Dagsavisens bokanmeldere, Turid Larsen (TL) og Gerd Elin Stava Sandve (GESS) anbefaler et utvalg bøker som har gjort ekstra inntrykk gjennom året. Seks norske, seks oversatte, alle skjønnlitterære perler, her presentert i tilfeldig rekkefølge:
Zeshan Shakar: «De kaller meg ulven»
Når man med «Tante Ulrikkes vei» sto for en av de heftigste litterære debutene på 2010-tallet, skal det godt gjøres å by på stigning i programmet. Men Zeshan Shakar klarer faktisk akkurat det. Han blir bedre og bedre, bok for bok, i det som nå kan leses som en dypt klassebevisst forfatters trilogi eller romansyklus om bindestreks-kulturelle erfaringer i Norge.
I «De kaller meg ulven» møter vi en mann som vokste opp med pakistansk far og nordnorsk mor. Han klarer seg bra, men bærer også på en bitterhet. En sorg. Hvorfor har alle andre fått mer enn ham? Og hva vil skje med den pakistanske delen av ham nå som hans gamle far flytter tilbake til Pakistan? Shakar skriver om oppvekst og levd liv med en observasjonsevne og språklig fingerspitzgefühl mange kan misunne ham. (GESS)
Ingeborg Arvola, «Kniven i såret»
Det er ikke vanskelig å unne Ingeborg Arvola suksessen hun, etter over tjue år med fine bøker uten det helt store gjennomslaget, plutselig opplever med årets brageprisvinnende kjærlighetsfortelling, «Kniven i ilden».
I første bind av det som etter planen skal bli (minst) en trilogi, møter vi vakre Brita Caisa. Hun er alenemor til to gutter med ulike fedre, begge utenfor ekteskap. Det liker ikke kirka. Så Brita Caisa flykter fra Finland til Finnmark. Planen er å finne seg en mann. Noe hun klarer. Men slett ikke slik hun hadde tenkt...
Finnmark anno 1859 er muligens karrig, mørkt og kaldt. Men hos Arvola er det også god plass til glødende lidenskap. Dessuten et par varme, helbredende hender. (GESS)
Matias Faldbakken: «Stakkar»
«Stakkar» er et høydepunkt i Matias Faldbakkens forfatterskap. Det er en visjonær fortelling som berører grunnleggende eksistensielle spørsmål: Hva er et menneske? Hva er språk og sivilisasjon stilt overfor naturen?
Et vesen kommer plutselig en dag ut av skogen, rett foran øynene på fattiggutten Oskar. Vesenet viser seg å være en jente helt uten språk. Under Oskars forpleining utvikler hun seg i rasende fart. Men til hva?
Matias Faldbakken skriver med brodd og ironi. Sylskarpt og ironisk på grensen til det ubehagelige folder han ut en historie om to traumatiserte mennesker, og en kjærlighetshistorie som kan få deg til å grine. (TL)
[ Anmeldelse «Stakkar»: «Høstens mest originale roman» (+) ]
Jens M. Johansson, «Familieverdier»
Her er boka for den som vet å sette pris på syrlig samfunnssatire og artige personskildringer, livsløgner og generasjonsdrama, alt smakfullt krydret med et par klyper ømme skildringer av vennskap mellom menn.
Jens M. Johansson skriver i «Familieverdier» om Storm. I sin tid var han Norges beste tennisspiller. Dessverre har han ikke lykkes i å stable på plass en like solid karriere som forretningsmann etterpå. Det har blitt en del konkurser, og nå har kona også fått nok. Ikke minst av Storms mange løgner.
Men hvorfor lyver Storm? Kan muligens oppveksten med en oppmerksomhetskrevende teaterdiva til mor og depressiv kunstmaler til far ha noe med saken å gjøre? Johansson rører opp hikstelatter og klump i halsen, og viser hvor tett de to ofte ligger. (GESS)
Øivind Hånes: «Det tomme toget»
Øivind Hånes blir endelig tydelig som den kreative forfatteren han er. Med «Det tomme toget» står han ikke lenger på sidelinja i norsk litteratur, men midt i sporet – i bokstaveligste forstand.
En togreise i sommernatta gjennom Østerdalen på 1960-tallet, sett med de våkne øynene til en seksåring, er i seg selv en leseopplevelse. Hånes utvider denne nattlige reisen til et eventyrlig møte med barndommens lykkeligste øyeblikk.
Men intet lys uten mørke, heller ikke i Øivind Hånes verden, der tiden og døden innhenter oss alle. Og der barndommens paradis en dag er blitt en søppelplass. (TL)
[ Anmeldelse «Det tomme toget»: En poetisk fortelling om barndomsminnenes kraft (+) ]
Marie Aubert: «Jeg er egentlig ikke sånn»
Marie Aubert fortsetter å imponere med sine finsnittede setninger. Høstens roman «Jeg er egentlig ikke sånn» er et lettflytende kammerspill for fire stemmer.
I «Jeg er egentlig ikke sånn» får hun vist fram sin sans for de trivielle samtalers hemmelige skjær og dybder. En uskyldig replikk kan spidde deg, et eneste ord kan senke gleden.
Hvilken fryd det er å lese en forfatter som til de grader har kontroll ikke bare på ordenes tyngde, men også på taushetens tale. (TL)
Bøker fra verden
Jennifer Egan: «Sukkertøyhuset» («The Candy House»), oversatt av Kyrre Haugen Bakke
Amerikanske Jennifer Egans «Sukkertøyhuset» er en deilig godtepose av en roman. I søsterboka «Bølle på døra» handlet det om musikk, denne gangen tar hun for seg hvordan sosiale medier og ennå ikke eksisterende teknologi påvirker hvordan mennesker forholder seg til hverandre – og til seg selv.
Hva om du kunne se dine minner fra andres vinkler, ufiltrert og autentisk?
Det som virkelig gjør «Sukkertøyhuset» knallgod, er imidlertid Jennifer Egans herlige lek med ulike sjangere, perspektiver, personer, tidsplan, og alle båndene dem imellom. Det er en fortelling å gå på oppdagelsesferd i, som man får lyst å lese om igjen med en gang siste side er snudd. (GESS)
Marieke Lucas Rijneveld: «Min kjæreste skatt», oversatt av Hedda Vormeland
Nederlandske Marieke Lucas Rijneveld er et stjerneskudd, og hennes andre roman «Min kjæreste skatt» er et kraftfullt stykke litteratur. I et poetisk forførende språk fortelles en frastøtende historie om overgrep.
Overgriperen selv fører ordet. Den 49 år gamle dyrlegen Kurt sitter i sin fengselscelle og bretter ut sitt sterke begjær til en 14-årig jentunge han omtaler som «sitt praktdyr». Jenta er morløs og traumatisert. De to møtes i en forkvaklet relasjon.
Det hele spilles ut i bilderike, lyriske setninger. Hedda Vormeland har gjort en glitrende oversetterjobb. (TL)
Katie Kitamura, «Fortrolighet», oversatt av Bjørn Alex Herrman
«Grøssende godt gjort», skrev jeg om denne boka i anmeldelsen, og det står jeg ved. Katie Kitamura skriver sylskarpt om forskjellen på å oppfatte og å forstå – enten det gjelder konkrete språk, i intime forhold, eller i verden totalt. Det er prosa så presis, og likevel så ekstremt bevisst overfor alt ord ikke klarer å fange, at man blir slått fullstendig i bakken annenhver setning.
Ytre sett handler boka om en språkmektig kvinne som flytter til Haag for å bli simultantolk ved menneskerettighetsdomstolen der. En ekspresident står tiltalt for folkemord. Tolken gjør jobben sin, men kjenner også på ubehaget det er å være mannens stemme. Samtidig oppdager hun at kjæresten har vanskelige hemmeligheter, og at en voldssituasjon hun ufrivillig trekkes inn i likevel ikke var som den virket.
«Fortrolighet» er kompleks og tankevekkende, med mange og interessante temaer. Likevel aller mest en roman med et voldsomt språklig sug. (GESS)
Lauren Groff, «Matrix», oversatt av Inger Gjelsvik
Kvinnekraft fra klosteret? Ja takk!
«Matrix» har ingenting med filmen å gjøre. I stedet byr Lauren Groff på en frisk fortelling om et unikt ledertalent, nemlig den forviste hoffdamen Marie de France. På 11-1200-tallet omdanner hun, nærmest egenhendig, et fattigslig, avsidesliggende kloster på den engelske landsbygda til en velfungerende maktinstitusjon, drevet utelukkende av kvinner i en tid der kvinner ikke drev med sånt.
Det er med andre ord en ekte heltefortelling, dette, svært løst basert på faktiske historiske personer. Romanens største, og kanskje mest overraskende glede, er imidlertid måten forfatteren skildrer og hyller praktisk arbeid. Hverdagslig strev, ispedd ymse romanser kvinnene imellom. Original tematikk, gjennomført med godt glimt i øyet. (GESS)
Jenny Erpenbeck: «Kairos», oversatt av Ute Neumann
Det hviler en bittersøt nostalgi over tyske Jenny Erpenbecks roman «Kairos», som spilles ut i det gamle Øst-Berlin i årene like før murens fall i 1989. Her vokste forfatteren selv opp.
I «Kairos» bretter hun ut en intens kjærlighetshistorie mellom en eldre mann og en ung kvinne.
Jenny Erpenbecks skarpe blikk og følelse for atmosfære og tidsånd farger fortellingen. Her er nydelige beskrivelser av gateløp, kaféliv og kulturliv. Igjen viser Jenny Erpenbeck i hvilken grad vekten av historien påvirker oss alle. (TL)
[ Anmeldelse «Kairos»: Det hviler en type bittersøt nostalgi over Erpenbecks nye roman (+) ]
Abdulrazak Gurnah, «Etterliv» («Afterlives»), oversatt av Tone Formo
Abdulrazak Gurnahs roman «Etterliv» er en storslått fortelling, og en nådeløs avsløring av brutaliteten i tysk kolonihistorie. I en klassisk oppbygd roman med fire menneskeskjebner i sentrum, viser nobelprisvinneren fram de menneskelige omkostningene i kolonihistorien.
Kloke og skarpe karakterskildringer preger romanen. Det gjør også de mange beskrivelsene av ømme og kjærlige vennskap og familieforhold, som veksler med avsløringer av menneskelig smålighet, griskhet og brutalitet.
«Etterliv» byr på en stor og innsiktsfull leseopplevelse. (TL)
[ «Jæ orke itte flere julesanger», synger gruppa. I en slags julesang..? (+) ]
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
