Dette er best på teater i Oslo akkurat nå

Teatrene jubler over at meter’n og smittevern er borte, og spiller igjen for fulle hus om publikum vil. En rekke gode forestillinger er aktuelle denne våren, både helt nye teatersatsinger og tidligere forestillinger som tas opp igjen fordi de enten ble avlyst eller forkortet under korona-nedstengningene. Populære forestillinger som «Tid for glede», «Alle fantastiske ting» og «Hamlet» spilles utover våren. Og sjansen er her igjen om man for eksempel gikk glipp av Are Kalvø i hovedstaden eller musikalen «Så som i himmelen», som bare rakk et par forestillinger etter premieren før den måtte pakkes bort. Her er et utvalg aktuelle forestillinger som Dagsavisens anmeldere har gitt tommelen opp blant alt som går nå eller kommer i nærmeste framtid:

«Tid for glede»

Det Norske Teatret, Hovudscenen

Det er et teaterløft av de sjeldne man er vitne til på Det Norske Teatrets hovedscene denne vinteren. Johannes Holmen Dahl regisserer Arne Lygres nyskrevne stykke til toppanmeldelser og et begeistret publikum. Slik har Lygre, en dramatiker som tidligere har vært mer spilt internasjonalt enn på norske scener, med ett blitt en teatersensasjon også på hjemmebane. I Dagsavisens anmeldelse het det: En lett og svevende forestilling fylt av såre undertoner, underfundig komikk og forventninger til nettopp glede. Åtte skuespillere påtar seg to roller hver i det som blir et intrikat møte mellom mennesker som har eller skal få ulike bindinger til hverandre. Noen våger spranget, eller finner sammen, mens andre glir fra hverandre og noen velger rett og slett å forsvinne. (…) Lygre har imponert tidligere med «Jeg forsvinner», «La deg være» og «Meg nær», men med «Tid for glede» er han på et helt annet plan, som om han med ett har funnet en indre stemme hvor alle tilløp til konstruksjon er skrellet vekk. Helt naturlig leker han seg med identitet og ulike personligheter, og Johannes Holmen Dahls regi danser etter teksten og skaper en visuell rikdom gjennom fakter og toneleier som er medrivende og fascinerende og til tider ustyrtelig morsomme. Laila Goody i spissen for et fantastisk ensemble fanger teksten og replikkene i sitt finmaskede virtuose nett, og stråler formelig i glansen av skikkelsen(e) hun framstiller.

[ Anmeldelsen av «Tid for glede», et teaterløft av de sjeldne (+) ]

«Alle fantastiske ting»

En moderne klassiker har omsider funnet en scene hos Edderkoppen i Oslo. Duncan Macmillans sorgmuntre «Alle fantastiske ting» er blitt et bølgeritt av emosjonelle rundkast i hendene på skuespiller Henrik Mestad og i regi av Bjarte Hjelmeland. Historien om gutten som begynner å skrive listen over nettopp alle de tingene som gjør livet verdt å leve, er akkurat så medrivende, rørende, overrumplende og klok som utgangspunktet tilsier, det den britiske dramatikeren har kalt «en konversasjon med lyset på». Leselyset, kunne man tilføyd, for her handler det blant annet om at publikum leser det som står på lapper man får utdelt på vei inn, ord eller små setninger som i smarte vendinger blir en del av denne historien som kort fortalt handler om livet. Kort fortalt handler «Alle fantastiske ting» om en sju år gammel gutt som begynner å skrive en liste over alt det fantastiske han kommer på mens han sitter på gangen på sykehuset den første gangen moren hans har forsøkt å ta livet av seg. Forestillingens form kan virke lekende lett, men akkurat leken i seg selv er ingen selvsagt handling. Mestad er alene på scenen, men med seg har han publikum på alle kanter, og alt avhenger av publikums vilje og evne til å være med på notene. Slik vil forestillingen nødvendigvis endre karakter fra kveld til kveld, men Henrik Mestad mestrer elegant improvisasjonen som kreves.

[ «Alle fantastiske ting» er rørende og forrykende listekomikk (+) ]

«Byens spor»

Oslo Nye Teater

Mye lykkes når Oslo Nye Teater tar ansvar gjennom å bringe en av byens egne store fortellere og fortellinger til scenen. Petter Næss har iscenesatt det første bindet av Lars Saabye Christensens bokserie «Byens spor», med underteksten Ewald og Maj, oppkalt etter krønikens opprinnelsespersoner med etternavn Kristoffersen. Her spilles de av Andreas S. Granerud og Mari Hauge Einbu, mens sønnen Jesper spilles av Bobo S. Hedin (blant andre). Vi skal med andre ord til forfatterens foretrukne bydeler og kvartaler rundt Fagerborg, Majorstuen og Oslo sentrum, og til hovedstaden slik den fortonet seg i årene etter andre verdenskrig med et stort persongalleri. Over tretti karakterer gestaltes her av fjorten skuespillere, og vekslingen mellom de ulike rollene gjøres sømløst og elegant gjennom hele forestillingen, også med hurtige kostymeskift. «Nettopp karakterene er viktige i «Byens spor», for det som skjer, er ikke nødvendigvis himmelstormende og merkverdig. Det er fødsel og død, bryllup og gravferd, skolestart og alderdom. Det er ting vi kan kjenne oss igjen i og føle på. Dermed hviler forestillingens effekt mye på det arbeidet regissør Petter Næss og skuespillerne gjør med karakterene», heter det i Dagsavisens anmeldelse (+).

[ Mange ord mellom himmel og jord: Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquists «Jordopphimlesang» på Nationaltheatret (+) ]

«Mens vi venter på no’Godt»

Kanonhallen, Løren (Nationaltheatret)

Linn Skåber har skapt en lekende teaterstund klonet med den fornøyelige kunsten å holde kjedsomheten på en armlengdes avstand, heter det i Dagsavisens anmeldelse av «Mens vi venter på no’Godt». Og kjedelig er det ikke blitt på noen måte. Det tilhører nemlig sjeldenhetene at teaterstykker får advokatene til å rasle, men det ble tilfelle med «Mens vi venter på no’Godt» på Nationaltheatrets nye scene Kanonhallen på Løren i Oslo. Linn Skåber og Ine Jansen hadde opprinnelig en plan om å sette opp og spille Samuel Becketts klassiker «Mens vi venter på Godot». Men som de selv flere ganger har fortalt, og forteller igjen i stykket, fikk de ikke lov. En klausul i den irske dramatikerens testamente gjør det klart at to kvinner aldri kan påta seg rollene som Vladimir og Estragon. Dermed skrev like godt Skåber sitt eget stykke, en dialogmettet, absurd, fabulerende, satirisk og vittigintelligent pastisj med tittelen «Mens vi venter på no’ Godt». Her speiler Skåber Becketts mest berømte stykke, som inspirasjon mens de forteller om livet, tilværelsen, seg selv og det å vente på, ja, livet i seg selv.

[ Intervju med Linn Skåber og Ine Jansen (+) ]

«Den skinnende byen»

Torshovteatret

Er du mørkredd er kanskje ikke «Den skinnende byen» noe for deg, men lar du deg fascinerende av mørkets iboende ro og fortellingene som kan oppstå i det, vil denne forestillingen innfri i all sin drømaktighet. Skuespiller og dramatiker Espen Klouman Høiner har selv regien på stykket, som kan ses som en slags fortsettelse av, eller prolog til hans forrige stykke, prisbelønte «Vi, folket». Igjen er det forståelsen av Amerika som begrep og land som står sentralt, og nå har han blitt invitert inn på Nationaltheatrets scenerom på Torshovteatret. Sammen med scenograf Signe Becker, komponist og musiker Camilla Vatne Barratt-Due og skuespiller Stine Fevik er det denne gangen mytologien bak det lovende landet det handler om, med utgangspunkt i en sentral tale fra nybyggertiden på1600-tallet. Teatersalen langt fra den amerikanske prærien er bekmørk, men den lever og puster, og udefinerbare lyder blander seg med den fine teksten og Barratt-Dues elektroniske musikk og impulser. Fortellingen til Høiner og Fevik retter lyset mot det som alltid har vært, om utbytting i Guds navn av de som var der først, og av et rent og uberørt landskap. «Den skinnende byen» blir en påminnelse om at det ikke er for sent. Det er ikke nødvendig at man forstår, og det er nok heller ikke meningen, men opplevelsen man sitter igjen med er lysende i alt det bekmørke.

[ «Den skinnende byen» ser det mytologiserte Amerika i lys av mørket (+) ]

«Sterk vind»

Det Norske Teatret, Scene 2

Et nytt drama for scenen fra Jon Fosse er å regne som en begivenhet i seg selv, og nå er det nærmere ti år siden sist han skrev for scenen. Urpremieren på «Sterk vind» var en sentral del av Fossefestivalen på Det Norske Teatret sist høst, og fikk premiere mot alle odds akkurat idet teatrene måtte stenge ned igjen, da på grunn av streik. Når skuespiller Jan Grønli kryper under huden på Fosses funderinger rundt tid og evighet, er det som om han stanser det hele og ingen andre enn han eksisterer. Og nettopp tid og sted er dette stykkets alt og ingenting, glitrende godt iscenesatt av Johannes Holmen Dahl, som også står bak denne vinterens hovedsatsing på samme teater, «Tid for glede». Med «Sterk vind» gjør han det klaustrofobiske til en kunst i seg selv, og temaene er gjenkjennelige fra Fosses univers samtidig som «Sterk vind» framstår som usedvanlig friskt, med humoren latent under den nesten harmdirrende teksten. Jan Grønli gjør en stille triumf av en rolleprestasjon som Mannen. Anne Marit Jacobsen og Jon Bleiklie Devik som Kvinna og Den unge mannen har en naturlig tilstedeværelse i et rom fylt av evigheten.

[ Jan Grønli opphever tiden og evigheten i Jon Fosses intime og berørende «Sterk vind» (+) ]

«Hamlet»

Nationaltheatret, Hovedscenen

William Shakespeares «Hamlet» er et av historiens mest slitesterke teaterstykker, men fungerer utvilsomt best når det blir behandlet uten ærefrykt. Johannes Holmen Dahl er rett mann bak denne oppsetningen på Nationaltheatret, hvor «Herbert Nordrum har et fysisk nærvær som gir både vekt og letthet til ordene, i en karismatisk og svært direkte sceneprestasjon», som det heter i Dagsavisens anmeldelse. Og videre: «Dahl har sammen med Hege Randi Tørressen bearbeidet teksten og strammet helheten som et trommeskinn over Shakespeares stykke om makt, svik, broderdrap og forrykte hevntanker».

[ Hyller Oslo og kjærligheten i ny film (+) ]

«Edderkoppkvinnens kyss»

Teater Manu

Med denne forestillingen markerer Teater Manu tematisk at det i år er 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Dramatiseringen av Manuel Puigs roman, som særlig mange fikk et forhold til gjennom filmatiseringen fra 1985 med William Hurt og Raul Julia som mennene som deler celle i et søramerikansk fengsel, er godt forvaltet som tegnspråkteater i Bentein Baardsons regi. Scenen til Teater Manu er omgjort til en skitten og spartansk fengselscelle med «edderkoppnett» spunnet rundt. Det er perfekt tilpasset norgesturneen innen stykket er tilbake på Teater Manu i Oslo i mars. Innenfor denne stramme rammen løftes det mellommenneskelige dramaet fram gjennom sterke skuespillerprestasjoner fra Ronny Patrick Jacobsen og Bülent Yalcin. Med tegnspråk som scenespråk spiller de henholdsvis Molina og Valentin, som begge soner fengselsdom i et ikke navngitt land. Kjersti Fjeldstad er stemmeskuespilleren som formidler dialogen for hørende.

[ Kultstykket «Edderkoppkvinnens kyss» blir fint og følsomt ivaretatt gjennom gode skuespillerprestasjoner på Teater Manu (+) ]

«Om mus og menn»

Det Norske Teatret, Hovudscenen

John Steinbecks gjennombruddsroman ble skrevet under den store depresjonen i USA. Den er knapt blitt tolket så blå som i Eirik Stubøs teaterversjon på Det Norske Teatret. Om Lennie (Nils Jørgen Kaalstad) og George (Morten Svartveit), to løsarbeidere med et underlig vennskap seg imellom der de reiser rundt fra gård til gård i depresjonstidens USA og livnærer seg på strøjobber. Historien er velkjent, om Lennie som mentalt er som et barn som lever under Georges beskyttende hånd. Men selv ikke George kan utrette mirakler når skjebnen deler ut kortene. Fra anmeldelsen: «Det Norske Teatrets husregissør Eirik Stubø definerer denne historien om ansvarsfølelse, klassetilhørighet, desperasjon og famlende samhold gjennom bleke strimer av håp, og han legger stemningen ned i et intens, skjørt og beksvart leie. Dialogen og fortellingen, og den mektige bruken av roots, country, bluegrass og blues, bevarer Steinbecks utgangspunkt og tidskoloritt. Slik forsterkes «Om mus og menn» som en studie i ensomhet.»

[ Jane Campion og Benedict Cumberbatch utfordrer det tradisjonelle synet på westernrollen i «The Power Of The Dog» (+) ]

«Brannen»

Nationaltheatret, Hovedscenen

Det er 125 år siden forfatteren Tarjei Vesaas ble født, og Nationaltheatret markeder dette med oppsetningen av «Brannen» på Hovedscenen. Romanen fra 1961 er ikke blant Tarjei Vesaas’ mest leste, og er bortimot umulig å oppdrive i dag. Likevel regnes den som et sentralt symbolsk og modernistisk verk, og det er symbolikken som vektlegges i dette samarbeidet med det mange ganger prisbelønte ensemblet De Utvalgte («Fem forestillinger om døden», «Skipet» – volum 3-5»). De iscenesetter «Brannen» med et særlig søkelys på hovedpersonen Jon (Helene Naustdal Bergsholm) og hans erkjennelsesprosess. Det skjer gjennom Jons møter med mennesker som på hver sin måte er fastlåst i egne liv, konsekvensene av de konstante avvisningene han møter og de økologiske endringene i omgivelsene han befinner seg i. Det er uroen, meningsløsheten, desperasjonen, ensomheten og vond- og ondskapen i tragediene som drives fram i «Brannen», en oppsetning der det visuelle vektlegges sterkere enn selve foreleggene for Jons vandring. Den visuelle kunsten i møte med ny teknologi gjør Tarjei Vesaas-oppsetningen «Brannen» til en sjelden teateropplevelse, men også krevende for skuespillerne.

[ Det visuelle fyrverkeriet «Brannen» gjør Vesaas brennende aktuell (+) ]

Sugen på show og musikal? Her er noen anbefalte tips denne våren:

«Jersey Boys»

Chateau Neuf

Umiddelbart assosierer man kanskje ikke så mye med navnene Frankie Vallie og The Four Seasons, men tenk låter som «Big Girls Don’t Cry» og «Beggin’» (som Madcon hadde en versjon av, og vi er med ett inne i ett av de store popeventyrene på 60-tallet. De fire guttene som startet gruppa tiåret før har en brokete historie gjennom opp- og nedturer som selv uten sangene hadde vært vel verdt en sceneversjon, men på Chateau Neuf har denne Tony- og Olivier-vinnende musikalen blitt et sprakende show, spekket med fantastiske tolkninger av The Four Seasons mange slagere. Men hvor blir det av teaterkunsten, spurte Dagsavisens anmelder, som savnet det lille ekstra i selve skuespillet og scenografien selv om «Jersey Boys» har skyhøy show- og underholdningsfaktor og de musikalske innslagene sitter som ei kule. De fire bandmedlemmene i denne oppsetningen spilles av Mathias Luppicini (Tommy DeVito), Atle Pettersen (Frankie Valli), Alexander Langset (Nick Massi) og Thomas Stokke (Bob Gaudio).

[ Musikalen «Jersey Boys» har skyhøy show- og underholdningsfaktor (+) ]

Ingebjørg Bratland: «Ei ganske sann historie – Ingebjørg syng ut»

Chat Noir

Ingebjørg Bratland har inntatt Chat Noir med sanger, historier og fortellinger fra et passe langt liv og en nesten like lang karriere, hvor hun blant annet tar et oppgjør med sin status som «jenta som fikk kongen til å gråte», en begrep som oppsto etter at hun sang for Kong Harald på 70-årsdagen hans. Det er ikke et veldig stort spenn fra viser, visepop og folkesang, men i dette sjiktet er Bratland blitt en ener, fastslo Dagsavisens anmelder etter premieren, og nå skal det legges ut enda flere forestillinger: «Med en av landets mest uforlignelige stemmer, slik den omfavner hver sang hun gir seg i kast med».

«Mamma Mia!»

Folketeateret

De private teatrene med blant andre Folketeateret i spissen har lidd mer enn for eksempel de offentlig støttede scenene under pandemien, både økonomiskog kunstnerisk. Men nå er de tilbake for fullt, og med Ulrikke Brandstorp, Karoline Krüger og Ingar Helge Gimle i spissen for ensemblet er det nå ABBA og bryllupsplaner og konkurrerende fedre for alle pengene når «Mamma Mia!» igjen kjører for fullt. «Som jeg har lengtet etter å se noe sånt på en norsk musikalscene! Generelt er både koreografi og danseprestasjoner her noe av det bedre som er blitt vist i en norskprodusert musikal», het det i anmeldelsen her i avisa, som konkluderte med at «Mamma Mia!» er ganske enkel moro og har sin store styrke i musikken. På Folketeateret evner de å fylle et allerede lagt konsept med nytt liv og mye gøy.»

[ «Mamma Mia!»: En super trouper musikal ]

Gikk du glipp av disse teaterforestillingene? Nå kommer de tilbake:

«Så som i himmelen»

Oslo Nye Teater

Oslo Nye Teaters musikal «Så som i himmelen» kommer tilbake i april, og billettene er lagt ut nå. Musikalen er tuftet på svenske Kay Pollacks Oscar-nominerte suksessfilmen fra 2004. Akkurat som filmen er musikalen et publikumsfrieri som balanserer det storslåtte og inderlige med melankolsk feelgood samt en god klype harryhumor. Og er det noe Oslo Nye har bevist at de behersker, så er det store og kommersielt spissede produksjoner som overgår det som skal være mulig, denne spesifikke scenens begrensede kapasitet tatt i betraktning. Regissør Kim Bjarke innfrir i så måte med «Så som i himmelen», med store følelser og et samstemt ensemble (blant andre Heidi Ruud Ellingsen, Hans Marius Hoff Mittet, Jannike Kruse og Arne Martin Johnsen) som imponerer mens enkeltprestasjoner løfter det hele opp i tårekanalhøyde.

[ Anmeldelse «The Tragedy Of Macbeth»: Inn i mørket med Macbeth (+) ]

«Tante Ulrikkes vei»

Rommen Scene (Det Norske Teatret)

Zeshan Shakars roman «Tante Ulrikkes vei» er allerede blitt det man kan kalle en moderne klassiker, og teaterversjonen er en svært god bearbeidelse av brevromanen for scenen. Den var langt fra ferdigspilt da pandemien rammet Norge, og denne våren byr på nye forestillinger for dem som ikke rakk å se den første gangen, eller som vil se en gang til. Dagsavisen skrev følgende om forestillingen da den hadde premiere på Rommen Scene: «Tante Ulrikkes vei» er historien om en nasjon i endring, fortalt med utgangspunkt i en uventet romansuksess og gjennom en håndfull mennesker i en Oslo-bydel som på begynnelsen av 2000-tallet symboliserer de markante omveltningene inn mot en ny tid. Som det sies på scenen, et annet Stovner, et annet Norge. Når stykket har en nærmest eksplosiv aktualitet til tross for at historien ligger to tiår tilbake i tid, er det ikke bare fordi forfatter Zeshan Shakar er en sylskarp og klok observatør, men fordi det norske samfunnet ikke makter å endre seg like hurtig som drømmene til oss som bor her, representert blant annet gjennom Mo og Jamal.»

[ «Sovekupé nr. 6» er medrivende filmkunst i sakte fart (+) ]

«Toppar VG-lista»

Det Norske Teatret, Scene 2

Are Kalvø har spilt denne forestillingen landet rundt med Riksteatret i kjølvannet av premieren på Det Norske Teatret i Oslo. Det er en forestilling der Kalvø forsøker å forklare meningen med livet gjennom ti sanger som har, eh, toppet VG-lista. Angivelig helt tilfeldig valgt. I så fall har han hatt flaks med utvalget, het det i anmeldelsen av det nye Are Kalvø-showet. Nå fortsetter han oppsummeringen av både sitt eget liv og livet med stor L gjennom kommersielle popsanger vi alle har et forhold til.

[ Denne forestillingen går fortsatt: «Vinterreise» på Det Norske Teatret med Jonas Corell Petersen i registolen (+) ]

«Vikla inn i blått»

Det Norske Teatret, Hovudscenen

Det Norske Teatret har rulla ut gullrekka til formålet med å synge Dylan på nynorsk, med Heidi Gjermundsen Broch, Bjørn Sundquist, Gjertrud Jynge, Mimmi Tamba og Paul Ottar Haga i spissen for ensemblet, og med gitarist Håvard Stubøs jazzkvartett på scenen. Stort mer trengs ikke, her det i Dagsavisens anmeldelse: Teaterkonserter som bringer artister og sangskatter til scenen er blitt en sjanger i seg selv. Faren med slike oppsetninger er at de kan bli lite annet enn kommersielle hyllester, men på sitt beste kan teaterkonserter oppleves som en forlengelse av en artists liv og virke. Bob Dylan-oppsetningen på Det Norske Teatret er en slik opplevelse, en røykblå, mørk svir av en forestilling som maner fram aktualiteten i Dylans storhet og hadde fortjent stående ovasjoner fra en full sal uten restriksjoner. Ikke fordi «Vikla inn i blått – Dylan på nynorsk» nødvendigvis overgår opplevelsen av å se Dylan på en scene i levende live, noe som for øvrig kan være en prøvelse i seg selv, men fordi Tom Roger Aadlands rike gjendiktninger og regissør Eirik Stubøs visjoner ivaretas av et ensemble som virkelig har latt seg «vikla seg inn i blått».

[ Drømmerollen ble et mareritt (+) ]

«Til ungdommen»

Oslo Nye Teatret, Centralteatret

Å være 15 år er som å gå på ski, og plutselig deler sporene seg. Eller å ville bli båret av pappa sånn at «hun glemmer at hun er i ferd med å bli ubærbar». Dette er bare to av mange underfundige, fine, morsomme, såre og litt rå bilder i «Til ungdommen», som handler om det å være et sted mellom barn og voksen, eller kanskje aller helst om å befinne seg i en nestenvoksen tilstand. (…) Basert på Linn Skåbers ungdomsbok med samme tittel, har Mattis Herman Nyquist bearbeidet og regissert et medrivende og troverdig stykke teater som kommer under huden på følelser og mellommenneskelige mekanismer alle kan kjenne seg igjen i. Og i tråd med tematikken – det som handler om de ustø valgene, om utforskningen av grenser og kaosfølelsen av å stå på terskelen til noe ukjent – fortelles de ulike historiene i stykket fra målgruppens egen øyehøyde. Det betyr ikke at dette er kun et stykke for ungdom. «Til ungdommen» også et knippe fortellinger fra ungdommen. (Nypremiere i april)

«Slåttekar i himmelen»

Det Norske Teatret, Hovudscenen

Storsatsingen av Edvard Hoems familienære roman om hans egen forfar og Nesje-familien, som i likhet med mange tusen nordmenn vurderte og eventuelt valgte å reise til Amerika på 1800-tallet, er en velspilt og kraftfull forestilling. Når «Slåttekar i himmelen» inntar teaterscenen er det først og fremst skuespillernes forvaltning av det vakre språket som imponerer i en oppsetning hvor det visuelle uttrykket kan synes like skrint som jordsmonnet i Rekneslia der Hoems oldefar, enkemannen Nesje (Jon Bleiklie Devik) som finner kjærligheten på ny med Serianna (Heidi Gjermundsen Broch) sliter all sin dag. Det frodige persongalleriet ivaretas gjennom humoren og nøkkelscenene oppsetningen hviler på. Denne våren tilbake på Det Norske Teatret etter å ha vært vist på Teatret Vårt i Hoems hjemby Molde, som en del av samarbeidet rundt oppsetningen, samt som strømmeteater i flere omganger. Men det er best live!

[ Anmeldelsen av «Slåttekar i himmelen» (+) ]

Og litt teater for barn:

Mange barneforestillinger på Oslo-scenene er blitt utsatt eller lar vente på seg. Men her er et par som er aktuelle:

«Gratulerer med dagen, Albert Åberg»

Oslo Nye, Trikkestallen

Albert Åberg må være en av de yngste femtiåringene vi kjenner. Han ser fortsatt ikke en dag eldre ut enn en femåring, og fortellingene om ham kan vi vel nå betrakte som nærmest tidløse. Og så har han jo Skybert og pappa Åberg, da, som gjør fortellingene om Albert både trygge og spennende. På Oslo Nye Trikkestallen har nå fire av Gunilla Bergströms bøker blitt utgangspunkt for en bursdagsforestilling som virkelig er bursdagsbarnet verdig.

«Min venn romvesenet»

Kjersti Horn har skrevet og regissert denne barneforestillingen som spilles på Rommen Scene i Oslo. Om Ellie som har sitt og stri med i en familie der ikke alt er som det skal, selv om hun har sitt eget rom i leiligheten de bor i og mor jobber på sirkus. Så en dag dukker det opp et ET-lignende romvesen i en søppelkasse i bakgården, og Ellie har plutselig en alliert alien. Les anmeldelsen vår her.