Kultur

«Flus» er en fest av et gangsterparadis på NRK

«Flus» slår fra seg som høstens norske seriesensasjon. Minst en ny stjerne er født blant alle godt etablerte stjerner som gjester dramakomedien om Oslos gjengmiljø på 1990-tallet.

Dagsavisen anmelder

---

5

TV-SERIE

«Flus»

Av Yosef Wolde-Mariam og Mikael Samuelsen

NRK

8 episoder, premiere 28. oktober

---

«Flus» er det friskeste, råeste og kanskje morsomste blikket på Norge vi kan huske å ha sett, nærmere bestemt rettet mot en nær fortid og et Oslo som på et tidspunkt bråvåknet som urban smeltedigel. Svært mange hadde da en oppvekst og en ungdomstid fjernt fra det man til da hadde blitt servert gjennom noen få filmer og mye tradisjonell oppvekstlitteratur. Yosef Wolde-Mariam, den ene halvdelen i rapduoen Madcon, har sin egen oppveksthistorie. Det er minnene fra denne som er blitt løst oversatt til en svarthumoristisk moderne fabel om gjengmiljøene i Oslo på 1990-tallet, en dramakomedie i åtte deler som representerer noe ganske så nytt i norsk sammenheng. Den kan fort kan bli en braksuksess for NRK denne høsten.

Wolde-Mariam har skrevet manus sammen med Mikael Samuelsen («Kasko», «Kongen av Gulset») og de har også regien og status som serieskapere i dramakomedien som handler om gangstermiljøet i Oslos innvandrermiljøer slik Wolde-Mariam «husker» det. I midten av absolutt alt har de plassert Bæbs (Filip Bargee Ramberg), som bor alene sammen med moren og har akkurat det smilet ingen kan si nei til. Men det er grenser for hvor lenge også Bæbs kan beholde nøytraliteten og vennskapet med alle når wannabe-gangsteren Even (Herman Flesvig) kåler det til.

flus

Flesvig i fri flyt til tross, dette er ingen ny «Herman Flesvig-serie» eller en «Førstegangstjenesten» fra Oslo øst. Her blir han en handlingsdrivende sidekick blant svært mange andre som skinner i en produksjon som åpenbart har vært like drøy og morsom å lage som den er å se på. Blant profilene i nye roller er Karpes Chirag Rashmikant Patel, rapperne Musti og Arif, samt noen av de største nye skuespillertalentene vi har. Filip Bargee Ramberg er som flere av dem ikke helt ny, men etter dette er han stjerne.

Det er ikke bare betydningen av «Flus» – penger – som gjør at man kan tenke «Snabba Cash» om serien, og da mener vi de tidligste bøkene i den svenske serien. Men «Flus»' eksplosive og satiriske undertone ligger nok snarere et sted mellom den man kan kalle en komedieskrudd hyllest til «Izzat» og et Oslo-rigget «gangsta paradise» signert det være seg en ung Danny Boyle eller en Guy Ritchie. Vi snakker energi i tråd med «Trainspotting» eller «Lock, Stock And Two Smoking Barrels», og altså en historie fra det moderne Norge basert på «løgn, myter og legender».

Regien er fasjonabelt og lekkert hardtslående, med virkningsfulle oppbygninger av de enkelte scenene med Yosef Wolde-Mariams fortellerstemme, litt supplert av Ramberg, liggende over eksempelvis kjappe innblikk i nyhetsbildet. Der slås gjengkrig, dop og mishandling opp i fete papiravisoverskrifter fra 1999, og korte voldspastisjer introduserer oss for nye personer og konstellasjoner, hvor bare en replikk eller to er nok til å sette tonen mens handlingen flerrer forbi glorete kebab- og gymfasader. Og for noen typer de bygger opp, dels som «myter og legender», dels karvet ut av en parallell virkelighet og mange av de forestillingene og fordommene som opp gjennom årene har eksistert i media og folks fryktsomme blikk når Oslos gangster- og gjengmiljøer har kommet på bane.

Flus

I alt dette er Bæbs en sjarmerende fyr som flyter i tilværelsen på en udefinert østkant i Oslo, er venner og godtatt av alle, og beholder strøjobbene akkurat så lang tid det tar før bestevennen Kelechi (Tobias Haile Furunes) slår ned sjefene hans med pistolskjeftet. «Du dauer ikke av litt juling Bæbs», er den autonome Kelechis illevarslende mantra. Kelechi er høyrehånden til Asim (Chirag Rashmikant Patel), den mektige og tilsynelatende tilbakeholdne gjenglederen som for øyeblikket har inngått våpenhvile med Irfan (Hassan Javed).

Irfan er en annen gangsterpamp som styrer doptrafikken og annen lyssky virksomhet i Oslo, en svær fyr som blir så sur av å gå på slankekur at han er en vandrende likvideringsmaskin. Bæbs er imidlertid nøytral, og henger også sammen med bestevennen (en annen av dem) Even, eller «Party» (Herman Flesvig), en mildt sagt løs kanon som ser seg selv som en av de største gutta og praler hele tiden om «oss». Men som Irfan sier, du er ikke «oss», du flytter flus for oss. Når Even betros en hel bag med flus for Irfan i forbindelse med en stor deal i Amsterdam, er rådet klart: «Ikke gjør noe dumt». Det er det berømte siste ordet, idet det er sju og en halv av i alt åtte episoder igjen.

flus

Filip Bargee Ramberg er utrolig god som Bæbs, og bærer seriens indre og helt nødvendige ro som gjør at de ulmende luntene til skuespillere som Furunes, Chirag og Javed får tid til antennes. Seriens styrke er at manus og regi greier å balansere for eksempel Flesvigs freestyling og smått irriterende seanser med overdreven kroppsposering, opp mot det stoiske og nesten dokumentar-framstilte typegalleriet på en måte som vingeklipper slapstickkomedien idet den stikker hodet fram. «Flus» er ensemblespill og vinner på nettopp det.

Andre typer, som CD – psykokidden av en spinnvill sidekick spilt av Undergrunns Jon «Loverboy» Ranes – er i en hyperkategori for seg, bare slått ettertrykkelig ned i støvlene av Koko – spilt av Philip Nguyen – og Shadia, den kvinnelige dopdealeren som er verstingen av dem alle, frydefullt framstilt av Dana Sunth (fra blant annet «Ragnarok»).

Flus

Oslo 1999. Serieskaperne tar oss effektivt tilbake til de grå fasadene, til brune vannhull, lettkledde klubber og fikling med Nokia-telefoner som i høyden kunne sende en tekstmelding. Her kjører gangsterne rundt i 2-dørs småbiler og det er gettoblasteren som settes på full guffe når noen skal svinebankes for å ha «føkka» opp en deal. Wolde-Mariam og Samuelsen pakker ikke noe inn. De bygger autentiske sjargonger med språket, med slang, sosiolekt og mange ord og uttrykk vi ikke kan sette på trykk i dag, men som på 90-tallet ennå ikke var luket ut av offentligheten.

Flus

Sammen med fotograf Torstein Østberg levendegjør serieskaperne det mytiske 90-tallet, hvor volden er eksplisitt nærværende. Blant annet blir fjeset til Even eller skrikene til Bæbs vandrende eksempler på hva det egentlig går i når kamera snur seg bort, og de fleste vi møter har da også en diagnose i den store sekkekategorien «sjuk i huet».

Og for ikke å glemme musikken, hvor vi noterer oss blant svært mange andre virkelig store navn alt fra 2Pac, Lauryn Hill, diverse Wu-Tang Clan-konstellasjoner, Beastie Boys og N.W.A., til D’Angelo, Faithless, Marvin Gaye, James Brown og Jokke. Tør vi tippe at Yosef Wolde-Mariam har åpnet noen virkelig tunge rettighetsdører her? Vi kan i hvert fall slå fast at «Flus» også har det feteste soundtracket man kan tenke seg, tidsrelatert på den ene siden, men også pakket med ferske låtpremierer fra dagens norske artister i en kombinasjon som bidrar til å løfte seriens også lydmessige uttrykk til et skyhøyt nivå.

Anmeldelsen er basert på seks av åtte episoder. De to første legges ut på NRK TV fredag 28. oktober, etter det legges det ut en episode hver fredag.