2021: Dette er årets beste filmer

2021 ble et bedre filmår enn man kunne frykte i januar, da kinoene var stengt og filmpremierer ble utsatt uten endelig dato eller år for den saks skyld. Nå er fasiten her, og det ble et riktig så bra år, både for de store påkostede dramaene med «Dune» og Bond-filmen «No Time To Die» i spissen, samt den mer kunstnerisk funderte filmen med originale bidrag som blant annet Cannes-vinneren «Titane» og den amerikanske dystopien «Nomadland». For ikke snakke om den norske filmen, som med «Verdens verste menneske» i front og med i Oscar-racet, har gitt oss en mengde store opplevelser på kino og skjerm i løpet av året. Her er Dagsavisens filmanmelderes 10 utvalgte filmen med norsk kino- eller strømmepremiere i 2021.

Mode Steinkjers topp ti:

(Se Espen Svenningsen Rambøls topp ti lenger nede på siden)

1. «Verdens verste menneske»

Joachim Triers avslutning av den såkalte Oslo-trilogien er hans sterkeste så langt i karrieren, en varm, morsom og mektig film som hyller kjærligheten og motet til alle som føler at de ikke strekker til. Renate Reinsve i hovedrollen som Julie fikk svært fortjent den høythengende skuespillerprisen i Cannes, og sammen med Anders Danielsen Lie og Herbert Nordrum bærer hun Triers finstemt observasjoner rundt livets små og store hendelser. Han er en regissør som stoler på sin egen fortellerevne, og skuespillernes kraft til å bære den. Med «Verdens verste menneske» treffer han sin egen generasjon rett i hjertet.

2. «Nomadland»

Chloe Zhaos film om moderne nomader i et sosialt og økonomisk sønderslitt USA ble årets store Oscar-vinner, inkludert Frances McDormands som fikk Oscar for sin nydelige hovedrolle, en av årets beste prestasjoner. Et meditativt, varmt og fengslende humanistisk mesterverk om utenforskap og omflakkende arbeidssøkere i et USA preget av rovkapitalisme og menneskeforakt.

[ Nomadland: Moderne nomader jakter en ny framtid i et mørbanket USA (+) ]

3. «Quo Vadis, Aida?»

Denne filmen om det kanskje svarteste kapitlet fra krigen i Bosnia-Hercegovina, den serbiske militsens massakre på over 8.000 muslimske bosniske gutter og menn i Srebrenica i 1995, går inn i ondskapen med åpne øyne. Og det er nettopp blikkene som bærer historien. Et sakte men ubønnhørlig opprullende drama sett gjennom øynene til den bosniske oversetteren Aida som jobber for en nederlandsk FN-bataljon, samtidig som Aida selv frykter for skjebnen til sin familie. Hjelpeløse blir de vitner til folkemordet, gruoppvekkende skildret med usedvanlig nærhet og følsomhet av Jasmila Zbanic. En på alle måter vond film, om alt man ikke får lov til å glemme.

[ Jadmila Zbanic regisserte «Quo vadis, Aida?»: - Jeg visste at alle ville bli sinte på meg ]

4. «The Power Of The Dog»

Uten de store faktene og uten påklistrede merkelapper skaper regissør Jane Campion et ulmende drama med skjøre forbindelseslinjer og tilbakeholdte drifter. Disse følelsene er fulle av lengsler, og de er livsfarlige. Benedict Cumberbatch, Kirsten Dunst og fabelaktige Kodi Smit-McPhee bærer dette neowesterndramaet som tar for seg de menneskelige aspektene og særlig mannsrollen i 20-tallets USA. Campions blikk både utfordrer og overrasker, og åpner for skjønnheten og giftigheten som ulmer i det ensomme og det undertrykte.

[ Jane Campion og Benedict Cumberbatch utfordrer det tradisjonelle synet på westernrollen i «The Power Of The Dog» (+) ]

5. «Lille mamma»

Etter å ha laget banebrytende filmer som «Girlhood» og «Water Lilies», ble franske Céline Sciamma ble et navn for de mange med sin forrige film, «Portrett av en kvinne i flammer». Årets film er bokstavelig talt mye mindre, men inntrykket den etterlater er stort. En nydelig, følelsesvarm og kompleks film om sorg og atskillelse, det hele fortalt gjennom åtteåringen Nelly som har mistet bestemoren sin. En dag møter hun en fremmed jevngammel jente ved morens gamle lekehytte i skogen. Eller kanskje er hun ikke så fremmed likevel? En sterkt personlig fabel om fantasi, barndom og nære relasjoner, fortalt med en unik filmskapers blikk på de skjøre båndene som knytter familie og generasjoner sammen.

[ «The Hand Of God» er et sammensurium av fotballguder, sprø slektninger og seksuelle lengsler (+) ]

6. «The Father»

Det har etter hvert blitt mange filmer om demens og Alzheimer, men «The Father» skiller seg ut som en av de mest velformulerte og fininnstilte fortellingene om sykdommen. Det ser så lekende lett ut, men kompleksiteten er på et nivå der vanskelighetsgradene knapt kan måles. Vanskeligheten ved å være et menneske på randen av livet, og vanskeligheten av et skuespill som fanger en omskiftelig tilstand der de ørsmå øyeblikkene fylles med glede og forvirring, fortvilelse, sinne, listighet, glemsel og sorg. Anthony Hopkins gjør en av karrierens beste oppvisninger i denne nesten thrillerfargede og menneskenære filmen. Om en datters kamp for å være der for faren og samtidig innse at hun må slippe taket. Og det er gjennom hans blikk vi blir ledet inn mot det uunngåelige.

[ Den britiske veteranen Anthony Hopkins’ portrett av et sinn på vei inn i den evige tåken, er noe av det sterkeste vi har sett av en skuespiller (+) ]

7. «Gritt»

Filmskaper Itonje Søimer Guttormsens «Gritt» er uslepen diamant av en film, grå og raggete på overflaten, men med en kjerne som stråler med en helt uvanlig glans. Med finstemt subtilitet skildrer den med stor observasjonslyst et menneske som i kraft av å være i utakt med sine omgivelser er i ferd med å gå til grunne. Med en rekke virkelige personer som spiller seg selv har den islett av «mockumentarens» virkemidler, men Birgitte Larsen i rollen som Gry-Jeanette «Gritt» Dahl levner deg aldri i tvil om at her er det fiksjonen som får lov å herje fritt med det gjenkjennelige og det virkelige.

[ Itonje Søimer Guttormsens fascinerende debutspillefilm «Gritt» har en hovedrolle helt utenom det vanlige (+) ]

8. «Promising Young Woman»

Denne filmen starter foruroligende tradisjonelt, men Carey Mulligan drar etter hvert både rollefiguren og filmens underliggende tematikk inn i et energisk og fandenivoldsk hevndrama som oser av like deler svart humor og giftige oppgjør med mannsblikket. Om medisinstudenten Cassandra som har viet sitt liv til å hevne en ødeleggende episode i studietiden, det vil si ta oppgjør med menn som seksuelt utnytter kvinner som ikke kan forsvare seg. En film i tiden, ut av tiden, og med en gnistrende hovedrolle som overskygger debutregissør Emerald Lilly Fennells stereotypiske tendenser.

[ «Promising Young Woman»: Hevnende engel med svarte vinger (+) ]

9. Sovekupé nr. 6»

En roadmovie utenom det vanlige, med to villfarne personer på et tog gjennom et bunnfrosset Russland. Tross hele tundraer av forskjellighet mellom dem, finner de to en slags samstemthet og etter hvert også et felles mål. Med denne filmen befester finske Juho Kuosmanen, som lagde «Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv», posisjonen som en av Nordens mest spennende og originale filmskapere. Stemninger og underliggende observasjoner av så vel tematikk som menneskelige drivkrefter gjør en ellers ordinær historie til en perle for seg selv, og et grått og trist landskap får en helt egen glød.

[ Krigsfilmen «Natural Light» er mareritt i sakte flyt (+) ]

10. «Summer of Soul»

Borgerrettighetskamp og musikk har sjelden smeltet bedre sammen enn i det man ser utfolde seg på filmopptakene fra Harlems festivalsommer i 1969. Disse lå stuet bort i en kjeller i 50 år, mens filmen fra Woodstock-festivalen i mellomtiden ble et populærhistorisk dokument over brytningsåret 1969. Nå er alle timene med opptak fra Harlem komprimert av regissør Ahmir «Questlove» Thompson (fra The Roots), og dokumentarfilmen «Summer of Soul (…Or, When The Revolution Could Not Be Televised)» er blitt en knyttneve av en revolusjonsfilm spilt ut gjennom musikken, appellene og personlighetene som sommeren 1969 dannet Harlem Culture Festival. Samme helg som Woodstock gikk av stabelen med datidens største og i hovedsak hvite artister på scenen, sto Nina Simone foran 50.000 i Harlem, i sitt livs form, og framførte blant annet «To Be Young, Gifted and Black». Det er dette som er blitt sagt å være øyeblikket da den svarte borgerrettighetskampen ble omgjort til musikk. Den to timer lange «Summer of Soul» framstår dessuten som en av tidenes beste musikkdokumentarer, mer aktuell enn noensinne.

[ Anmeldelsen av «Summer of Soul (…Or, When The Revolution Could Not Be Televised)»: Disse opptakene lå gjemt i en kjeller i 50 år (+) ]

Espen Svenningsen Rambøls topp 10:

1. «Dune»

Frank Herberts «ufilmbare» sci-fi-koloss endte opp i hendene på den perfekte regissøren: Denis Villeneuve, som angivelig prøvde å skape den typen «Star Wars»-film han selv alltid har drømt om å se. Han lykkes bedre enn J.J. Abrams. Det er en stor lettelse at Villeneuve fikk iscenesatt denne romodysseen med et romslig budsjett, skyhøyt ambisjonsnivå og så fri for kompromisser. Vel, med et unntak: han fikk bare filmatisert halvparten av historien – men del to er på vei!

[ «Dune» er vår tids «Star Wars» for voksne (+) ]

2. «The Green Knight»

David Lowery skrur den mytiske mystikken opp til elleve, og tar oss med ut på en magisk drømmereise inn i tåkeheimen, full av kryptiske tegn og gåter. Hans tolkning av det arthurianske sagnet om «Sir Gawain og den grønne ridder» er definitivt Ikke et sverdsvingende epos, men en abstrakt og saktmodig fantasyfilm som sender oss ut på en fascinerende dannelsesferd med en æreløs mann på søken etter sin egen integritet. Fungerer dessuten glimrende som en julefilm!

[ Regissør Petter Næss hadde så stor tro på filmen «Ingenting å le av», at han var villig til å trekke seg for å berge prosjektet (+) ]

3. «Titane»

Ikke noe utenom det vanlige her. Bare en helt normal historie om en fransk seriemorder-stripper med metallplate i skolten, som blir gravid med bilbabyen til en flammelakkert Cadillac og deretter gir seg ut for å være den savnede sønnen til en dypt ulykkelig brannkaptein. Den psykoseksuelle Cannes-vinneren «Titane» av Julia Ducournau er noe for seg selv, som hinsides de grenseoverskridende «body horror»-elementene er en rørende fabel om to dypt skadde personer som finner hverandre.

[ Årets Gullpalme-vinner fra Cannes, «Titane», er en frydefullt merkelig og oppviglersk film som ikke likner på noe annet du har sett. ]

4. «Rettferdighetens ryttere»

Danmarks fremste manusforfatter samler gamle venner for nok en eksentrisk sjangerblanding om skakkjørte outsidere, som spenner over et bredt spekter av følelser. Fra den dypeste tragedie til ellevill komikk, og rett tilbake igjen. På overflaten en actionthriller om en sint mann som hevner drapet på sin kone, men under overflaten en utforskning av komplekse filosofiske ideer rundt tragiske tilfeldigheter, døden, meningen med livet og vår usikre plass i den store helheten.

5. «De uskyldige»

Barn lever i en parallellverden vi voksne ikke kan forstå, og bare vagt husker fra tiden vi tilbrakte der. En skummel verden fri for moralske kompass og empati; som Eskil Vogt fanger perfekt opp i «De uskyldige». En overnaturlig grøsser om onde barn med psykiske krefter, drevet av Sturla Brandth Grøvlens stemningsfulle filmfoto og veldig naturalistiske barneskuespillere. Samtidig en realistisk skildring av hvordan det kan være å vokse opp i en blokkjungel i utkanten av Oslo.

[ Det ble jubel, stående applaus og en letta og fornøyd Eskil Vogt etter Cannes-premieren på «De uskyldige» ]

6. «Don’t Look Up»

Årets mest deprimerende film er samtidig den morsomste. Denne stjernespekkede dommedagskomedien summerer treffsikkert opp hva som ville skjedd hvis verdens ende bare var et halvår unna. «Don’t Look Up» føles mer profetisk enn parodisk, og tåler sammenligninger med «Dr. Strangelove» og «Wag the Dog». Alt virker så plausibelt at den mest logiske reaksjonen er å le til tårene triller. Jeg tror i alle fall at det er latter. #Stemningsrapport2021.

[ Anmeldelsen: Verdens ende er nær og ingen bryr seg ]

7. «The Mitchells vs. The Machine»

Det sier muligens sitt om tingenes tragiske tilstand at årets beste animerte familiefilm dreier som om enda en apokalypse. Et overskuddsprosjekt preget av den typen anarkistisk kreativitet som kjennemerker filmene til radarparet Chris Miller og Phil Lord. Det hjelper selvsagt også at «Familien Mitchell mot maskinene» ser fantastisk ut, og er oppriktig morsom. En av de ytterst få filmene i år som fortjener å bli beskrevet som en sann fornøyelse fra begynnelse til slutt!

[ Hvis verden var normal ville «Familien Mitchell mot maskinene» vært en av de store familiefilmene (+) ]

8. «Wrath Of Man»

Skruball-listeplassering! Guy Ritchie og Jason Statham deler ut gammeltestamentlig vrede i den typen hardkokt, erketypisk neo noir som sjelden lages i disse tider. En velkonstruert, finskåret tøffingfilm av den gamle Lee Marvin-skolen, som har mer til felles med «Heat» og «Point Blank» enn noe Ritchie har laget tidligere. For oss som er flasket opp på eldre kupp-, krim- og hevn-thrillere er dette et sterkt bidrag til sjangeren (e) – gravalvorlig, grim og stilsikker til tusen!

[ Guy Ritchies «Wrath of Man» er en gravalvorlig, grim kombinasjon av kupp- og hevnthriller ]

9. «I onde dager»

2021 har vært et begredelig drittår for kinofilm, men et ganske bra år for norsk sjangerfilm. Tommy Wirkola benyttet karantenetiden til å lage en hemningsløs komedie med en forfriskende mangel på god smak og særnorsk måtehold, som endte opp med å bli en av de mest underholdende filmene fra Norge på lang tid. Et eddikbittert ekteskapsdrama som forvandler seg til en intens «home invasion»-thriller – og videre til en spinnvill splatterfilm.

[ Tommy Wirkola er tilbake sin mest stil- og selvsikre film så langt, så vel som hans mest gjennomført underholdende (+) ]

10. «No Time To Die»

Dette representerer den forsinkede slutten på en æra: Daniel Craigs definitive farvel med Bond-serien. Man kan trygt si at han senker sceneteppet på sine egne premisser. En djerv, ambisiøs, tettpakket (og ja, ujevn) svanesang som tar noen omstridte veivalg, men bare det at en 007-film fortsatt har evnen til å overraske er et sunnhetstegn. Så la oss heve martiniglasset en siste gang, og takke en gammel helt for lang og trofast tjeneste.

[ «No Time to Die» vil stå igjen som et unikum i James Bond-serien ]