Kultur

– Jeg har aldri levd. Jeg er aldri blitt elsket

4. august er det 60 år siden Marilyn Monroe døde. Nå kommer Netflix med «Blonde» - om myten som aldri får hvile.

«Der kom Døden på en rusten sykkel, bortover gaten i sepialys».

Stemningen settes fra første linje i Joyce Carol Oates’ fiktive roman «Blonde» («Blond» på norsk), en kjempediger murstein av en bok om en endra større legende, det amerikanske filmikonet Marilyn Monroe. Nå kommer Netflix med en ny Marilyn-satsing, denne gang en dramaserie med Ana de Armas i hovedrollen, basert på nettopp Joyce Carol Oates roman.

Mange har forsøkt å fortelle sannheten om Marilyn Monroes fantastiske liv, som startet vanskelig og steg til svimlende høyder før hun døde i en alder av 36 år, angivelig alene i sitt hjem i Brentwood, Los Angeles. Anthony Summers’ «Goddess» er en av de mest gjennomdokumenterte bøkene som er skrevet om henne, og var nylig utgangspunktet for dokumentaren «The Mystery of Marilyn Monroe: The Unheard Tapes», også på Netflix.

Likevel er det Joyce Carol Oates’ fantasiroman som mange opplever kommer tettest på ikonet, mens andre syns den blir for spekulativ. Det som gjør den nesten 800 siders mytiske fiksjonen komplisert å forholde seg til, er at fortellerstemmen er skremmende lik måten Monroe likte å fremstille seg selv på, gjennom filtre av halvsannheter, løgner og fantasier. Ifølge The Independent er forfatteren svært fornøyd med regissør Andrew Dominiks filmadapsjon fordi han ikke forteller historien gjennom et mannlig blikk, men snarere fra ikonets egen vinkel.

Marilyn-fans, derimot, har ønsket at Netflix droppet filmen fordi de mener Oates’ roman bare utnytter filmstjernen med sitt seksualiserte og drøye innhold.

Blonde

Arvelig belastet

Men, hvem var hun egentlig? Så sent som i 1983 kunne folk i Gainsville, Florida av og til støte på en eldre kvinne som syklet rundt i gatene med ansiktet delvis skult under bremmen på en hatt. Gravejournalist Anthony Summers skriver i «Goddess» at det var Gladys Monroe, Marilyns mamma.

Gladys var født i Mexico i 1902 av amerikanske foreldre, og bar etternavnet Monroe etter Marilyns mormor. Innen hun fylte 24 hadde hun vært gift to ganger og født to barn, som bodde hos slektninger av den første ektemannen. 1. juni 1926 fødte hun datteren Norma Jeane på Los Angeles General Hospital.

Norma Jeane Mortenson

På fødselsattesten står Edward Mortensen, norskfødt baker som døde i en motorsykkelulykke i 1929, oppført som Marilyns biologiske far. Offisielt fikk Norma Jeane etternavnet hans, men hevdet faren var en annen, en anonym mann som bodde i samme blokka som moren, og senere forlot dem. Hun påsto at hun hadde sett bilder av han hjemme hos Gladys og syntes han lignet på Clark Gable, en fantasi som ifølge Summers bok ble vekket til liv hos henne da hun spilte mot Gable i det som ble deres siste film «The Misfits».

Psykisk sykdom preget Monroes familiehistorie. Oldefaren hengte seg, og bestefaren døde på institusjon med en form for demens. Mormoren Della hadde en lang historie med religiøs fanatisme og bipolar lidelse, og døde på et mentalsykehus i en alder av 52 år.

Også Norma Jeanes mamma ble innlagt på samme institusjon etter en lang periode med depresjon og voldelig oppførsel, der hun blant annet skal ha angrepet en person med kniv. Hun fikk diagnosen schizofren paranoid. Norma Jeane var da 7 år gammel og ble plassert i diverse fosterhjem, helt til hun som 16-åring giftet seg med nabogutten.

Marilyn Monroe som ung modell

Forut for sin tid

Under annen verdenskrig jobbet hun på en flydelfabrikk, og det var her hun ble oppdaget. En fotograf kom for å ta bilder for magasinet «Yank», og Norma Jeanes bilder førte til flere modelloppdrag for pinup-magasiner, og etter hvert også noen små biroller på film. Hun farget det rødlige håret platinablondt, et image som var veldig i tiden. Da hun i 1953 fikk rollen i filmen «Niagara», kom gjennombruddet.


Marilyn Monroe poserer under filmingen av "The Seven Year Itch" i New York.

Deretter fulgte suksesser som «Gentlemen Prefer Blondes» og «How to Marry a Millionaire» som perler på en snor. Det var ingen tvil om at nykomlingen Marilyn Monroe utpekte seg som Twentieth Century Fox’ aller største stjerne.

Men hun gikk snart lei av å spille dum og deilig. Da filmselskapet castet henne i nok en lettbeint komedie, nektet hun å stille opp på settet, dannet sitt eget produksjonsselskap med vennen, fotografen Milton Greene og reiste på en PR-turné. Slik tvang hun filmselskapet Twentieth Century Fox til å gi etter for krav om høyere honorarer og større frihet i valg av roller.

Frem til da hadde ingen annen kvinnelig skuespiller i Hollywood våget å trosse Fox på den måten. Det viser en side av Marilyn Monroe som var langt tøffere enn hun ofte er blitt fremstilt som.

Marilyn Monroe underholder de amerikanske troppene i Korea

Møte med psykiatrien

«Dette er slutten på Norma Jeane …. jeg flyttet til en ettroms i Hollywood for å bo for meg selv. Jeg ville finne meg selv, hvem jeg var. Da jeg skrev «dette er slutten på Norma Jeane» rødmet jeg som om jeg hadde blitt fersket i å lyve. Fordi jeg bærer alltid på det triste, bitre barnet som ble for brått voksen. Til tross for suksess føler jeg fortsatt at hun betrakter alt som skjer med sitt redde, triste blikk gjennom mine øyne. Hun gjentar: «Jeg har aldri levd. Jeg ble aldri elsket», og noen ganger blir jeg så forvirret fordi jeg lurer på om det egentlig er meg som sier disse ordene.»

Referatet er hentet en samtale Marilyn hadde med psykologen sin, og gjengitt i Antony Summers bok. Året er 1954. I januar hadde hun giftet seg med baseballstjernen Joe DiMaggio og i oktober samme år ble de skilt.

En periode flyttet hun hjem til vennen Milton Greene og hans familie i Connecticut. I 1956 giftet hun seg på ny, denne gang med dramatikeren Arthur Miller, en kjent venstreradikal intellektuell fra New York. Sammen reiste de til London for å spille inn en ny film under Marilyns eget produksjonsselskap, «The Prince and the Showgirl».

Men for Marilyn Monroe var det tydelig at hun ikke var på et bra sted. Hun gikk overhodet ikke overens med motskuespiller Sir Laurence Olivier, som skal ha oppført seg arrogant og nedlatende overfor den amerikanske divaen som var vant til stjernebehandling. Marilyn, på sin side, slet på ny med angsten. Søvnløshet og depresjoner bidro til å gjøre innspillingen vanskelig. Hun kom for sent, glemte replikkene og rotet det til. Frykten for å bli psykisk syk ble gradvis større.

Blonde

Flere av legene og psykologene som behandlet Marilyn Monroe har ymtet innpå at hun kan ha lidd av schizofreni med vrangforestillinger deler av livet. Etter skilsmissen fra Arthur Miller i 1961 ble hun innlagt på psykiatrisk klinikk en kort periode, men tagg psykologen sin om å skrive henne ut. Da han nektet, var det Joe DiMaggio som sørget for å få henne utskrevet fra anstalten hvis behandlingsmetoder hun selv har beskrevet i egne dagboknotater som inhumane og voldelige.

Med sin bakgrunn og oppvekst, er det ikke usannsynlig å tenke at Monroe kan ha lidd av posttraumatisk stress. Gjennom hele karrieren hadde hun problemer med usikkerhet, angst, søvnløshet og evnen til å forholde seg til rutiner og avtaler. Hevdet igjen og igjen at hun aldri ble elsket, til tross for at hun ble omtalt som en gudinne og et sensuelt utropstegn dyrket av millioner. Og, hun dyrkes fortsatt.

En gudinne

Man kødder ikke med myter. En som har fått merke det, er Kim Kardashian, etter at hun bar ikonets berømte «naken-kjole» på Metgalan i våres. Det som skulle bli det ultimate PR-stuntet fra Kims side ble til en bølge av hat og raseri: «Marilyn var en gudinne. Kjolen ble laget til henne. Ingen andre burde bli sett i den kjolen» raste Bob Mackie (82) til i Entertainment Weekly. Mackie designet kjolen som Monroe bar da hun sang bursdagssangen for John F. Kennedy.

Marilyn Monroes forhold til Kennedy-brødrene er fulle av spekulasjoner, men med få eller ingen bevis. Ryktene vil ha det til at hun først var ulykkelig forelsket i JFK, men at han etter en kjapp affære avviste henne, og at hun isteden kastet seg inn i et forhold til broren Robert Kennedy. I Joyce Carol Oates’ fiktive roman beskrives forholdet til presidenten nærmest som et overgrep, noe som i lys av #metoo kan være vond lesning.

I virkeligheten ble Marilyn Monroe og JFK kun fotografert én gang sammen, så om det var et intimt forhold der, var de flinke til å holde seg skjult. Men rykteflommen fikk godt med næring. Ikke minst av Monroe selv da hun stilte opp og sang bursdagssangen for JFK med pinlig pirrende røst, iført den såkalte naken-kjolen, som var så trang at det så ut som om hun sto på scenen kun rullet i diamanter.

Tragedien

4. august er det 60 år siden hun døde under mystiske omstendigheter i Los Angeles. I tillegg til hjelpen hun fikk av leger og psykologer brukte hun forskjellige medikamenter for selvmedisinering. Dødsårsaken ble oppgitt å være enten en overdose eller selvmord.

Hvordan hun døde, hvem som egentlig var til stede og når hun faktisk tok sitt siste åndedrag kan vi spekulere i. Det er blant annet blitt påstått at hun hadde hatt en opphetet samtale med Robert Kennedy tidligere på dagen, og at han var blitt observert i Los Angeles.

Uansett, Marilyn Monroe døde – men myten er mer seiglivet. Og i ettertid er hun blitt et ikon for kunstnere, samlere, moteskapere, forfattere og popstjerner. Og det er særlig tragedien, med sin ubehagelige og fascinerende todelthet som fascinerer: det triste, ensomme barnet og det ultimate sexsymbolet som ble dyrket av massene. Men, var hun ustabil og et nevrotisk «Candle in the Wind»? Eller en kvinne som tok grep om eget image og karriere og ble stemplet som syk og manipulerende?

Marilyn Monroe.

Det finnes ingen fasit, alt vi kan gjøre er å plukke fra hverandre bitene av historien, intervjuer hun ga og bruddstykker fra hennes egne notater og dagbøker og sette dem sammen på nytt, om og om igjen. For å sitere fra Joyce Carol Oates «Blonde»:

«Om jeg bare kunne si: se der – det er meg! Den kvinnen, hun på lerretet, det er hun jeg egentlig er. Hun kan ikke forutsi handlingen fordi hun aldri har sett hele filmen, så langt som til rulleteksten. Men hun vet at der, hinsides sluttscenens pasjonerte kyss, finnes bruddstykker som, i likhet med organene etter en obduksjon, kan gi svar på mysteriet.»

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!


Mer fra: Kultur