---
5
FILM
«Blonde»
Regi: Andrew Dominique
Netflix
---
Da den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates med fiksjonen som utgangspunkt skrev historien om Marilyn Monroe i romanen «Blonde» (2000), skapte den naturlig nok debatt. Det samme gjør Netflix-filmen med samme tittel, regissert av Andrew Dominik og med en forrykende Ana de Armas i rollen som kanskje det største ikonet innen amerikansk film og populærkultur. Det er en film som vil dele vannene av ulike årsaker. For mange vil Dominiks kompromissløst kunstneriske tilnærming til en mer eller mindre kjent historie være nok til å gripe fjernkontrollen. For det såkalte «arthaus»-publikummet er det derimot svært mye fascinerende å gripe tak i, mens den som er opptatt av at alle detaljer skal stemme når man portretterer en historisk kjent person, trolig vil rase lenge før scenene hvor Norma Jean Baker, eller Marilyn Monroe, har trekant med Charlie Chaplin Jr. og Edvard G. Robinson Jr., to av Hollywoods andregenerasjons urokråker med et haleheng av rykter knyttet til seg.
«Blonde» er ikke opptatt av biografisk korrekthet, snarere har manusforfatter og regissør Dominik (kjent for «Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford» og «Killing Them Softly») i kjent stil skapt en film som er mer en tilstand enn en historie, mer en visjon enn et portrett. Filmen domineres av drømmende sekvenser, av at realismen kobles ut til fordel for en kaleidoskopisk og sterkt subjektiv fortellerstil i vekslende svart-hvitt, som setter Norma Jean i sentrum. Det er henne det handler om, ikke først og fremst konstruksjonen Marilyn Monroe. Likevel var det Monroe alle så og ville ha.
Monroe var sexobjektet som filmindustriens mektige begjærte og krevde som belønning før kontraktene kunne skrives under, som selv en president inviterte til hotellsengen for åpen dør ut til staben i filmens kanskje vondeste scene. Overgrepene skjedde på Norma Jeans bekostning. Marilyn var objektet, det var Norma Jean som ble tvunget, seksuelt misbrukt, skadet og mentalt skamslått i så stor grad at hun fløt bort i en strøm av alkohol og barbiturater.
Ana de Armas er formidabel i rollen som Norma Jean/Marilyn Monroe. Hun spiller ut alt hun besitter av indre krefter for å gripe fortvilelsen, sorgen, skammen og ikke minst lengselen som Norma Jean kjempet mot, alt mens hun som Marilyn smilende, kokett og vampete måtte møte verden og filmbransjens glansede overflate. Cubanske de Armas, kjent fra blant annet «Knives Out» og «James Bond: No Time To Die», gjør en krevende rolle til sin helt egen, uten å slippe vissheten om at forestillingen av Marilyn Monroe også må være gjenkjennelig. Hun legger, i langt større grad enn filmen i seg selv, inn et tidlig anbud på en Oscar-statuett. Filmen derimot, kan være for hard å svelge av flere årsaker. Den er dels eksplisitt, og den er «vanskelig» å få grep om. Men den er også full av vakre tablåer, ulmende atmosfærer og hint til ikoniske fotografier og visuelle framstillinger av Marilyn Monroe som bidrar til viske ut avstanden mellom Dominik og Joyces fiktive tolkninger og virkelighetens arkivmateriale. Nick Cave og Warren Ellis’ musikk ligger brennende under det hele, alltid latent eksplosiv.
«Blonde» begynner når Norma Jean er fem år (da spilt av Lily Fisher). Moren Gladys (Julianne Nicholson) viser henne et bilde av han hun påstår er faren, en hun ikke kan avsløre navnet på. «Det er komplikasjoner i begge våre liv», sier hun. Mannen på bildet lover Norma Jean i drømmene og senere i brev at han skal komme til Los Angeles å hente henne, men navnet hans vet vi ikke. Og til Haugesund med sitt første familienavn Mortensen, skal aldri noensinne Norma Jean Baker, bedre kjent som Marilyn Monroe, komme. I stedet skal livet hennes bli et av amerikansk films mest fargerike, men også så trist, ødeleggende og skjebnesvangert at hun 36 år gammel blir funnet død i sin egen seng, omgitt av myter og rykter.
Det er denne høsten 60 år siden Marilyn Monroe døde. Filmen «Blonde» tar oss fram til dette øyeblikket med et nådeløst og nesten udelt deprimerende blikk på mennesket Norma Jean vel så mye som på stjernen. Det er en ustanselig nedadgående spiral, en bekmørk poetisk og kunstnerisk visjon av en dødens «valse triste» ned i tragedier, seksuelle overgrep, utbytting og emosjonelle rystelser. Først fra en opprivende barndom og en lystløgner av en mor, en forsmådd, ustabil dranker og paranoid schizofren som utsetter seg selv og datteren for livsfare. Gladys skal ende på institusjon store deler av livet. Norma Jean endte i sitt eget fengsel, i blitslampenes nådeløse flerr og blant «portvoktere» som leker med henne som et verdifullt bytte med begrenset holdbarhet. Men også som en fange i lengselen etter faren hun aldri har møtt, noe som blir Andrew Dominiks smerteterskel filmen gjennom, illustrert blant annet gjennom at hun gir sine ektemenn kjælenavnet «Daddy» uansett hvem de er.
De er «eks-sportsmannen», som uomtvistelig er Joe Dimaggio, baseball-legenden som blir Marilyn Monroes andre ektemann etter et kort ekteskap som 16-åring som filmen hopper bukk over. Dimaggio gjør kur til Marilyn, selv om de er milevis fra hverandre intellektuelt sett. Etter «Gentlemen Prefers Blondes»-premieren får hun beskjed om å vente alene i suiten, fordi hun får en helt spesiell gjest. Hun tror det er faren som endelig skal oppsøke henne. Etter trekvart år med krangling, sjalusi og voldelig kontrollbehov fra «eks-sportsmannen»s side, er det skilsmisse i blitsregnet.
«Blonde» er på ingen områder noen glad film. Monroes glitrende komiske talent er knapt synlig, og de eneste glimtene av «lykke» er i scener fra filmene hennes som er oppløftende, men selv her er det de opprivende «noir»-scenene som åpenbart interesserer Dominik mest. Billy Wilders «Noen har det hett» er et mareritt, både innspillingen og premieren, som blir et kunstnerisk høydepunkt i hvordan Dominik blåser opp den klaustrofobiske følelsen Norma Jean har av å være bundet til forventningene som møter Marilyn Monroe.
[ En drøm av en David Bowie-film (+) ]
Dominik er underforstått opptatt av å løfte fram Norma Jean som en belest og intellektuell kapasitet, en som kan parafrasere over Dostojevskij når hun er på audition for «Don’t Bother To Knock», for øvrig en scene som dirrer gjennom hele filmen. Det er ingen audition, det er et sammenbrudd, og det er ikke minst en hyllest Monroe som skuespiller, i et miljø der alle vurderte henne ut fra utseende. En annen nøkkelscene er i en time på det vi får tro er Lee Strasberg-instituttet, hvor hun lever seg skrikende inn i rolle hun ikke kommer ut av. Nå instruktøren spør henne etterpå om hva hun tenkte på, svarer hun: «Jeg tenkte ikke. Kanskje jeg husket?». Og møtet med Arthur Miller, dramatikeren, som skal bli hennes tredje ektemann, er også kostelig. Den fordomsfulle Miller er selvsagt ikke overvettes begeistret av at «bimboen» Marilyn Monroe sitter på en lesning av et av hans stykker, og lar seg ikke «forføre» før hun dissekerer hans «Magda» og ser tvers gjennom hans egen dramatikk på en måte han selv ikke makter.
Adrien Brody spiller Miller med fine nyanser og kjemisk gnist, og leder et strålende birollelag hvor Nicholson er hjertesårt forvirret og lumsk som den hardt plagede moren Gladys. Bobby Cannavale som baseball-legenden Dimaggio, bærer hele den amerikanske machokulturen under skjorta. Men mest av alt er dette Ana de Armas film, i en uredd, blottstilt rolle hvor hun menneskeliggjør den dype avgrunnen mellom Monroes blendende og forførende smil og Norma Jeans ustoppelige tåreflom fra kilder bunnløse av fortvilelse.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
