Rapsodi i rock: Queen var elsket og hatet

Av Geir Rakvaag

Filmen om Queen blir imøtesett som en stor begivenhet. Det er ikke alle forunt å få sin egen «biopic», men «Bohemian Rhapsody» forteller historien om et av vår tids største popkulturelle fenomener. Som på tross av oppblåste eksesser også utfordret konvensjoner, og, som selv om det kanskje ikke var tilsiktet, var på med å rive ned noen fordommer underveis.

De lagde en og annen god låt også. Og likevel var Queen i perioder var så sterkt mislikte, at det for min del, etter en uendelig lang rekke artister om alle verdens popstjerner, nå er første gangen jeg skriver om gruppa.

Queen spilte i Norge med Freddy Mercury bare én gang. I Drammenshallen i 1982. Publikum elsket dem. Anmelderne var mer reserverte: «Maken til mottakelse har intet rockeband fått i Norge tidligere. Folk stormet framover og sto på stolene før Freddie Mercury fikk sjansen til å åpne munnen. De på tidende rad har vel fortsatt ikke sett Freddie Mercury», skrev Per Ole Oftedal i Nye Takter.

Queen i den glamorøse startfasen, på albumet Queen II i 1974, et bilde som ble gjenskapt for videoen til «Bohemian Rhapsody» året etter. FOTO: UNIVERSAL MUSIC

Men det fulgte med noen trøstens ord for dem som ikke fikk utsikten sperret av entusiastiske fans: «De gikk ikke glipp av noe stort. Freddie Mercury har utviklet seg til å bli en fantasiløs rockestjerne, som bruker alle forslitte tricks, og de mest banale virkemidler for å få liv i folk. Han hadde neppe fått jobb i Village People». Resten av bandet fikk ikke bedre skussmål, og selv om Queen spilte gjennom hele sin personlige hitliste, var det visst en stusslig kveld i Drammen.

Sånn var det med Queen gjennom hele deres storhetstid på 80-tallet. Elsket av et stort publikum, bortimot hatet av musikkpressen. Hvordan kunne denne polariseringen oppstå?

Jeg ser av mine egne samtidige notater at jeg aldri var prinsipielt mot Queen på 70-tallet. Singlene deres gjorde det alminnelig godt på mine private hitlister. En av dem gikk helt til topps, i flere uker mot slutten av 1975. Jeg like altså «Bohemian Rhapsody» like godt som det store flertallet. Dette storslåtte mesterverket, ofte latterliggjort, men udiskutabelt dristige og fengende musikkstykket.

Et helt absurd valg for en singel, men av og til lønner det seg å ta store sjanser. Det skal heller ikke utelukkes at suksessen til denne sangen satte fart i det som på nyåret i 1976 ble kjent som punkrocken. For «Bohemian Rhapsody» var et vanskelig stykke å svelge for mange. Det var nå Queen begynte å bli elsket og hatet.

Til å begynne med hadde Queen bare vært god, glitrende glamrock. Det første store varselet om en større framtid kom med singelen «Killer Queen», og albumet «Sheer Heart Attack» i 1974. Dette kom bare et halvt år etter «Queen II», men som tok dem et stort steg framover. «Vi er nødt til å eksperimentere mer», sier Brian May i en kritisk scene i traileren til den nye filmen.

Etterpå begynte Queen å vise tydelige tendenser til den hemningsløse eksentrisiteten som kjennetegner mye av den beste britiske popmusikken. Hos dem gjerne kombinert med en trang til instrumentelle utskeielser, men altså også en vilje til å gå hvor som helst stilistisk. De to neste albumene, «A Night At The Opera» og «A Day At The Races» understreket poenget. Oppkalt etter to filmer med komikerduoen Marx Brothers, som heller aldri lagde et kunstig skille mellom god og dårlig smak.

Likevel var det noe som skar seg. «A Night At The Opera» sluttet med «God Save The Queen» – den opprinnelige nasjonalsangen, framført av Brian May på elektrisk gitar. Da Queen kom med albumet «News Of The World» i 1977 var Sex Pistols full gang med å synge sin «God Save The Queen». Queens eksistensberettigelse, med deres hemningsløse pompøse tendenser, ble trukket i tvil av mange. I 1977 skulle Queen egentlig vært ute. Men «News Of The World» begynte med «We Will Rock You» og «We Are The Champions», og deretter kunne vel Queen gjøre omtrent som de ville.

Les også: Gluecifer: Tilbake på rocketronen (DA+)

I 1978 kom Queen med singelen «Bicycle Race», med tilhørende video med sykkelløp for nakne jenter, og tilhørende B-side «Fat Bottomed Girls». Begge utfordret moralbegrepene, men ikke på en veldig stilig måte, verken da eller sett i ettertid. Utskeielsene til Freddie Mercury var mange på denne tida, ryktene enda flere. Alt dette bidro til å diskreditere Queen. Det hjalp ikke at de fortsatte å gi ut fullstendig fordomsfrie singler, uten å skjemme seg ut.

70-tallet ble avsluttet med den søte rockabilly-pastisjen «Crazy Little Thing Called Love». 80-tallet begynte med den tøffe «Another One Bites The Dust», der de plukket opp den effektive basslinja fra Chics «Good times», nettopp også brukt i banebrytende «Rapper’s Delight», og introduserte den for et stort, hvitt rockepublikum.

Det største tilbakeslaget sto likevel igjen. Queen spilte i Sun City! Det sørafrikanske underholdningssenteret, som ble et symbol på apartheidstaten. Gruppa kom på FNs sanksjonsliste. Det eneste som ble krevet for å bli tatt til nåde var å beklage sine handlinger. Queen kom tilbake i det gode selskapet tidsnok til Live Aid i 1984, og grep sjansen for alt den var verdt. De gjorde begivenheten til en storslått gjennomgang av sine største hits. Queen peaket på Wembley Stadion denne dagen. Men igjen: hele opptredenen hadde en undertone av autoritær massemønstring som ikke alle synes så like pent ut på en dag som dette.

Dette gikk så langt som at vi i Nye Takter etterpå satte Queens «Greatest Hits»-samling høyt oppe på ei liste over tidenes aller dårligste album. Dette er i ettertid litt flaut å tenke på. Jeg skriver dette mens jeg hører på filmmusikken fra «Bohemian Rhapsody», de har heldigvis beholdt originalinnspillingene sammen med en rekke konsertopptak, og det må sies at det fint går an å høre disse igjen. Om ikke igjen og igjen.

Dette om at han ikke fått jobb i Village People i anmeldelsen fra Drammen, antydet noe de fleste skjønte – at Freddie Mercury foretrakk menn. Dette forble offisielt en hemmelighet, men det var ikke noe stort poeng heller. På samme måte som at man aldri tenkte mye over at en av den vestlige verdens største popstjerner egentlig het Farrokh Bulsara, og hadde kommet til London fra India som 11-åring. Popmusikken er et av verdens minst diskriminerende områder. Dette var Freddie Mercury selve manifestasjonen av. Herlighet, hvem andre kunne laget en video som «I Want To Break Free» i 1984? I dag går det an å le med ham, ikke av ham. Og vi må kunne si at Brian May gjorde opp for 80-tallets synder i Sun City med å bli en sentral aktør i Nelson Mandelas 4664-prosjekt, for å sette fokus på arbeidet mot hiv og aids. Begge dro helt til Tromsø for en konsert i 2005.

Freddie Mercury døde i 1991. Etter mange års pause fortsatte Queen å spille med nye sangere. I vår var de på Telenor Arena. Det var fire ganger så mange som så dem der, som det var i Drammenshallen i 1982. En påminnelse om hvor mye større rocken generelt, og Queen spesielt er i dag enn den gangen. Det er også mye lettere å like Queen i 2018 enn i 1982.