2022 ble et svært bra musikkår, preget av at konsertlivet kom i gang igjen og store og små festivaler ble fylt til randen av både publikum og spilleklare artister. Også på albumfronten vil 2022 stå igjen som et kronår innen norsk musikk, hvor rocken slo tilbake og hip hop med Karpe i spissen gjorde rent bord, uten å skygge for nydelige bidrag fra et fint sjikt sjangersprengende musikere.

Dette er mine største albumopplevelser fra norske artister i 2022. Og her kan du lese Geir Rakvaags liste. Ingen albumene kunne være med på begge listene.

Karpe: «Omar Sheriff»

Det har på alle vis vært Karpes år, en kulminering av alt de har tenkt, skapt og drømt om siden de begynte å planlegge de 10 konsertene i Oslo Spektrum idet de for fullt skulle ferdigstille det nyinnkjøpte huset i Skien. Når samfunnet åpnet kom «Omar Sheriff», en samling låter som med «PAF.no», «Ibn Adam» og «Kenya» i spissen ga dem en større suksess og et bredere publikum enn de noensinne har hatt tidligere. Selv når man ser bort fra det overveldende avtrykket Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel satte på 2022 gjennom ti utsolgte Oslo Spektrum-konserter, selv etter prosjekter som «SAS Plus/SAS Pussy» og før det «Heisann Montebello», ble de årets kulturelle begivenhet med sine låter og tekster om kløften mellom generasjonene, om globalisering og hverdagsrasisme, om språk og misforståelser, synlighet og usynlighet, og om representasjon og våkenhet.

Karpe

Men det var «Omar Sheriff», som spant ut med science fiction-filmfølge, så dokumentarfilm, bok, Spektrum og ikke minst bevisstgjøringen rundt foreldregenerasjonens knuste drømmer, som førte dem til «på toppen av verden». Og i kompleksitet overgår sluttsummen alt de har gjort.

The Good, The Bad and the Zugly: «Research And Destroy»

Kraften av øl rennende gjennom årene, konkurransen om å være den ultimate drittsekk og negativitetens ødeleggende fortrinn. Dette står sentralt når The Good The Bad And The Zuglys balanserer på en ikke altfor hårfin grense, og med glimt i øyet, begår samfunnsanalyse og satire på høyt nivå, innpakket i rødglødende punkrock og hardcore av edelt merke. Dette foredler de så i en fandenivoldsk rockesvir sugd inn med det være seg slammet fra den norsk gullalderen eller det internasjonalt sjiktet av grimete og illsint punkrock.

The Good The Bad And The Zugly
«Research And Destroy»

Med «Research And Destroy» plasserte GBZs seg helt i toppsjiktet av hva norsk musikk har å by på uavhengig av sjanger, og vokalist Ivar Nikolaisen gir det hele et energisk primalskrik av et fraspark som feier de aller fleste andre av banen.

Jenny Hval

Jenny Hval: «Classic Objects»

«Classic Objects» viste seg å være Jenny Hval på sitt mest tilgjengelige, en åpenbar popplate og en samling låter som sjangermessig kunne vært betegnet som «klassiske objekter». Likevel inneholder også dette Hval-albumet nok av buffere, kompleksitet og skrubbsårframkallende partier til at materien blir levende og betydelig utover det rent medrivende. Hun satte også ord og uttrykk på tiden i isolasjon gjennom låter som «Cemetery Of Splendour».

Jenny Hval har mye på gang denne våren og sommeren, etter at hun slipper albumet «Classic Objects» denne uken. Foto: 4AD

Den er blant flere eksempler på hvordan Hval bygger lag på lag med intuitive formasjoner og musikalsk spennvidde som strekker seg langt over i kunsten. «Classic Objects» kan betegnes som «vanskelig tilgjengelig» på sin egen fantastiske måte, men svale og svaie rytmer, pop, funk og kunst i en fascinerende helhet bergtar deg før du aner det.


Susanna: «Elevation»

Susanna fulgte opp Charles Baudelaire-prosjektet «Baudelaire & Piano» med «Elevation» med nok et knippe blomster fra Charles Baudelaires nesten mytiske diktsamling «Les fleurs du mal» («Ondskapens blomster»). «Elevation» er mer vidstrakt, og Susanna Wallumrøds stemme og vokale tilnærming til poesien bærer krystallklart over hennes eget pianospill.

«Elevation»

Lydbildet med utgangspunkt i tangentene bygges denne gangen ut så vel i volum som i atmosfære, gjennom blant andre Stina Stjerns lydmalende bruk av kassettbåndopptak som flyter, suser og bukter seg under og mellom låtene som noe mystisk og lokkende. Dette og annet bidrar til nok et formidabelt album fra Susanna, et fascinerende, rikt og spill levende kunstverk og noe av det mest komplekse som hun har skapt selv så enkelt og spartansk det tidvis måtte låte. «Elevation» er ren poesi.

Mimmi Tamba: «Titanic»

Mimmi Tamba overbeviste stort på sitt forrige album «Semper Aedem», som for øvrig blir sceneforestilling på hennes «eget» Det Norske Teatret tidlig i 2023. I år kom «Titanic» som en manifestasjon av styrke og popmusikk slik den bare kan oppstå i drømmene, og sprenger seg fram blant årets sterkeste album. Selv kaller hun det «pop art», men legger vi til navn som Kate Bush og Scott Walker blir uttrykket mer forståelig. Her mikses impulser og sjangerfragmenter, fra lavmælt visesang til intens elektronisk torden.

Mimmi: Titanic

Fra starten med en «spoken word» intro via selve drømmelåten «Nothing», til det toner ut i vokalmettet orgelbrus i «Anna Nicole». Det handler om identitet, virkelighetsnavigering og troen på at kjærligheten finnes for alle i det som er en imponerende kunstnerisk manifestasjon av en inderlig og sterk indre stemme i kombinasjon med en sjelden evne til skape episke og vesentlige historier.

Undergrunn, Øya

Undergrunn: «Undergrunn»

De har lenge vært «Toppen av Oslo», men med det selvtitulerte albumet «Undergrunn» la UG som de kaller seg for alvor inn et bud på tittelen «UG4l, norsk raps fremtid». Både sammen og hver for seg, for jaggu kom UGs nøkkelmedlemmer Marstein og Jon «Loverboy» Ranes med hvert sitt soloalbum også. Albumet «Undergrunn» viser en modenhet i låtoppbygging og produksjon siden forgjengeren «Buketter og ballspill» som virkelig mener alvor. Her har de en melankolsk tilnærmelse til tunge beats og nådeløs punch, mens statements, flyt og en veksling på vokalen og rimene imponerer.

cover

Det handler breialt om opphav, jenter, luksus, god børst og store muskler, klikken og gjengen, klær og merker, men også dop og generell faenskap. At hele gjengen er barn av en utvidet kulturelite gjør dem ikke mindre kresne i måten de uttrykker seg på, og de er langt på vei i ferd med å sette dype spor etter seg i kulturlivet selv. I hvert fall den delen av det som handler om hip hop.

Etter fine plater med to helt forskjellige grupper gjør Selma French en fin solodebut.

Selma French: «Changes Like The Weather In The Mountain»

Noen av oss har lenge ment at band som Morgonrode og Måsava har vært blant de mest lovende her i landet, på hvert sitt forskjellige vis tilhørende den flytende betegnelsen folkemusikk, folkpop, impro og jazz. Med dette i mente kom det ikke som noen overraskelse at Selma French på sin første soloplate sto fram som en usedvanlig sterk artist på egen hånd. Gjennom komposisjonene, stemmen, instrumentene og originaliteten skaper hun en uutgrunnelig kombinasjon av måten å tenke låtstruktur på, av folkemusikkens trollskap og folkrockens følelsesmessige rundkast satt inn i et tydelig nåtidsperspektiv.

Selma French: Changes Like The Weather In The Mountain

Dette gjør «Changes Like The Weather In The Mountain» til et album helt på egne premisser, melodisterkt, komplekst og rikt på instrumentering og gjester. Men først og fremst kjennetegnes det av Selma Frenchs varme og søkende stemme over melodienes vakre og fascinerende krusninger. Det er rørende, betagende og tankevekkende.

Katarina Barruk: «Ruhttuo»

Bylarm 2022

Katarina Barruk har vært sentral på Sapmi-scenen en god stund, men 2022 ble året da hun fortjent ble oppdaget av et større publikum. Skjønt stort er det kanskje ikke ennå, selv om utgivelsen av hennes andre album «Ruhttuo» sammenfalt med turné, Bylarm-konsert og framskutt plass på Oslo World. Hun forener joik og smittende substansiell popmusikk med elektronika og en søken etter musikkens evne til å kommunisere så vel ro som oppstand og kulturell tilhørighet.

cover

At hun synger på umesamisk, språket som er rødlistet og i ferd med å forsvinne, etablerer ikke minst en vilje bak musikken som gir ytterligere intensitet og energi. Og det Barruk vil formidle strømmer sterkt og lysende gjennom låter som viser mektig utvidet sjangernysgjerrighet, med temaer som ligger opp i dagen uavhengig av om man skjønner språket eller ikke.

Kim Myhr: «Sympathetic Magic»

Kim Myhr beveger som gitarist, multiinstrumentalist og komponist mellom flere dimensjoner og sjangre, og selv om det utvidede feltet mellom jazzen og samtidsmusikken kan virke som en nærliggende «bås» å plassere han i, sprengte han det meste av forutinntatte tanker med «Sympathetic Magic».

Kim Myhr: Sympathetic Magic

Med et vell av gode musikere og gjester (mange av dem også med på Jenny Hvals album av året) beveger låtene seg fra «å være harmonisk vakre til å være utfordrende tøffe når bass og trommer groover sammen som i «Move The Rolling Sky» og «Heart Steams», som godt kan passere som funky dansemusikk også», het det i Dagsavisens anmeldelse.

Honningbarna

Honningbarna: «Animorphs»

Å si at norsk punk og hardcores framtid ligger hos Honningbarna vil være å grovt underkjenne alt de har gjort opp gjennom årene. Likevel var det med fornyet energi og et illsint angrep på all form for nonchalanse at de kylte «Animorphs» inn i offentligheten med et brak som kanskje gjør plata til bandets største øyeblikk noensinne. Siden sist har de gjort mye annet enn å crowdsurfe på publikum og gammel moro.

cover

Blant annet har de skrevet og framført musikk til Jens Bjørneboes teaterstykke «Jonas», og det er som om de på «Animorphs» for første gang virkelig forener klassisk utdannelse med viljen til opprør og til å finne opp om ikke punken på nytt, så hvilket avtrykk man ut fra sjangeren kan sette gjennom melodisk teft og kompleksitet i kombinasjon med hardcorepunkens nådeløse iboende sinne.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Fler artiklar för dig