Filmanmeldelse «The Dig»: Skattejakt for voksne

5

DRAMA

«The Dig»

Regi: Simon Stone

England, 2021

Når britisk film trår til med sine beste skuespillere og satser på en virkelighetsbasert historie som befinner seg et sted mellom kos, krig og kosmos, kan det vanskelig bli feil. Netflix-filmen «The Dig» er et på alle vis bredt anlagt drama som lener seg mot de store klassikerne, med et knusktørt tema som utgangspunkt for fine og forsiktige mellommenneskelige relasjoner.

Carey Mulligan og Ralph Fiennes spiller de fremste rollene i denne filmen om det såkalte Sutton Hoo-funnet i gravhauger på landsbygda i Suffolk, akkurat i det landet sto på terskelen til krig med Tyskland. Kjennere av British Museum vil kanskje huske dette funnet fra anglosaksisk tid, i størrelse og betydning like sentralt som Oseberg-skipet i Norge, som det også hintes til i filmen mer enn en gang. Men det er ikke så mye funnet i seg selv, som finnerne som driver denne handlingen framover.

Les også: Filmanmeldelse «One Night In Miami»: Mesterlig møte mellom giganter

Carey Mulligan spiller den unge enken Edith som sitter på en stor eiendom der gravhauger har fascinert lokalbefolkningen i generasjoner. Hun har en fornemmelse rundt en av haugene og hva som kan gjemmer seg under jordlaget. Fra det lokale museet i Ipswich rekrutterer hun Basil Brown, en selvlært arkeolog, stoisk, fåmælt og med ryggen rak, en belest amatør som til og med skal ha noen norske bøker i bagasjen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ralph Fiennes og Carey Mulligan. Foto: Netflix

Det vil ikke spolere mye å si at det ligger like mange følelser under overflaten som det finnes skatter i jordhaugene, men sistnevnte er atskillig lettere å bringe til overflaten. Slik går regissør Simon Stone inn i en britisk tradisjon der den dirrende spenningen ligger mellom ordene, mellom blikkene og under overflaten. Ikke desto mindre er den synlig nok. Stone sto for øvrig bak den habile «Vildanden»-filmatiseringen «The Daughter» fra noen år tilbake.

Stones bakgrunn som teaterregissør skinner igjennom i «The Dig», hvor virkelig storslåtte tablåer får god plass, hvor dialogen forskyves lekent i forhold til de enkelte senene og hvor særlig den første timen gjør graving i jorda nesten rørende. Det første tilløpet til dramatikk skildres med slående bilder inspirert av tidløse malerier og fotografier.

Les også: Filmanmeldelse «Hvit tiger»: Det er en ny tigerkonge på Netflix

Funnet filmen baserer seg på er virkelig nok, men enkelte av figurene i den etter hvert folksomme utgravingen er fiktive, og filmen går seg på et punkt litt vill i hvilke av dem den vil forfølge. Den første delen, med Edith og Brown, er rent ut nydelig, med to skuespillere som briljerer på egne premisser. Mulligan er bunnsolid som enken som både sørger og lengter, og som bekymrer seg syk over det meste. Hennes underliggende sykdom er da også svært bekymringsverdig. Ralph Fiennes stopper pipa uavbrutt, gir pondus til skikkeligheten og framstår som en selvlært mann med uangripelig stolthet.

Sutton Hoo-skatten er hans funn, men ringvirkningene tiltrekker seg et helt apparat av arkeologer og museer som ikke er lystne på å gi æren til en ufaglært. Og Brown er heller ikke mannen som ber på sine knær. Når det lokale Ipswich-museet kommer til kort, kommer selveste British Museum på banen med legenden Charles Phillips i front, fint spilt av Ken Stott. Med seg har han blant andre det relativt nygifte ekteparet Stuart og Peggy Lomax.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Johnny Flynn og Lily James i The Dig. Foto: Netflix

Les også: Filmanmeldelse «Ninjababy»: Regitalent innfrir med bittersøt komedie om voksesmerter og graviditet

Stuart og Peggy er på hver sin planet, og når Ediths nevø Rory, fotograf under utgravingen, kommer på banen, skifter fokus til Peggy og Rorys gryende forhold. Lily James spiller Peggy så jordnært at bakken rister, og Johnny Flynn som Rory gjør en førsteklasses innsats han også, men historien de deler slår ikke like varme gnister som det uuttalte mellom Edith og Brown i filmens første del.

Nå er ikke romansene i seg selv eller hintene til dem filmens egentlige agenda. «The Dig» framstår som et episk kammerspill der aktørene tynges av det som skjer i randsonene. Tyskland har gått inn i Polen og britene har gitt Hitler sitt ultimatum. Museene vet at de har dårlig tid før alt stenges ned, og på et personlig nivå har mange i rollegalleriet viktige beslutninger som må tas. Ediths sønn Robert (Archie Barnes) er fascinert av Brown og hans mange påfunn og ikke minst hans studier av himmellegemene og det store kosmos. Filmens egentlige kjerne befinner seg bokstavelig og billedlig mellom himmel og jord, og stiller de store spørsmålene om hvem vi er og hvor vi skal.

Les også: Filmanmeldelse «Pieces of a Woman»: Når alt faller sammen

Funnet i gravhaugen blir et symbol på livets forgjengelighet, men også på det bestandige, og på alt det som ikke syns på overflaten men som man aner er der. Og Suffolk-landskapet benyttes til siste trevl, med høy himmel, åpne sletter og slående elvedeltaer, vakkert lys og mye vær. Landskapet og gravhaugene spiller hovedroller i seg selv, og limer seg til netthinnen like lett som Carey Mulligans blikk og Fiennes svært så talende piperøyking. Det er britisk og det er fengslende på en langstrakt og udramatisk måte, med et knippe skuespillere man aldri blir mett på.