Film

Holder kortene tett til brystet

Den gamle mesteren Paul Schrader vender tilbake med nok en meditasjon rundt nåde, skyldfølelse og moralsk ansvar. Og poker.

4

FILM

«The Card Counter»

Regi: Paul Schrader

USA – 2021

På sine eldre dager ser det ut til at Schrader for alvor har blitt innhentet av sin kalvinistiske oppvekst, der religiøse temaer står stadig mer sentralt. «The Card Counter» føyer seg fint inn i rekken blant filmene han har laget tidligere, om nok en erketypisk Schrader-antihelt på vei mot avgrunnen. En rotløs, dypt plaget og isolert mann som lever etter en bestemt kodeks, bærer på mye selvforakt og har et dypt behov for å stille noen til ansvar. Som skriver ut de vonde følelsene i en dagbok mens han drikker whisky. Som har mistet troen, men fortsatt håper på en form for frelse som aldri kommer. Denne gangen er ikke hovedpersonen en dopdealer (som i «Light Sleeper»), politimann («Afflicted»), prest («First Reformed») eller drosjesjåfør («Taxi Driver», naturligvis), men en profesjonell gambler som lærte seg å telle kort da han sonet ti år i fengsel. Han kaller seg William Tell (Oscar Isaac), og kjører hvileløst rundt i USA fra kasino til kasino. Spiller på heltid med matematisk presisjon: teller kort, beregner odds og er en mester i faget.

Trikset er å ha beskjedne mål, og ikke tiltrekke seg unødig oppmerksomhet ved å vinne for mye penger på samme sted. Han holder en lav profil ved å tjene småsummer på blackjack og poker, før han beveger seg videre til neste sted. Alltid videre, alltid på vei, alltid det samme. Tell har holdningen til en mann med militær bakgrunn: fiksert på faste rutiner, disiplin og gjentagelser. Han bor på billige motellrom, der han umiddelbart fjerner bildene fra veggen, plugger ut telefonen og pakker inn alle møbler i hvite laken. Hvorfor får vi aldri vite, men dette ritualet ser ut til å gi ham en slags steril trygghet.

Tell jobber bare alene, og er ikke interessert i sponsorer som kan åpne dørene til turneringer med betydelig større pengesummer i potten. Han har sett for mange gamblere bli sugd ned i en sumpmark av gjeld de aldri vil kunne betale, etter at kortene ikke går deres vei. Sånt er en for tung byrde å bære for en mann som allerede er tynget ned av de utilgivelige handlingene som sendte ham i fengsel. Men alt det forandrer seg da han møter den unge jyplingen Cirk Baufort (Tye Sheridan), sønnen til en avdødd kollega med forbindelse til Tells mørke fortid. Guttungen har planer om å ta en voldsom hevn på en mann ved navn John Gordo (Willem Dafoe), men Tell bestemmer seg for å ta ham under vingen. Kanskje gi Cirk en dytt i riktig retning, sjansen til å bli noe mer enn summen av sin fars synder, og vie tiden til noe som ikke vil ødelegge livet hans. Et liv som gambler er jo tross alt bedre enn et liv i fengsel. Om ikke annet kan dette være Tells siste sjanse til å gjøre avlat for handlinger som gnager ham opp innenfra.

Han inngår en deal med La Linda (Tiffany Haddish), en rutinert representant for rike klienter som sponser profesjonelle gamblere. Hun ordner finansiering til å delta i The World Series of Poker-turneringen, og får halvparten av alt han vinner. Planen er å tjene nok penger til å fylle sparegrisen og dekke guttungens studiegjeld før Tell legger opp for godt. I likhet med mesteparten av Paul Schraders hovedpersoner er Tell på vei inn i mørket, og gode intensjoner vil ikke forhindre at fortiden innhenter ham. Spørsmålet er om et lite glimt av håp kan skimtes langt unna på den andre siden.

Schrader fanger perfekt opp den gnagende monotonien som preger et liv som profesjonell gambler, med uttrykksløse menn som lever i selvpålagt eksil i glorete kasinoer uten vinduer eller klokker. Der tiden står stille og ingenting forandrer seg. Et trygt sted å gjemme seg fra virkeligheten. Schrader mister imidlertid fort interessen for denne subkulturen, og har større ting i kikkerten. Nærmere bestemt: USAs moderne krigshistorie, og deres skammelige tradisjoner med tortur av nasjonens antatte fiender i etterkant av terrorangrepet i New York. Han iscenesetter noen oppriktig imponerende tilbakeblikk fra Bush-administrasjonens torturhelvete i Abu Ghraib, rene marerittvisjoner filmet med fiskeøyelinse.

Schrader stiller interessante moralske spørsmål om det overhode er mulig å finne noen form for fred etter å ha deltatt i sånne uhyrligheter, enten som nasjon eller enkeltindivid. Dette er allikevel et tema som føles litt utbrukt etter utallige filmer om Irak-krigen, og kanskje litt utdatert etter fire år med Trump bak rattet på klovnebilen. Schrader forblir fanget i fortiden mens gamle synder sverter nåtiden, og «The Card Counter» minner i overkant mye om ting han har gjort tidligere med mye større uttelling. Nok en variasjon som sirkler rundt Schraders faste fikseringer, inspirert av forbildene Carl Th. Dreyer og Robert Bresson, drevet av teologiske funderinger og produsert av hans gamle venn Martin Scorsese. Som vanlig iscenesatt med stor ekspertise, psykologisk dybde og høy intelligens, men samtidig litt for rigid, distansert og livløs til å vekke det helt store engasjementet.




Mer fra Dagsavisen