm som tok både hiphop-dans, voksesmerter og den delte byen på alvor. Katarina Launings kinofilm, basert på en roman av Maja Lunde, ble også den første norske filmen som Netflix kjøpte opp, og det er nettopp Netflix som har initiert oppfølgeren «Battle: Freestyle». Den slippes nå direkte på spilleren til strømmegiganten uten å gå veien om kino.

I «Battle: Freestyle» følger vi det samme crewet på fem som ble dannet i den første filmen da Amalie (Lisa Teige) ble tvunget til å flytte fra rikdom og luksus på Oslos vestkant, til drabantbyene på østkanten. I en sjangerpreget historie der «Romeo og Julie» møtte «Step It Up», byttet Amalie ut moderne ballett med hip hop og fylte hennes til da ganske så overfladiske liv med et sett verdier og drømmer i møte med møtte en ny gjeng dansere.

Har man ikke sett den første filmen, blir man ikke særlig klok på de fem hip hop-dansernes forhistorie og båndene dem imellom i den nye. Klasseperspektivet og det øst-vest-delte Oslo er mindre framtredende og byttet ut til fordel for en mer personlig historie rundt Amalie. Hun har flyttet inn sammen med dansekjæresten Mikael (Fabian Svegaard Tapia) og har en kontorjobb for en temmelig ufyselig sjef. Også de andre fire studerer eller har strøjobber, og selv om alle drømmer om at dansen skal gi dem noe mer, står de ved et veiskille. Det mer personlige aspektet er åpenbart et bevisst valg fra produsentene, også med tanke på å breie ut historien for et internasjonalt publikum. Nå handler det om Amalies jakt på opphav og identitet, og et «battle» i Paris dit crewet hennes, «Illicit», drar for å konkurrere mot noen av verdens beste hip hop-freestylere.

Battle

Ingvild Søderlind har overtatt regien på denne oppfølgerfilmen. Hun viser igjen hvilket håndlag hun har med de nære personlige blikkene og de intense mellommenneskelige øyeblikkene, slik hun også viste i langfilmdebuten «Alle utlendinger har lukka gardiner». Og slike øyeblikk er det mange av i «Battle: Freestyle». Amalie har vokst opp uten en tilstedeværende mor, og som et skjebnens lune skal hun nå til Paris der moren hennes (Ellen Dorrit Petersen) bor og driver en danseskole. Her har hun vært gjennom hele Amalies oppvekst, og spørsmålet nå er om den voksne datteren bør oppsøke en mor hun ikke kjenner. Selvsagt gjør hun det, dels av et behov for anerkjennelse, dels av nysgjerrighet. De følelsesmessige svingningene rundt møtet går naturlig nok ut over konsentrasjonen om den nært forestående konkurransen og forholdet til hennes andre «familie», crewet.

Som ungdomsfilm og sjangerdrama gjør «Battle: Freestyle» det som forventes av den. Regien er stødig og Lisa Teige, som først ble kjent gjennom «Skam», bærer fint både scener som river og sliter i følelsene og scener som smeller på dansegulvet. Så har hun da også satset profesjonelt på dansen. De tre øvrige skuespillerne ved siden av Teige og Tapia er også primært dansere. Morad Aziman, som i virkeligheten leder danse-crewet KingWings, Bao Andre Nguyens og Georgia May Anta er formidable i alle de scenene som bærer filmen rent stilistisk, dansesekvensene som er mesterlig koreografert for filmformatet av Camilla Tellefsen. Her flyter energien fritt og uhemmet, og danner en historie i seg selv i møte med dyktige franske freestylere. Musikken er velvalgt og sjangertro, og filmen puls understrekes av artister som Amara, Fay Wildhagen, Emilie Nicolas, La Roux, Buraka Som Sistema og Pongo, Saian Supa Crew og - som i den første filmen - Skaar.

Nettopp møtene med de franske danserne kunne med fordel vært videreutviklet i et manus som framstår som underutviklet. Med forbehold om at mye kan ha endret seg fra manus til ferdig film, blir flere sidehistorier hengende i løse lufta, blant dem et møte med et fargerikt undergrunnsmiljø i Paris som i utgangspunktet framstår som et spennende virkemiddel i historien. Dialogen føles ofte påtatt, og flere av skuespillerne sliter åpenbart med å gjøre den levende. Spesielt en scene som stempler moren som fordomsfull og overfladisk, faller død til gulvet.

«Battle: Freestyle»

Problemet med «Battle: Freestyle» er ikke at den er forutsigbar og klisjéfull i henhold til sjangeren, men at den mangler viljen til å være noe mer enn bare en oppfølger, og til å fortelle noe mer enn bare en historie om å finne seg selv. Den første filmen hadde også alle klisjeene innabords, men langs de karikerte linjene skapte Teige og de andre skuespillerne likevel spenning som var gjenkjennelig fra virkeligheten. Nå er det først og fremst det nære samspillet mellom Teige og Petersen som glitrer. Så skal det sies at både enkeltscener og særlig den litt beskjedne bruken av Paris som kulisse muligens bærer preg av at filmen er innspilt i en tid med til dels store restriksjoner på grunn av korona. Søderlind filmer seg mesterlig rundt det vi aner er store hindre, og masse- og dansescenene imponerer stort, men basketaket med et utilstrekkelig manus er hun likevel dømt til å tape.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra Dagsavisen