---
4
FILM
«De fredløse»
Regi: Henrik Martin Dahlsbakken
Norge, 2022
---
Forbrytersinnet har alltid vært en fascinasjon innen kunsten, og få uttrykk er så egnet som filmen til å både vise og drøfte menneskets grenseløshet, skjødesløshet og iboende ondskap. Nå har Henrik Martin Dahlsbakken skapt et tilnærmet filmdikt om brutalitet og begjær, og hvor svak karakteren kan være i møte med en manipulerende overmakt når forholdene ligger til rette for det. Det er en skjør og maskulin Bonnie og Clyde-historie lagt til den dirrende nordiske sommernatta, som skapt for den mørke poesiens iboende dragkraft, og åpenbart inspirert av Jan Troells mesterklo et sted mellom den lyriske debutkortfilmen «Uppehåll i myrlandet» og «Il Capitano», sistnevnte også et krimdrama basert på en virkelig historie om unge mennesker som blir mordere.
Dahlsbakkens historie står på egne bein, men er løst basert på historien fra 1926, om to skapsprengere i grenda Vågård som i en trefning drepte to lensmenn og ble jaget vilt over hele Østlandet. Dagbladet-journalisten Gunnar Larsen skrev dokumentarromanen «To mistenkelige personer» i 1933, og Tancred Ibsen filmatiserte historien i 1950. Filmen ble imidlertid forbudt ved dom i Høyesterett etter at den ene drapsmannen og hans etterkommere gikk til sak mot selskapet Norsk Film. Først i 2007 ble «To mistenkelige personer» vist for offentligheten for første gang etter at forbudet ble opphevet.
[ Kaizers Orchestra sa aldri at de tok et endelig farvel i 2013. Nå kommer de sammen igjen ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/5CTPBBTIMBH43B2LKTTIMULA3U.jpg)
Det er den samme fortellingen fra 1926 Dahlsbakken går inn i, men ikke som en skjematisk eller biografisk framstilling av hendelsene, snarere som en lyrisk drøfting av særlig forholdet mellom de to som blir drapsmenn, et indre psykologisk landskap satt opp mot naturen, omgivelsene, skiftningene i lys, mørke og stemning. Terrence Malicks måte å sette naturen i relieff på er en åpenbar kilde for Dahlsbakkens bruk av naturlige omgivelser og naturlig lys, det hele skutt analogt og bevegelig på 33 – og 16mm film av broren Oskar Dahlsbakken. At det ser lekkert ut, er bare fornavnet, også i interiørscener og særlig i noen utvalgte vinterscener i tilbakeblikk, hvor skogshogst, arbeidsfolk, tømmerstokker og hester kan minne om Munchs arbeidermalerier.
Som i virkeligheten er den ene av de hovedpersonene en nordmann, i filmen kalt Johannes, framstilt som en ung rømling fra en vanskelig oppvekst som tilfeldigvis møter en eldre og mer erfaren svensk småkriminell, her kalt Mikael. Også han en mann med mye ballast, skildret med poetisk fortellerstemme og brutale tilbakeblikk på episoder som har drevet han til Norge. De sprenger ikke skap, men begår ran, de danser, fester og løper linja helt ut. Filmens åpningsbilde indikerer hvor langt, når de sitter blodige og forslåtte i en bil, med skarpladde politibetjenter foran seg, en scene som revet ut av «Bonnie & Clyde».
[ Utlyser konkurranse - vil ha politisk thriller på kino ]
«De fredløse» er en cinematisk øvelse som både fascinerer og imponerer når det kommer til etableringen av den psykologiske tautrekkingen mellom Johannes og Mikael, som med poetisk kraft drar oss inn i et brutalt sinnelag hvor en av dem har kontrollen og den andre motvillig trekkes inn. Dels i desperasjon etter et holdepunkt, et slags storebrorskompleks, dels under manipulasjon av det farlige og forlokkende. Dahlsbakken mer enn antyder et underliggende og uforløst begjær, en sorg og et savn etter noe gryende fint som ble knust. Naturen blir igjen for mektig og lar seg ikke temme, like lite som menneskenaturen slik filmen projiserer den.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/SYIW5BZY4ZFPRGXP3OFPX2QI6Q.jpg)
Johannes spilles med overbevisning og store porsjoner sårhet og desillusjon av Åsmund Høeg, som hadde den sentrale rollen i Dahlsbakkens «Å vende tilbake» (2015). Filip Berg spiller Mikael. Han er en av Sveriges mest kjente skuespillere i sin generasjon, blant annet som den unge Ove i «En mann ved navn Ove» og fra «Ondskan», samt en rekke TV-serier som «Bäckström» og «Huss». Han spilte for øvrig også den overfladiske svenske kjæresten i Dahlsbakkens «Gledelig jul», også den filmen som ny å regne. Inkludert «Forbannelsen» som kom for noen uker siden, og «Prosjekt Z», er «De fredløse» Dahlsbakkens fjerde film på under to år, selv om rekkefølgen på premierene ikke nødvendigvis samsvarer med innspillingene. Som i hans foregående filmer bekler Dahlsbakken fint små biroller med klasseskuespillere som Benjamin Helstad, Ingar Helge Gimle, Samuel Fröler og Cecilie A. Mosli.
[ «Forbannelsen»: Hovmod står for fall ]
Det visuelle er det bærende elementet i «De fredløse», mens historien kunne vært tydeligere utviklet. Men et par unntak overbeviser den mer i oppbygningen enn i den reelle jakten som Dahlsbakken kanskje er mindre interessert i enn maktforholdet mellom de to mennene. Filmen skaper illusjonen av 20-tallet, men føles likevel noe «trang» og begrenset, som om de har hatt utfordringer med å finne tilstrekkelige innspillingssteder som ikke kludrer til tidskoloritten. Fin produksjonsdesign med dansepaviljong, tog og overbevisende tømmerdrift bidrar til å skape troverdighet. En avgjørende episode for Mikael, sammen med Solveig (Ingvild Holthe Bygdnes), er direkte uforløst i helheten som noe annet enn et øyeblikks sinnsforvirring. Likevel er dette symptomatisk for en film som skreller bort vel mye kontekst rundt de to umake mennenes korte felles historie. Tilbake står det sanselige, det lyriske, det brutale og det vakre, spesielt i naturen, i en film som i motsetning til personene den skildrer aldri helt løper linja fullt ut.