Norske «Vikingulven» biter fra seg

---

4

FILM

«Vikingulven»

Regi: Stig Svendsen

Norge – 2022.

---

Jeg forventet for å være ærlig at dette var en forholdvis familievennlig eventyrfilm, men neida. «Vikingulven» viser seg å være en vaskekte varulv-skrekkfilm av internasjonalt format. Enda viktigere, den har et gjennomarbeidet manus og er en mer polert produksjon enn de siste årenes norske grøssere. Kanskje bare å forvente, siden «Vikingulven» er produsert av Filmkameratene og John M. Jacobsen - som har vært landets mest pålitelige leverandør av kommersielle, publikumsvennlige underholdningsfilmer i nærmere førti år. Så det er nesten litt overraskende at «Vikingulven» ikke endte opp med å bli kjøpt opp av Netflix, som ser ut til å ha en umettelig appetitt på filmer som dette – og isteden får en velkommen, bred kinolansering. Regissør Stig Svendsen har tidligere markert seg med familiefilmen «Radiopiratene» (2007), den amerikanskproduserte indie-thrilleren «Elevator» (2012) og «Kings Bay» (2017) – men «Vikingulven» er på alle måter et stort byks oppover.

Svendsen har selv skrevet manuset sammen med Espen Aukan, som snart er aktuell med (nettopp) den norske Netflix-storproduksjonen «Troll». De har åpenbart sett omtrent hver bidige varulvfilm; fra «An American Werewolf in London» og «The Howling» til «Ginger Snaps» og «The Wolf of Snow Hollow». De har kommet opp med en norsk vinkling på velkjent stoff, som ikke skiller seg nevneverdig ut fra den etablerte mytologien. Med alt det medfører av sølvkuler, fullmåne, forvandlingsscener og en forbannelse som smitter via varulvbitt.

[ Nysgjerrig på Film Fra Sør? Sjekk disse filmene (+) ]

Syttenåringen Thale, spilt av Elli Rhiannon Müller Osbourne, har nylig flyttet fra en trøblete tilværelse i Oslo, med noen vage hint om rusproblemer og en fraskilt pappa som har dødd av sykdom. Nå er hun fanget i den kjedelige småbyen Nybo i Telemarks ville skoger, og bærer fortsatt på mye nag til sin svenske politibetjent-mamma Live (Liv Mjölnes) – som håper på å få en frisk start sammen med Thale, den hørselshemmede yngstedatteren Jenny (Mia Fosshaug Laubacher) og sin nye ektemann Arthur (Vidar Magnussen). Thea gjør sitt beste for å unngå sin velmenende stefar, og føler seg slett ikke hjemme på landsbygda. Hun rekker så vidt å stjele en sixpack med øl fra kjøleskapet og dra på utefest sammen med den nye klassekompisen Jonas (Sjur Vatne Brean) før helvete bryter løs i Nybo. Et flerrende beist angriper plutselig Jonas og Thale, før den drar med seg den sure ordførerdatteren Elin (Silje Øksland Krohne) skrikende inn i skogen.

[ Utlyser konkurranse - vil ha politisk thriller på kino ]

Thale er sjokkskadet og har et infisert bitemerke på skulderen, og hendelsen gjør henne ikke akkurat mer populær på skolen. Siden den lokale lensmannen Eilert (Øyvind Brandtzæg) ikke fikser synet av blod er det opp til mamma Live å etterforske saken. Det maltrakterte liket av Elin har klare tegn etter bitemerker, men de er for store til å komme fra en normal ulv. Den entusiastiske rovdyreksperten William (Arthur Hakalahti) sendes fra Oslo Veterinærhøyskole, og har heller ikke sett noe liknende. En enarmet, Van Helsing-aktig jeger med ubestemmelig aksent tropper opp på lensmannskontoret og hevder at Nybo er rammet av et varulvangrep, men det er jo bare tøysete. I mellomtiden blir Thale rammet av mystiske hendelser; hun ser visjoner av avdøde Elin, utvikler superhørsel og det rumler veldig i magen hennes mens neste fullmåne nærmer seg.

[ «De fredløse»: Dette er norsk films svar på Bonnie & Clyde (+) ]

Det føles litt forfriskende at «Vikingulven» ikke fjaser bort dette konseptet, men tar seg selv og varulven på blodig alvor. Filmen ser ikke ut til å bestemme seg for hvem som egentlig er hovedpersonen, så oppmerksomheten splittes mellom Thale og hennes mamma Live. Ingen av dem får tilstrekkelig tid eller plass til å utvikle sterke personligheter, noe som mot slutten går på bekostningen av det følelsesmessige engasjementet filmen forventer av oss. Enkelte elementer er definitivt litt underutviklet, effektbruken er preget av norsk måtehold og til tider butter budsjettet opp mot ambisjonsnivået, men sånt småplukk forhindrer ikke at «Vikingulven» jevnt over holder en overraskende høy, profesjonell standard – og Stig Svendsens regi er klippestødig hele veien.

I likhet med de fleste norske skrekkfilmer er det et fravær av en virkelig unik innfallsvinkel, men som tradisjonell, sjangertro varulfilm føyer dette seg fint inn i et internasjonalt selskap. Vi får ingen fullgod forklaring på hva denne varulven har foretatt seg de siste tusen årene, og hvorfor den plutselig går til angrep på lokalbefolkningen akkurat nå. Den tvetydige slutten legger opp til en oppfølger, mens prologen gir oss små glimt av en større mytologi om vikinger på plyndringstokt i Europa, som med hell kunne ha blitt utvidet til en skikkelig solid «prequel»-film. Så hvis «Vikingulven» viser seg å bli en velfortjent kassasuksess tipper jeg det kan komme en fortsettelse som virkelig lever opp til tittelen!

[ Vektløse drømmer - med bismak ]

[ Prisen for et nytt liv ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen