Et ulmende westerndrama om undertrykte og forbudte følelser

5

FILM

«The Power Of The Dog»

USA/NZ 2021

Netflix

Uten de store faktene og uten påklistrede merkelapper skaper regissør Jane Campion et ulmende drama med skjøre forbindelseslinjer og tilbakeholdte drifter. Disse følelsene er både fulle av lengsler, og de er livsfarlige. Tittelen «The Power Of The Dog», hentet fra Salmenes bok, står som et varsel over det som skal skje, en overraskende tvist der hevn og beskyttelse spiller inn.

Campion har selv skrevet manuset, som dreier seg rundt den ensomme kvegeieren Phil (Benedict Cumberbatch). Når broren (Jesse Plemons) kommer hjem med Rose (Kirsten Dunst) og hennes nesten voksne sønn Peter (Kodi Smit-McPhee), ser han situasjonen som en trussel mot det bestående og kanskje også som et svar på følelser han har brent inne med hele livet. Dette er den typen mellommenneskelige drøftinger Jane Campion har turnert fint i filmer som «En engel ved mitt bord» og Gullpalme-vinneren «Piano», samt TV-serien «Top Of The Lake». I «The Power Of The Dog», hennes første spillefilm på 12 år, flytter hun gjenkjennelig tematikk inn i et samfunn løsrevet fra vår egen tidsalder, en historie bygd på Thomas Savages dels biografiske roman fra 1967.

[ Den ungarske krigsskildringen «Natural Light» er en langsomt brennende lunte av frykt, brutalitet og inntrengende ondskap (+) ]

Romanen står på mange vis som en ekvivalent til Annie Proulxs «Brokeback Mountain», som ble filmatisert av Ang Lee og ble en døråpner for homofil tematikk i en allmenn setting. «The Power Of The Dog» er ikke like direkte og romantisk som Oscar-vinneren med Heath Ledger og Jake Gyllenhaal. En fellesnevner er imidlertid et mannsmiljø som ikke har rom for annerledeshet, hvor menn ikke har andre valg enn å undertrykke hva de egentlig føler og for hvem.

Brødrene Phil og George Burbank driver familiens kvegranch i Montana i en ramme av mektig natur og fjellformasjoner, som i virkeligheten ikke er USA i det hele tatt, men Campions hjemland New Zealand. Allerede i etableringen av brødrene spiller Campion opp forskjellene gjennom antydninger av private og underliggende følelser. Phil er den brautende, flintharde lederskikkelsen som knapt vasker seg, snakker uavbrutt som sin avdøde mentor Bronco Billy og kastrerer ungstuter med tollekniv og bare never. George er mildere, på alle vis rundere og penere i tøyet, en mann som i motsetning til broren setter sin ære i å kle seg pent og strebe oppover med fine manerer og mektige bekjentskap.

[ Her er julefilmene du må se igjen ]

Det hviler en streng sårhet over dem begge, der de sover på samme rom i det store og pent møblerte huset, i hver sin spinkle enkeltseng som formelig lyser av ensomhet og uforløste drømmer. Året er 1925, den ville vestens tid er over og automobilene varsler sivilisasjons komme. Denne sommeren skal alt endres, og det begynner med at Phil og George driver kvegflokken til nærmeste by der de har kost og losji hos enken Rose, som driver et pensjonat sammen med sønnen Peter. Middagen blir en brutal affære for Peter, et beskjedent villskudd av en gutt, radmager med feminine trekk og et storøyd utseende. Papirblomstene han har laget til moren ødelegges av Phil, som er i et særdeles dårlig humør og lar det gå utover Peter. George forsøker å gjøre det godt igjen, noe som ender med at han og Rose finner hverandre. Ikke lenge etter er de gift, og Rose flytter inn hos brødrene. Phil er svartsjuk og ser henne som en trussel, og verre skal det bli når sønnen Peter, som studerer medisin, kommer for å bo hos dem.

En dag oppdager Peter Phils hemmelige sted og ser han bade. Det gjør Phil først rasende, men hendelsen er også kimen til et helt spesielt bånd mellom de to. Phil ser at Peter har en beundrende måte å være på rundt han. Slik vi kan tenke oss at Bronco Billy en gang ble noe mer for Phil enn bare en læremester, velger Phil å legge sin beskyttende hånd over Peter, og lærer han om hester, dyr og sykdommer som miltbrann, som er vanlig blant kveget. Han lager også en helt spesiell gave til han.

Rose blir livredd når hun oppdager det gryende vennskapet mellom sønnen og Phil. Om hun hadde et alkoholproblem fra før, godt hjulpet av Phils åpenlyse psykiske trakassering av henne, eskalerer det nå i svært destruktiv retning. Phil vet at hun drikker, George orker ikke ta tak i det. Og Peter spiller kanskje sitt eget spill?

[ Feelgood på kino kan knapt bli bedre enn i filmen «CODA», en frisk vri på en velbrukt oppskrift ]

Jane Campion har med «The Power Of The Dog» laget en film som fort kan bli en favoritt fram mot neste års store prisutdelinger. Netflix-filmen har da også hatt en runde på utvalgte kinoer, og dette er på mange vis en film for det store lerretet. Måten hun bruker det åpne landskapet på, lar naturen understreke de menneskelige følelsene og hvordan hun hele tiden er mer antydende enn definerende, er storslått og intrikat. Du skal ikke se lenge bort før du misser et viktig poeng eller to.

Det kan ta litt tid å venne seg til britiske Cumberbatch som breial cowboy med tjukk amerikansk aksent, men når det harde skallet begynner å slå sprekker spenner han opp en imponerende rolleprestasjon. Jesse Plemon og Kirsten Dunst overbeviser stort, mens Kodi Smit-McPhee er fabelaktig i måten balanserer det skjøre i Peter med en besluttsomhet og et underliggende mørkt lynne som er urovekkende.

«The Power Of The Dog» føyer seg inn I en hel liten rekke av neowesternfilmer som tar for seg de menneskelige aspektene og særlig mannsrollen i et USA i en brytningstid da nybyggertiden var over og storsamfunnet – også på landsbygda – gjorde sitt inntog. Få spiller på slike følelser som Jane Campion, med et blikk utenfra som både utfordrer og overrasker, og som åpner for både skjønnheten og giftigheten som ulmer i det ensomme og det undertrykte.