På scenen

Mange ord mellom himmel og jord

Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist har laget et stykke pandemikunst som ikke nevner pandemien med ett eneste ord. Og godt er det.

---

4

TEATER

«Jordopphimlesang»

Av Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist

Regi: Mattis Herman Nyquist

Scenografi og lysdesign: Øyvind Wangensteen

Kostymer: Alva Brosten

Komponist og musikalsk ansvarlig: Bendik Baksaas

Nationaltheatret

---

Det var en gang en forestilling som het «Jordopphimlesang» som skulle spilles i Kanonhallen på Løren i Oslo. Der skulle skuespillerne gå på rulleskøyter. Dette ble kjent omtrent på disse tider i fjor, men av grunner de fleste av oss nå er innforstått med, ble denne hypede rulleskøyteforestillingen aldri vist for publikum. Nationaltheatret lagde imidlertid en digital forestilling, men den kan på ingen måte sammenlignes med en fullblods sceneversjon. Sceneversjonen har de endelig fått til nå – for dette eventyret var slett ikke ute. Nå utspiller det seg på Nationaltheatrets hovedscene, noen skuespillere er byttet ut og rulleskøytene er vekk. Men produktet, der teksten er signert dramatiker, slampoet og spoken word-forfatter Fredrik Høyer, har ikke tapt seg av den grunn.

Ja da, litt skuffet er man over rulleskøytene som forsvant, men kanskje var de uansett bare en gimmick? For Fredrik Høyers tekst er i utgangspunktet veldig realistisk forankret, og dreier seg om hvorvidt vi klarer å nå frem til hverandre, om det finnes noe fellesskap der ute, her inne, eller hvor som helst. Eller om ensomheten er det som til syvende og sist definerer oss alle sammen. Klassiske problemstillinger i moderne scenekunst, og selv om Fredrik Høyers ordrike, innfallsrike og enormt kreative stil ikke kan kopieres eller oppleves som noen gjentagelse av andre, så kjennes problematikken allerede ganske godt tygd og fordøyd gjennom 2000-tallet. Og særlig etter pandemien, hvor ensomhet og fellesskap liksom har blitt en gjenganger. Pandemien nevnes imidlertid ikke med et ord her, og det er deilig. Så dette kan kanskje kalles pandemikunst uten pandemi, da.

De seks skuespillerne på scenen, Erland Bakker, Olav Waastad, Helene N. Bergsholm, Ole Skjelbred, Marian Hole og Fredrik Høyer selv, veksler på å fremføre ulike monologer som består av ganske hverdagslige fortellinger. Det handler om folkene i blokka man bor i, om å møte en eks på et dansegulv, om å lage hagefest, være på vennemiddag og i utdrikningslag. Og alle disse situasjonene får karakterene til å reflektere over dette med å være én og å være flere. For hva er jeg og hva er vi? Når er ensomheten god og når er den ikke det? Er det mulig å møtes gjennom språket, eller er vi for alltid plassert i hver vår lufttette boble? Skuespillerne selv er plassert i hvert sitt fremmedgjørende kostyme i en slags futuristisk, fargeglad disco-stil, og kan slik sett virke noe avsondret fra sine egne kropper. Dette tar fokuset vekk fra realismen i teksten, og på et vis opplever jeg det visuelle mer som en slags crazy-effekt, som med rulleskøytene, enn som noe som backer oppunder det som sies. Det er uklart hva slags univers dette egentlig er, og til syvende og sist er det teksten og tekstfremførelsen som skaper denne forestillingen.

«Jordopphimlesang»

På scenen sies det, i god Høyersk ånd, mye som er klokt og fint og trist, men også mye som er corny og teit (på den morsomme måten, altså). Og skal man ta premierepublikummets reaksjoner som eksempel, er det hele hylende morsomt og rasende festlig nesten hele tiden. Men skuespillerne har litt ulikt tak på det de formidler, og ikke overraskende er Olav Waastad, som har den evnen at han kan få en enkelt konsonant til å bli morsom, den som har fått foten best inn i dette materialet. Han evner å være både stusslig og sterk, forvirret og opplyst i ett og samme øyeblikk. Han favner så mye – akkurat slik teksten gjør. De andre skuespillerne oppleves som mer endimensjonale, og de fanger ikke alltid humoren i stoffet like godt. Men Helene Bergsholm kommer mot slutten av forestillingen med en litt trist, innadvendt og fin-melankolsk monolog om at vi aldri er alene, som skaper noe helt nytt, en kontrast til det raset av ord og (den forsøksvise) komikken som vi gjennom forestillingen har vært vitne til. Det skaper et tiltrengt pusterom.

Fredrik Høyers tekstuniverser rommer alltid mye, og det gjør det denne gangen også, inkludert noen solide doser slampoesi, som gir forestillingen et ekstra driv og musikalitet. Det er tydelig at samarbeidet han har hatt her, som i tidligere forestillinger, med regissør Mattis Herman Nyquist, fortsatt gir gode resultater. Og dersom man tilfeldigvis skulle synes det er noe kjent med scenedekoren i «Jordopphimlesang», så kunne man se lignende mobile vegger dekket av lysrør i deres forestilling «Uten navn» fra 2018. Linken mellom de to forestillingene er ikke åpenbar verken i stemning eller tematikk, og kanskje hadde det vært bedre med en dekor som ga «Jordopphimlesang» en tydeligere identitet.

Dette er ikke en dårlig skjult etterlysning av en rulleskøytebane, men man kan jo undre seg over om produksjonen har hatt litt hastverk med denne nye versjonen, siden man må lene seg på en tidligere produksjon i det visuelle uttrykket. Men ellers er dette en forestilling der du får mange ord og tidvis en god latter for teaterbilletten.


Mer fra Dagsavisen