Kultur

Mord har sjelden vært morsommere enn i «The Glass Onion»

Daniel Craig er tilbake med et nytt kriminalmysterium som oser av svart humor, intrikate drapsmysterier og glamorøs fusel. Likte du «Knives Out», vil du elske «The Glass Onion».

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«The Glass Onion: A Knives Out Mystery»

Regi: Rian Johnson

Netflix, premiere 23. desember 2022

---

Filmskaperen Rian Johnsen traff gull da han inspirert av Agatha Christies «hvem gjorde det?» -mysterier lagde den usedvanlig underholdende krimpastisjen «Knives Out» (2019) og introduserte Daniel Craig som en av tidenes mest eksentriske detektiver. I rollen som Benoit Blanc senker den nå tidligere James Bond-skuespilleren seg ned i et lekent hav av muligheter, samt et fløyelsbad av en honningmarinert amerikansk sørstatsdialekt. Twisten i denne cocktailen av et mysterium han svømmer inn i er dessuten vel så bitter som et sitronskall. Han får følge av et herlig lag skuespillere som hver og en høyner budet på den mest ustyrlige rollen, ledet an av Edward Norton, Kate Hudson, Janelle Monáe og Dave Bautista. Det legges opp til et plot Hercule Poirot kunne dødd for, spektakulært som i et fløyelsdrapert noir-mysterium og like intrikat medrivende som om Quentin Tarantino skulle vært dropsfabrikant.

Bortsett fra Craig i rollen som Benoit Blanc er ikke «The Glass Onion: A Knives Out Mystery» en ren oppfølger til «Knives Out», men et frittstående kapittel i samme stilen som nå lander på Netflix. Ting kan synes opplagt, men med effektivt klipp og slående bruk av nydelig detalj- og handlingsmettet foto legger Johnson ut den ene fella for oss etter den andre, alt mens han tuller med kronologi og personligheter. Det hele lagt til dekadente omgivelser med halvforskrudde figurer, kostymer som oser av finesse og overdådig design. Dialogen er elegant finslipt og stram, spekket med humor og metareferanser. Som når en ekstra sterk dipp på en snack får Benoit Blanc til å ty til sitt ytterste kraftuttrykk: «Halle Berry! That has a kick!» .

«The Glass Onion: A Knives Out Mystery»

Den selvsentrert uspiselige tech-milliardæren Miles Bron (Edward Norton) er den som setter i gang denne velkoreograferte balletten når han inviterer noen av sine nærmeste venner til en «mordmysterium»-weekend i hans storslåtte designvilla The Glass Onion – formet som en løk i glass – på hans private øy i Hellas. Invitasjonen i seg selv er et puslespill, et forseggjort skrin som må åpnes gjennom å løse en gåte. Hvis man har tålmodighet. Et av disse skrinene havner hos Benoit Blanc, som litt forvirret men entusiastisk takker ja selv om han ikke kjenner Miles Bron eller aner hvorfor han er blitt invitert. Det gjør ikke Miles Bron heller. Han har planlagt et fiktivt mord på seg selv, med ledetråder spredd rundt i huset og på eiendommen, og den første som kan si navnet på «morderen» har vunnet weekendens store spill. Men alt tyder selvsagt på at det er en virkelig morder på ferde, og det mangler ikke på intrigemaker, overspente eksentrikere og dulgte motiver.

«The Glass Onion: A Knives Out Mystery»

Vi skal ikke si så mye mer om handlingen, fordi dette virkelig er et plot der løken skrelles lag for lag. Norton er eminent i rollen som en uberegnelig Elon Musk-aktig teknologimagnat uten bakkekontakt, men med nok av svin på skogen. Ved siden av Blanc er også Miles tidligere forsmådde forretningspartner Cassandra «Andi» Brand et overraskende kort i bunken av invitasjoner, kjølig, nyansert og spissfindig spilt av Janelle Monáe. Dave Bautista er virkelig skruballen i dette ensemblet, som Duke Cody, en berømt Youtuber og mannsrolleaktivist som gjør filmens mest oppsiktsvekkende entre sammen med kjæresten Whiskey, spilt av Madelyn Cline. Blant Miles andre «nære» venner er også den ikke helt politisk korrekte motedesigneren Birdie Jay, spilt av den alltid glimrende Kate Hudson, samt den aspirerende politikeren Claire Debella, spilt av Kathryn Hahn. De er alle i sitt ess, og måten de tolker arketypene i rollegalleriet ligger akkurat så langt fra virkeligheten at de blir outrerte karikaturer av noe gjenkjennelig.

Det samme gjelder Craig, som i Benoit Blanc-rollen forhåpentligvis er på vei inn i en ny serie av filmer der muskelmasse, spionasje og fart er blitt erstattet av sofistikerte mordgåter og det Blancs forbilde kaller «de små grå». Men Johnson har aldri skjult at han hentet mye inspirasjon allerede i den første filmen fra Peter Falks uutgrunnelige, fjerne, uforskammede og barglade etterforsker Colombo, som igjen var inspirert av Porfiry Petrovich, Dostojevskis psykologiske mesterhjerne av en politiadvokat i «Forbrytelse og straff». Craig er litt av dem begge, med det lille Ringnes-skjerfet knyttet tett i halsen og en tent sigar over den alltid plettfrie skjorta. Her overdrives den mytiske elegansen på utsøkt vis, og Rian Johnsons sans for fargedrapert satire rammer så vel gamle som nye penger når Blanc stikker nesa si i ting han egentlig ikke har noe med å gjøre.

Johnson har fininnstilt samarbeidet med Craig, og skrev denne historien bokstavelig talt som en drøm under pandemien, der noe av det han drømte om i isolasjonen var Hellas og en gresk øy. Dermed er det også duket for et mysterium som kan dyrke feriemordsjangeren til siste trevl. Utgangspunktet er ikke som i første Knives Out-filmen et «lukket rom», men en eksotisk, varm og vakker øy, og et overdimensjonert feriehus med alle fasiliteter som svømmebassenger, hage og en beliggenhet som omringer forbrytelsene som et eventyr i seg selv, hvor handlingens mange tråder og de ulike personenes kompleksitet kan utvikles videre. Tenk Agatha Christie-titler som «Mord på Nilen» eller «Solen var vitne», eller Rian Johnsons utpekte favorittfilm i sjangeren og kanskje hovedinspirasjonskilde til «The Glass Onion», Herbert Rosss «The Last of Sheila» («Mordleken») fra 1973, med James Coburn. Også den er spunnet rundt en invitasjon som inkluderer en mordlek.

«The Glass Onion: A Knives Out Mystery»

Alle som liker klassisk og lødig krim vil finne mye å fryde seg over i «The Glass Onion». Den er en opplevelse både for øyet og tankestrømmen. Kanskje er det ikke så vanskelig å gruble seg fram til hvem Blanc til slutt (eller underveis) peker på når han på selvopptatt vis briljerer med hjernebarken, men akkurat som i den første filmen handler det ikke utelukkende om hvem som står bak, men om hva, hvorfor og hvordan i huleste. For Johnson og Craig ble «Knives Out» en større suksess enn kanskje noen forutså, og «The Glass Onion» er en på alle vis mye bedre film med et enda mer fargerikt ensemble. Det eneste som gjenstår er å håpe at to filmer er i ferd med å bli en hel liten serie.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen