«Edderkoppkvinnens kyss»: Spinner et nett av følelser

---

4

TEATER

«Edderkoppkvinnens kyss»

Av Manuel Puig

Regi: Bentein Baardson

Med Ronny Patrick Jacobsen, Bülent Yalcin, Kjersti Fjeldstad (stemme)

Teater Manu

---

Med forestillingen «Edderkoppkvinnens kyss» markerer Teater Manu tematisk at det i år er 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Dramatiseringen av Manuel Puigs roman, som særlig mange fikk et forhold til gjennom Hector Babencos filmatisering fra 1985 med William Hurt og Raul Julia som mennene som deler celle i et søramerikansk fengsel, er godt forvaltet som tegnspråkteater i Bentein Baardsons regi. Romanen har for øvrig en rekke ganger blitt dramatisert for teater og som bredt anlagt musikal, også på Broadway. I en tidlig versjon ble selve boken, lagt opp som dialogroman, forbudt på grunn av innholdet. Det inkluderer historien til en opposisjonell revolusjonær i et åpenbart diktatur, og et homoseksuelt forhold mellom to menn som deler celle.

Scenen til Teater Manu er omgjort til en skitten og spartansk fengselscelle med «edderkoppnett» spunnet rundt. Det er perfekt tilpasset norgesturneen stykket skal ut på umiddelbart etter Oslo-premieren. Innenfor denne stramme rammen, med to sengebrisker, et par stoler og en fengselsdør med luke i, løftes det mellommenneskelige dramaet fram gjennom sterke skuespillerprestasjoner fra Ronny Patrick Jacobsen og Bülent Yalcin. Med tegnspråk som scenespråk spiller de henholdsvis Molina og Valentin, som begge soner fengselsdom i et ikke navngitt land. Vi kan selvsagt tenke oss at det er under militærdiktaturet i Argentina, som i Puigs roman. Kjersti Fjeldstad er stemmeskuespilleren som formidler dialogen for hørende.

[ «Tid for glede» er et teaterløft av de sjeldne (+) ]

Stykkets intensitet ligger i nettopp dialogen, men allerede fra begynnelsen får vi vite at Molina, i denne versjonen transkvinne, er arrestert for utuktig omgang med en mindreårig. Det hele åpner med at Molina kjøpslår med dommeren for å få straffereduksjon, og plasseres på en celle sammen med revolusjonssoldaten Valentin, som har gjennomgått utallige økter med brutal tortur. Han har ennå ikke røpet andre navn eller hvor gruppen har tilhørighet idet stykket tar til, åpenbart etter at de har delt celle en god stund. Det har oppstått et nært bånd mellom de to, tross ulikheter, indoktrinerte fordommer og hvordan de oppfatter hverandre.

Den ene er fastlåst i et tradisjonelt kjønnsmønster hvor han er den innbitte og maskuline revolusjonære geriljasoldaten som ikke kan tillate seg å vise følelser. Den andre er en drømmer, breddfull av følelser, men vet også å utnytte sin tilsynelatende sårbare posisjon til å oppnå egne fordeler. De får dagene til å gå gjennom Molinas gjenfortellinger av favorittfilmene sine, gamle noir-filmer med sentrale kvinneroller, og særlig fascinert er hun av «Panterkvinnen» (fra «Cat People», 1942).

[ Oslo Nye Teaters versjon av Lars Saabye Christensens roman «Byens spor» er først og fremst for svorne fans av romanen (+) ]

I Sølvi Zuckermanns gjendiktning til tegnspråk og i denne dramatiseringen er historien i noen grad komprimert. «Edderkoppkvinnen» er som referanse tonet ned i likhet med mange av de fantasioverskridende skildringene som gir virkelighetsflukt fra brutaliteten i situasjonen. Her er det kun to personer på scenen, uten en eller flere supplerende skuespiller som spiller ut det være seg fengselsmyndigheter eller kvinneskikkelsene Molina maner fram i et finmasket nett av kinominner, fantasi, drømmer og fantasiflukt. I stedet hviler beskrivelsene og virkelighetsflukten helt og holdent i framstillingen til Ronny Patrick Jacobsen, som med innlevelse og små kostymejusteringer gjør de imaginære skikkelsene «levende» på scenen. Drømmesekvensene er godt støttet av scenograf Torkel Skjærvens lysdesign i samspill med Åsmund Bøes videodesign. Bülent Yalcins gradvise oppmykning i situasjonen og hans respons på Molinas tilnærmelser, blant annet gjennom betroelser rundt sine egne forelskelser fra tiden før arrestasjonen, er nydelig turnert.

Baardsons oppsetning vektlegger forholdet mellom de to, konfliktene og dragkampene ut fra en frustrasjonsutløsende hat/elsk-situasjon, men også ømheten, omsorgen og etter hvert det seksuelle. En nøkkelscene er når Molina spiser den samme maten som Valentin, fullt ut klar over at vaktene har forgiftet den i forsøk på å knekke Valentin. Denne scenen er imidlertid en av få som påpeker det hemmelige spillet til Molina, hvordan hun beskytter Valentin på samme tid som hun har i oppdrag å få han til å røpe seg. Innimellom går skuespillerne ut av samspillet og henvender seg ut til publikum. Det er sikkert praktiske avveininger til at enkelte situasjoner fortelles og ikke spilles ut, men samtidig føyer disse avbrekkene seg inn i flere valg som får stykket til å framstå som overraskende tekkelig og nærmest selvsensurerende. Det er som om de er tilbakeholdne med å spille ut tematikken i seg selv, for eksempel når de kysser. At Teater Manu samtidig har gitt stykket så høy aldersanbefaling som 15 år, føles litt overdrevet.

[ Den japanske filmen «Drive My Car» tar oss med på en begivenhetsrik langtur gjennom ulendt landskap ]

Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstads «simultanoversettelse» av tegnspråkskuespillernes replikker og fortellinger blir mer «voice over» enn innlevende formidling. Men i Yalcin og Jacobsens fysiske og følsomme spill, understrekes nyanser som ord uansett ikke dekker, og som vektlegger hvordan de menneskelige dilemmaene forsterkes under ekstreme livsvilkår.

Teater Manu tar med «Edderkoppkvinnens kyss» på turné, blant annet til Stavanger, Drammen, Bergen og Trondheim, før det kommer tilbake til Oslo i mars. For turnéplan, se Teater Manus egen nettside her.