Film

Tro, håp og Maradona i «The Hand Of God»

Den italienske filmskaperen Paolo Sorrentinos oppvekstminner fra Napoli i «The Hand Of God» blir et sammensurium av fotballguder, sprø slektninger og seksuelle lengsler.

5

FILM

«The Hand Of God»

Regi: Paolo Sorrentino

Italia, 2021

På kino nå og Netflix 15.12

Den italienske åttitallsnostalgien blir fargerik frodig i «The Hand Of God», som nå vises på utvalgte kinoer i påvente av Netflix-premieren. Dette er filmskaperen Paolo Sorrentinos svært så levende minnealbum fra sin egne oppvekst i Napoli, sentrert rundt noen særlig formative små år midt på 1980-tallet. Det er lumre sommernetter, men når ryktene viser seg å stemme og fotballegenden Maradona blir kjøpt av SSC Napoli, gir det på alle vis et energiboost til en sliten og korrupsjonsplaget befolkning. Sammen med kjeklingen innad i den høylytte familien Schisa, skal dette definere filmens rytme som en underliggende strøm av framtidshåp og livsviktig atspredelse. Det blir en film om oppvekst og oppdagelser, hormoner og temperament, svindel, svik og gamle grinebitere, alt mens sexy tanter, livets skjørhet og en grusom tragedie snur alt på hodet. I et gudfryktig samfunn spiller «The Hand Of God» – «Guds hånd» – inn på langt flere arenaer enn fotballens.

Tenåringen Fabietto er Sorrentinos unge alter ego i denne filmen. Han er en skarpt observerende gutt med et åpent blikk tross en litt usikker framtoning, og måten skuespiller Filippo Scotti framstiller han på, kan i forbifarten minne om Timothée Chalamet i «Call Me By Your Name». Familien til Fabietto er desto mer bråkete, og kanskje er det både på grunn av lynnet og det vakre utseendet at den ekshibisjonistiske og mentalt sårbare tanten Patrizia (Luisa Ranieri) åpenlyst flørter med han, alt mens hennes sjalu ektemann Franco (Massimiano Gallo) banker henne gul og blå av andre årsaker enn Fabiettos tilstedeværelse.

Han bor med foreldrene i et typisk arbeiderstrøk, med en far (Toni Servillo i sin sjette Sorrentino-film) som jobber i bank til tross for at han er så kommunistisk glødende at han nekter å bruke fjernkontroll når han ser TV. Og enten det er opprivende familiehemmeligheter, Maradona på fjernsynsskjermen eller moren Marias (Teresa Saponangelo) utsøkte sans for å arrangere såkalte «practical jokes», skal det hele diskuteres og deles høylytt med en storfamilie og et nabolag som ikke står noe tilbake for Federico Fellinis visjoner rundt de store eksentriske familiene i sine filmer.

«The Hand Of God», som regissør Paolo Sorrentino har basert på sin egen ungdom og oppvåkning.

I Sorrentinos minnebank forstørres minnene. Kranglene og de store familiemiddagene eller turene ut i Napolibukta med båt hvor alle bader, fortelles gjennom store tablålignende scener ispedd små anekdotiske innblikk i så vel byen som familien og naboene hvor det myldrer av særegne personligheter. Lys, lyder, mennesker og bakgrunner som gir deg lyst til å stanse filmen som for å studere et kunstverk, gjør Sorrentino gjenkjennelig i «The Hand Of God». Likevel er han mer dempet i måten han spenner det kuriøse og storslåtte lerretet på enn i for eksempel i den visuelt dekadente festen «Den store skjønnheten» eller «Youth». Ikke dermed sagt at han er beskjeden i «The Hand Of God», selv om filmen er mer undrende i sin tilnærming til tilværelsen enn en poengtering av den luksuriøst bedrageraktige tomheten som har preget noen av hans tidligere filmer, særlig de infame politiske biografiene som Berlusconi-satiren «Loro», Andreotti-portrettet «Il Divo» eller for den saks skyld den nevnte Oscar-vinneren «Den store skjønnheten».

Fra «The Hand Of God»s lurvete, men storslåtte poetiske åpningssekvenser som ender i at Patrizia får og gir noen kraftige ørefiker, blir det klart at de åpenbart alvorlige konsekvensene av enkelte handlinger i utgangspunktet ikke behandles som annet enn øyeblikksbilder av en familie som er vant med verre ting. Men sakte finner Fabietto sine egne meninger og mål i ly av de emosjonelle huskestuene som herjer familien.

«The Hand Of God», som regissør Paolo Sorrentino har basert på sin egen ungdom og oppvåkning.

Hans seksuelle debut skildres på en måte man garantert aldri har sett før, mens omrisset av en audition holdt av nettopp Fellini og møtet med en filmskaper og et nesten magisk filmsett i Napolis gater, sår spiren som skal lede Fabietto/Sorrentino inn i filmens verden. Og det selv om Fabietto sier han ikke har sett mer enn fire filmer i sitt liv på det tidspunktet. En liten hentydning til Sergio Leones «Once Upon A Time In America» gjennom en sentralt plassert VHS-kassett forteller kanskje noe om hva som skal komme og hvorfor Sorrentino, som Fabietto i filmen tross mange advarsler, dro til Roma som 18-åring.

Paolo Sorrentinos inspirasjonskilder har vært svært synlig i mange av hans tidligere filmer. Her toner han også disse noe ned, men beholder de nøye koreograferte innfallene og ikke minst situasjonsbildene, som av rommet med den falne lysekronen og den lille munken, og av familien sittende foran en slags slektsvegg av gamle relikvier, tallerkener og trofeer. Han skaper øyeblikkene fra barndommen lik symmetriske, oppkonstruerte og tematisk forstørrede stillbilder som han så fyller med liv og absurde glimt av innbilte og kanskje oppdiktede minner. Som av Patrizia i baugen på båten familien drar ut med for å bade, eller Baronessen i sin leilighet. Eller scenene med en av niesenes nye kjærestes ulidelig irriterende snakkesalighet gjennom en monotont skurrende talevibrator.

«The Hand Of God», som regissør Paolo Sorrentino har basert på sin egen ungdom og oppvåkning.

Tragedien som kaster Fabiettos liv om kull, og som vi ikke skal gå nærmere inn på her, er imidlertid ikke innbilt. Den reiser også spørsmålet hvem «Guds hånd» berørte, idet tenåringen selv ikke var til stede nettopp fordi han måtte se Maradona spille på San Paolo stadion. Det som skjer etterpå blir en kilde til Fabiettos erkjennelse av hvem han er.

Filmens mange biografiske hentydninger er ikke den fremste grunnen til å se «The Hand Of God» med mindre man er overvettes opptatt av Sorrentinos filmer. Som så mange andre av hans titler er den først og fremst en underholdende og visuelt eventyrlig berg og dalbane av en film, som er så rik på blendende detaljer og fascinerende personligheter at vi også denne gangen tilgir Italias trolig fremste regissør av i dag en og annen egosentrisk ekstrarunde i filmmanesjen.

Vises på utvalgte kinoer som Cinematekene og Vega Scene. Netflix-premiere 15 desember.




Mer fra Dagsavisen