Eventyrlig «Troll»

---

5

FILM

«Troll»

Regi: Roar Uthaug

Norge, 2022 (Netflix)

---

Med dunder og brak lander filmen «Troll» på Netflix som den hittil mest ambisiøse sjangerfilmen laget i Norge. Det er en monsterfilm etter oppskrift, med en spektakulær vri på de gamle folkeeventyrene og nettopp Kittelsens tegninger, blant annet av trollet som går oppover Karl Johans gate i Oslo, som en direkte inspirasjon. Selve historien er syltynn, men fungerer helt fint som ramme for imponerende spesialeffekter, storartet bruk av norsk natur og Ine Marie Wilmanns rolle som den beintøffe paleontologen Nora Tidemann, den gærneste av alle tilregnelige i en gal verden og bortimot den eneste som står mellom et 55 meter høyt, granitthardt og tjafsete bergtroll og den fullstendige raseringen av blant annet Oslo.

Det er knapt noe som er så særnorsk som folkeeventyrenes skildringer av trollene, og hvordan norske kunstnere med Th. Kittelsen og Erik Werenskiold i spissen fantaserte fram en visualisering av trollet i naturens eget bilde, nifse, mytiske og i ett med norske landskap og fjell. Trollet som vekkes til live i Roar Uthaugs film er en mellomting av Werenskiolds rufsete og skumle troll som fyker over vidda og Kittelsens styggvakre og mystiske framstillinger av trollene som nærmest menneskelige. Det siste er ikke mist sentralt når et troll på film ikke bare skal rasere alt i sin vei, men også forsøke å vekke varme følelser hos tilskueren etter god King Kong-oppskrift. Og det er der vi befinner oss, et sted mellom Kittelsen og King Kong, Godzilla og Jurassic Park, med spaker og knapper lånt fra filmhistoriens største klisjédreiebok. Kjøper man ikke de premissene har sikkert strømmetjenesten andre alternativer.

Det går allerede en fin linje fra folkeeventyrene og inn i norsk film, med blant annet Ivo Caprinos dukkeanimasjoner som folkeeie og André Øvredals smarte liksomdokumentar «Trolljegeren» blant hovedverkene. I motsetning til «Trolljegeren» er «Troll» en rendyrket sjangerfilm, men også denne har noen snedige referanser til norsk historie og kultur. Når historien starter har Norge vedtatt høyhastighetsjernbane nordover, og til akkompagnement av høylytte miljøvernere sprenger arbeidslaget seg gjennom fjellet på Hjerkinn. Men herjer man for mye med naturen slår den tilbake, og «noe» vekkes til live nede i berget som baner seg fram og ut i friluft. Det vil ikke være noen stor avsløring at dette «noe» viser seg å være et kjempemessig troll, men i vår overforklarte verden er den opplysningen plent umulig å ta innover seg for så vel politikere som menigmann.

Siden skapningen har kommet opp av jorda henter regjeringens krisemøte inn Nora Tidemann (en liten omskriving av en viss folkemaler?) fra en utgravingsekspedisjon og ber henne analysere det som skjer i den norske fjellheimen. Sammen med Andreas (Kim S. Falck-Jørgensen) som er spesialrådgiver for statsministeren (Anneke von der Lippe), og kaptein Kristoffer Holm (Mads Sjøgård Pettersen), drar hun bokstavelig talt i trollets fotspor, og på veien plukker de også opp Noras mildt sagt eksentriske far (Gard B. Eidsvold), en folklorist som har viet livet sitt til å fortelle at folkeeventyrene kanskje ikke bare var eventyr. Han har fått svi for sine teorier, men eventyret som nå utfolder seg er i hvert fall virkelig nok, en vandrende katastrofe og en olm ødeleggelsesmaskin som bare rister av seg moderne våpenmakt som var det et dryss av barnåler. Trollet har åpenbart et mål i alle sine forvirrede følelser, blant annet illustrert gjennom lydene det lager, og alt tyder på at dette målet befinner seg i Oslo.

[ Hun er gift med en seriemorder – på film ]

Veien mot målet går gjennom eventyrriket Norge slik vi kjenner det fra eventyrene, gjennom dalene og over fjellene, og Uthaug og fotograf Jallo Faber bruker naturen for hva det er verdt, allerede fra filmens åpningssekvens med Trolltindene i enestående skue. Filmens internasjonale appell på Netflix vil også ligge her i tillegg til at en evig fascinasjon for fantasymonstre.

Roar Uthaug har etter filmer som «Bølgen» og «Tomb Raider» vokst som den kanskje fremste regissøren av episke sjangerfilmer i Norge, en filmskaper som omfavner underholdningsfaktoren og som frydefullt pøser på med effekter og spektakulære tablåer. Engasjementet smitter åpenbart over på skuespillerne også, og her har vi et trekløver med Wilmann i front som lar hjertet banke for villskapen. Det er herlig å se en så sterk skuespiller slippe seg løs i en film som denne, og det betaler seg. Uthaug lykkes med å skape kinokvalitet og -stemning i den lille ruta.

«Troll» skulle da også opprinnelig vært en kinofilm, og fikk 15 millioner i støtte etter såkalt markedsvurdering fra Norsk filminstitutt. Så nappet Netflix og overtok hele produksjonen, med potensielt mange millioner seere, men altså uten kinolerretets magi. Mens staten fikk pengene sine tilbake er trolig budsjettet langt høyere enn noe filmskaperne kunne håpet på i utgangspunktet. Slik ser det også ut når det går hardt utover alt fra enkle bondegårder til Hunderfossen Eventyrpark og stakkars Oslo by. Samtidig føles det som om det er et ørlite pandemipreg også over «Troll», i form av at filmen med unntak av noen få scener framstår som overraskende folketom til tross for at Norge rammes av ødeleggelse og død.

Manus er skrevet av Espen Aukan, som for øvrig også er aktuell på kino med manuset på «Vikingulven». Etter Uthaugs idé spinner han en effektiv historie som bygger opp spenningen og en underliggende tematikk som går på flere aspekter av mennesker versus natur. Ikke alle mennesker er undrende og konstruktive, og mens forsvarssjefen (Fridtjov Såheim) blir filmens «bad guy» er det opp til andre, som hverdagshelten Sigrid (Karoline Viktoria Sletteng Garvang) å ta handlingen i egne hender. Aukan bygger på mytologien rundt trollene i eventyrene, og legger også inn noen humoristiske internasjonale referanser til diverse fanbaser, enten det handler om «Star Trek» eller «Ringenes Herre». Men subtil oppbygging av figurer og scener er det heller lite av. Ser man bort fra etableringen av bakgrunnshistorien til Nora Tidemann går det fort i svingene, og blant annet har de åpenbart hatt utfordringer med å gjøre slutten like original som oppbygningen. Likevel er dette eventyrlig action på høyt nivå, og trollets rasering er både frydefull og imponerende før det hele ramler litt sammen i sluttminuttene til et musikalsk bakteppe hvor ringreven Johannes Ringen ikke gjør forsøk på å skjule hva han ønsker å gjøre med oss.

[ Dette er norsk films svar på Bonnie & Clyde (+) ]

«Troll» er en vaskeekte monsterfilm i den forstand at det hele er imponerende på overflaten. Uthaug spenner opp et fullskala eventyr gjennom skapningen det hele bygger på, gjennom bruken av norsk natur og landskap og spesialeffektene som kan skape en illusjon av ødeleggelser og død uten å underslå at filmer som dette bør ha et glimt i øyet også. Da snakker vi ikke bare om noen dramatiske øyeblikk, bokstavelig talt, men om en underliggende humor i trollets kjølvann og i dynamikken mellom enkelte av hovedpersonene. Dette bidrar til at «Troll» ikke bare er noe av det fysisk «største» som vil ta bolig på Netflix, men også noe av det mer profesjonelt underholdende vi har sett i norsk film på lang tid, noe en regissør sikkert vil kunne si at er en «barndomsdrøm» som går i oppfyllelse. Noen ganger behøver vi ikke mer enn akkurat det.

«Troll» har strømmepremiere på Netflix 1. desember 2022

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen