---
6
TEATER
«Tid for glede»
Av Arne Lygre
Regi: Johannes Holmen Dahl
Scenografi/kostymer: Nia Damerell
Med Laila Goody, Preben Hodneland, Kjersti Dalseide, Oddgeir Thune, Ane Dahl Torp, Kyrre Hellum, Thea Lambrechts Vaulen, Jon Bleiklie Devik
Det Norske Teatret
---
Det er et teaterløft av de sjeldne man er vitne til på Det Norske Teatrets hovedscene denne vinteren, når Johannes Holmen Dahl regisserer Arne Lygres nyskrevne dramatikk med et lag skuespillere som gjør den dels innfløkte tematikken til en mangefasettert og ikke minst lett og svevende forestilling fylt av såre undertoner, underfundig komikk og forventninger til nettopp glede. Eller rettere sagt som karakteren Eit anna eg sier: «Me er ikkje heilt glade no, men me skal finna gleda.»
Åtte skuespillere påtar seg to roller hver i det som blir et intrikat møte mellom mennesker som har eller skal få ulike bindinger til hverandre. Noen våger spranget, eller finner sammen, mens andre glir fra hverandre og noen velger rett og slett å forsvinne i løpet av en serie «daghendingar» og «natthendingar» som alle reflekterer livet. Det kan være de små hverdagslige hendelsene som velter de største lassene, eller grunnleggende spørsmål rundt forelderrollen, om ikke å kunne få barn, om ekteskap og kjærlighet, oppbrudd, vennskap, forventningspress, tilgivelse, forstillelse og død. Selve nøkkelen til «Tid for glede» kan ligge i replikken som nærmest fortoner seg som et løfte, og i så fall et løfte tilpasset vår tid: «Me skal finna att gleda i oss sjølve og i kvarandre og i menneska og i verda».
[ Mats Ek er et koreografisk overflødighetshorn (+) ]
Arne Lygre er en av Norges aller fremste dramatikere med stort internasjonalt gjennomslag. Hans repeterende stil og eksistensielle temavalg, ofte med utgangspunkt i det hverdagslige, kan minne om Jon Fosse, men i enda større grad handler det om erindringer rundt hvem vi er, hvem vi ønsker å være, og hvordan erkjennelsene ligger i det usagte og i håpet man klynger seg til som om var det en sprukken livbøye i kjølvannet av et forlis. Felles for figurene hans er at de står på randen av noe omveltende. I «Tid for glede», der de aller fleste er navnløse, møter vi først Ei mor (Laila Goody) og Ei søster (Kjersti Dalseide). De møtes på en kirkegård, ved en benk nede ved elven. Moren har valgt stedet, de har ikke sett hverandre på lenge, men nå skal de endelig snakke sammen, de to og broren Aksle (Preben Hodneland) når han kommer. Om han kommer.
Ned til elven kommer også Ein nabo (Kyrre Hellum), som skal møte Ei ekskone (Thea Lambrechts Vaulen), og så skal det snart bli plagsomt folksomt når det strømmer fram et lite følge av sørgende, to farlause (Oddgeir Thune og Jon Bleiklie Devik) og Ei enke (Ane Dahl Torp). Snart vikler de seg inn i hverandre, prøvende, klønete og gjennomsiktig oppriktige. De øser ut av seg av bekjennelser og likegyldigheter, skuffelser og betroelser, sinne og beklagelser, men også håp. Om å finne lykke og glede. Så kommer Aksle, og han tar han farvel, sier at han kommer til å forsvinne. Han sier det til mor og søster, men har ikke sagt det til David, samboeren. Og det er hos David (også Hodneland) «natthendingene» foregår, i hans leilighet som Ei mor oppsøker, og også her blir det folksomt, med Davids søster (Dalseide), Ein annan nabo (Hellum igjen) og resten som alle har nye roller, i de samme kostymene.
[ Torshovteatret går bokstavelig talt i svart med teaterforestillingen «Den skinnende byen» (+) ]
Lygre har imponert tidligere med «Jeg forsvinner», «La deg være» og «Meg nær», men med «Tid for glede» er han på et helt annet plan, som om han med ett har funnet en indre stemme hvor alle tilløp til konstruksjon er skrellet vekk. Helt naturlig leker han seg med identitet og ulike personligheter, og Johannes Holmen Dahls regi danser etter teksten og skaper en visuell rikdom gjennom fakter og toneleier som er medrivende og fascinerende og til tider ustyrtelig morsomme. Laila Goody fanger teksten og replikkene i sitt finmaskede virtuose nett, og stråler formelig i glansen av skikkelsen(e) hun framstiller.
Dalseide spiller på alle strenger og mestrer to ulike søstre som ytterpunkter på skalaen. I «Tid for glede» ligger også et klasseperspektiv, og kanskje blir Dalseides to søstre de som illustrerer dette best, økonomisk som kulturelt, som når den ene sier: «Om alle dei som må jobba for å ha pengar til å klara seg, anten dei borar i fjellknausar eller i mennesketenner, anten dei sel daglegvarer eller eigedomar, anten dei desinfiserer doskålene på hotellromma eller brysthuda før hjartekirurgen brukar skalpellen, om dei tek til vet og skjønar at dei ikkje kan skilja lag og kalla seg sjølve arbeidarklasse eller middelklasse, men heller finn saman i botn og vert einige om å setja premissane. Ikkje lenger kjøpa verdssynet til toppfolket. Deira system. At botnfolket reiser seg».
Ane Dahl Torp gjør gjennom sine roller en «klassereise» fra en yngre enke med penger i første del, til en litt mindre merittert enkemann i stykkets andre del, og uansett er hun helt uforlignelig med kjolestativet spent ut i full mundur. Vi dør også av Kyrre Hellums dansetrinn og frådende unnvikenhet i første akt, og hans feminine knis i andre. Stykkets midtpunkt er imidlertid den gjennomgående sårheten i Hodnelands to personer, de eneste som er navngitte. Hans Aksle er selve grunntonen i «Tid for glede», han som bokstavelig talt aksler forestillingens vektstang og som hele tiden er til stede selv når han er fraværende. Og Vaulen, Devik og Thune understreker stykkets musikalske rytme, som en dirrende, rytmisk og tidvis dansende streng som gjennomgående løfter hele forestillingen til et følelsesritt av en symfoni, der innfall, humørskifter og progresjon er medrivende akkompagnert eller understreket av organist Peder Varkøy. Kristin Helgebostad har koreografien, mens Varkøy ivaretar Alf Lund Godbolts nydelige og duvende, og innimellom også mektige orgelmusikk, nærmest en skreddersøm til Lygres tekst.
[ Det visuelle fyrverkeriet «Brannen» gjør Vesaas brennende aktuell (+) ]
Johannes Holmen Dahl og scenograf/kostymedesigner Nia Damerell har skapt et vakkert, mørkt og fleksibelt scenerom, der en stående og etter hvert roterende lyskilde designet av Norunn Standal er eneste rekvisitt vedsiden av Varkøys orgel. Denne bjelken av lys blir både tidskapsel og en fargelegger til det svarte og hvite på scenen. Storslagne rokokkoinspirerte kjoler og klær tegner et bilde av et overflodssamfunn, av overflate og bekymringsløshet, alt det som står i sterk kontrast til den nøkterne dialogen, renskåren og med setninger som med rette snitt skjærer gjennom til de mange underlagene.
Mest av alt blir kostymene en svært vellykket og leken kontrast til teksten, som er av i dag. Kostymene varsler en undergang, og syndfloden kommer faktisk slik rokokkodronningen Marie Antoinette «spådde» for snart tre hundre år siden, selv om den kanskje ikke er av det slaget hun så for seg. Syndflodsekvensen, når kostymene kastes og festen hjemme hos David utarter, er noe av det morsomste og mest fantastiske vi har sett på en scene, og fortsettelsen er naturlig nok nachspielet da alt roer seg og sannhetene og betroelsene kommer fram, de man gjerne blir sittende igjen med etter et godt selskap. Om første akt blir noe sprikende og lang, tross formidable rolleprestasjoner og tekstens eleganse, er det andre akt som virkelig løfter seg til noe sjeldent mesterlig, med et ensemble og et kunstnerisk team som gjør ære på det som er Lygres hittil mest ambisiøse og fullendte tekst.
Kanskje burde det naturlig vært slutt etter nachspielet, etter «vargtimmen», men epilogen med Goody og Hodneland er på den annen side en avrunding «Tid for glede» kanskje behøver. Da er det tid for ømhet. Det Lygres tekst som helhet uansett fanger er at vi lever i en tid da avstanden mellom menneskene blir større. Mellommenneskelig kommunikasjon kan oppleves som et minefelt, fellesskapet forvitrer, frykten for ensomheten, som Lygre ofte har vært opptatt, er blitt en folkesykdom og stadig flere kjenner på utenforskap. Som Dalseide sier: «Eg saknar menneske som er som dei eg vaks opp med. Som er slik eg er vand med. Som ikkje har dette framande ved seg, som ikkje har hatt eit heilt anna liv enn meg. Eg vil heim.»
[ Encanto tar publikum med storm (+) ]
En tid med pandemi har forsterket noen av mekanismene som gjør at vi er blitt mer forsiktige i møte med hverandre, og klasseskillene er blitt tydeligere. Individene vi møter i Lygres «Tid for glede» er nærmest blitt folkesky, og det eneste de frykter mer enn nåtiden er framtiden. Helst vil de være alene eller i trygge grupper uten innblanding utenfra. Lygre tegner opp unnvikelsenes og unnskyldningenes tidsalder, og resultatet er et kaldere samfunn hvor det å ta vare på hverandre glipper i en form for kollektiv utrivsel. Men Lygre vet også å komme med et botemiddel, et glimt av håp og et bud om glede. Med Laila Goody og Preben Hodneland i spissen er «Tid for glede» en av vinterens største teateropplevelser.
