---
4
«Byens spor»
Basert på Lars Saabye Christensens roman, dramatisert av Toril Solvang
Regi: Petter Næss
Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Lyddesign: Mathis Dikkanen
Med: Andreas S. Granerud, Mari Hauge Einbu, Bobo Hedin, Ingvild Holthe Bygdnes, Bjørn Skagestad, Eldar Skar, Torbjørn Berglund Eriksen, Melina Tranulis, Petter Vermeli, Birgitte Victoria Svendsen m.fl.
Hovedscenen, Oslo Nye Teater
---
Oslo Nye Teater er byens eget teater, og som det sømmer seg for en slik institusjon, setter teatret med ujevne mellomrom opp forestillinger som handler om nettopp byen. Eller Oslo, som vi liker å kalle den. Deres aller nyeste Oslo-forestilling er «Byens spor», basert på første bok i Lars Saabye Christensens planlagte trilogi, som til slutt ble på fire bind. Handlingen er, i god Saabyesk ånd, lagt til områdene rundt Fagerborg, Majorstuen og Oslo sentrum, og dette er en litt småkoselig, men ikke så veldig spennende, fortelling fra livet i hovedstaden i årene etter andre verdenskrig. Dette er på ingen måte Saabyes beste verk, og mye av det odde, rare og filosofiske vi finner i flere av hans bøker, er ganske fraværende her – denne fortellingen er mistenkelig ordinær. Og forestillingen på Oslo Nye Teaters hovedscene er et godt eksempel på hvor vanskelig det er å lage godt teater av et mindre spennende litterært forelegg.
[ Intervju med Lars Saabye Christensen og Petter Næss ]
Toril Solvangs dramatisering av romanen er, slik dramatiseringer gjerne er, en komprimert versjon av boken, og når flere scener, kommentarer og dialoger utelates, forsvinner en del av de lange linjene i fortellingen, og med det også det som måtte være romanens mer overordnede ideer. Flere av romanens mest interessante og skrudde dialoger språklig sett er også utelatt, og det er trist, for de er noe av det som gir fortellingen karakter. Men ellers er både dramatiseringen og oppsetningen som helhet ganske tro mot den opprinnelige fortellingen. Har du lest boken, kjenner du den garantert igjen på scenen. Og er man en svoren fan av «Byens spor» i bokform, er det sikkert mulig å la seg begeistre av teaterversjonen også. Men kanskje kunne denne oppsetningen ha tjent på å ta flere sjanser.
Historien har familien Ewald (Andreas S. Granerud), Maj (Mari Hauge Einbu) og Jesper Kristoffersen (Bobo S. Hedin) i sentrum, og i tillegg omgis de av et ganske stort persongalleri. Det er enkefru Vik (Ingvild Holthe Bygdnes), pianisten Enzo Zanetti (Torbjørn Berglund Eriksen), Majs medsøstre i Røde Kors, lærer Løkke (Birgitte Victoria Svendsen) og en rekke andre. Over tretti karakterer gestaltes her av fjorten skuespillere, og vekslingen mellom de ulike rollene gjøres sømløst og elegant gjennom hele forestillingen, også med hurtige kostymeskift. Nettopp karakterene er viktige i «Byens spor», for det som skjer, er ikke nødvendigvis himmelstormende og merkverdig. Det er fødsel og død, bryllup og gravferd, skolestart og alderdom. Det er ting vi kan kjenne oss igjen i og føle på. Dermed hviler forestillingens effekt mye på det arbeidet regissør Petter Næss og skuespillerne gjør med karakterene. Men der har de fortsatt litt å gå på.
Det er ikke det at skuespillerne ikke leverer. Andreas Granerud og Mari Hauge Einbu gjør fine figurer som herr og fru Kristoffersen. Ingvild Holthe Bygdnes’ fru Vik legger man også merke til, men det er ingen karakterer som skaper friksjon i fortellingen, eller som gjør forestillingen virkelig levende. Det er mange scener som kunne vært triste eller rørende, men som aldri blir det fordi karakterene ikke er markante nok. Dette er veldig tradisjonelt på alle måter, og det er trygt og greit, men også, som tidligere nevnt, rimelig kjedelig. Den eneste karakteren som virkelig får det til å svinge på scenen, er Torbjørn B. Eriksens Enzo Zanetti, som med sin perfekte italienske knekk i stemmen og underlige fremtreden gir oss mange herlige og morsomme øyeblikk. De snurrige pianotimene Jesper har hos Enzo, der han aller først lærer å puste inn og puste ut, og deretter lærer at han må øve, øve og øve før han kanskje en dag får spille Satie, er noen virkningsfulle scener, der man føler at det faktisk skjer noe, og der rytmen i skuespillet er poengtert og timingen god.
[ «Tid for glede» er et teaterløft av de sjeldne (+) ]
«Byens spor» er en forestilling som heldigvis holder seg flytende, og som har noen grunnleggende elementer som fungerer. Dramaturgien er fin, skuespillerne har en jevn og god energi som samlet ensemble, og tematikken i historien; livet døden og kjærligheten, slutter aldri å angå oss. Dagny Drage Kleivas 1950-talls-kostymer er dessuten nydelige, både i snittet og i de klare, avstemte fargene. Allikevel blir teateropplevelsen noe blek, både på grunn av utgangspunktet, og fordi teaterkunstnerne på, bak og foran scenen aldri benytter muligheten til å utfordre oss der romanen ikke gjør det.
Under en av de fine pianotimene Jesper har med Enzo Zanetti, sier læreren til sin elev: «Det meste i livet er kjedelig. Det kjedelige skal lede oss til lykken, til drømmene våre.» Men der hadde han ikke tatt kjedelige teaterforestillinger med i betraktningen. For de får oss jo ikke til å drømme.
