Spiller sammen for første gang: Protest mot kvinnenekt

– Vi kaller stykket en essensiell komedie, sier Linn Skåber.

– Nei, eksistensiell! retter Ine Jansen.

– Eksistensiell komedie, ja. Jeg sier feil hele tida, spøker Linn Skåber. Lørdag er det premiere for «Mens vi venter på no’ Godt», på Nationaltheatrets nye ventescene Kanonhallen. Stykket er skrevet av Linn Skåber, for henne og venninnen Ine Jansen. Her diskuterer de livet midt i livet, teateret, vennskapet, og meningen med det hele, mens de herjer med Samuel Becketts klassiker «Mens vi venter på Godot» (1952).

Det er første gang Linn Skåber spiller på Nationaltheatret og første gang de to står på scenen sammen.

Linn er ekstraordinær! Hun har så mye å fortelle

—  Ine Jansen

– Vi møtes jo ofte, men vi har ikke møttes i en jobbsituasjon før. Det er veldig fint, synes Ine Jansen.

– Vi blir kjent med hverandre på nytt, på en måte. Det er deilig å ha en hverdag sammen, sier Linn Skåber.

– Ine, hvordan er det å stå på scenen med Linn?

– Det er fantastisk! Vi har jobbet lenge og grundig sammen i forkant av denne oppsetningen. Jeg er veldig stolt av Linn – jeg kjenner henne så godt at jeg føler jeg kan si det. Linn er ekstraordinær! Hun har så mye å fortelle til folk, og hun skriver så fantastisk fint!

– Linn, hvordan er det å stå på scenen med Ine?

– Veldig gøy! Jeg har gledet meg til det lenge. Utenfor teateret er vi to de som ler mest av hverandre. Men det har vi bare gjort privat hittil. Jeg er stolt av at Ine tar sats og hopper inn i dette absurde stykket som hittil bare har vært i hue mitt. Hun bare gjør det. Det setter jeg veldig pris på.

Ine oppdaterer om smittetall

Ine Jansen og Linn Skåber har kjent hverandre et helt voksenliv, mens begge har blitt kjendiser på hver sin kant, som skuespillere i store teaterroller, og i populære komiserier på TV. I 2021 var Ine Jansen dronningen til Atle Antonsens konge i TV2-suksessen «Kjære landsmenn». Denne helgen er det premiere for en ny sesong av populære «Helt perfekt», der Ine Jansen spiller med og mot Thomas Giertsen.

Mens Linn Skåber etter en rekke suksesser på tv og teater skrev en av årets mest solgte bøker i fjor med «Til oss – fra de eldste». Og nå skal de stå på scenen for maksimalt 50 personer, en sjettedel av kapasiteten i Kanonhallen på Løren.

Ine: – Vi har hele veien fått beskjed om bare å jobbe mot premiere 8. januar

Linn: – Og nå viser det seg at det antakelig går. Men forestillingen er i fare hver dag. Vi er i nærheten av korona alle sammen, hele tiden. Du vet ikke når smitten kan ramme.

Ine: – Vi drømmer om å spille for full sal. Det er jo leit å bare kunne spille for 50 personer, i uviss framtid. Og nå kommer en smittebølge verre enn noen, har jeg lest. I dag var det smitterekord. Og mere skal det bli.

Linn: – Ine holder meg oppdatert på smittetallene hver dag

Ine: – Ja. Så det blir nok 50 i salen en god stund framover.

Beckett nekter Linn og Ine å spille

Utgangspunktet var en protest mot Samuel Beckett. Først foreslo Linn Skåber for Nationaltheatrets sjef at de skulle sette opp «Mens vi venter på Godot» med Ine og Linn som hovedkarakterene Vladimir og Estragon. Så fikk de vite at Samuel Beckett, som døde i 1989, i sitt testamente nektet kvinner å spille « … Godot».

Arvingene etter Beckett har opprettholdt hans instruks, og flere ganger tatt rettslige skritt for for å stoppe oppsetninger av « … Godot» med kvinner. Diskusjonen tas på scenen i «Mens vi venter på no’Godt».

Ine: – Jeg kunne gjerne spilt «Mens vi venter på Godot» med Linn, men hun har nok en større dragning mot det stykket enn meg.

Linn: – Ja. Samtidig har du sett stykket sikkert 150 ganger.

– Ja, faren min spilte det en gang i oppveksten. Jeg var kanskje 12 år, veldig teaterinteressert, og jeg syntes det var helt fantastisk bra, det var derfor jeg så det om og om igjen, forteller Ine Jansen. Hennes far, skuespilleren Per Jansen, gjorde «Mens vi venter på Godot» på Nationaltheatret i 1986.

– Hva synes dere om at dere ikke får spille «... Godot»?

Linn: – Beckett var jo et framsynt menneske. Hvis han hadde levd i dag, ville han syntes det var spennende om kvinner spilte Godot. Beckett så absurditeten i livet. Men i dag er det absurd at kvinner blir nektet å spille Godot. Og den absurditeten tror jeg ikke han ville likt.

Ine: – Jeg er nysgjerrig mer enn sånn kvinneopprør-forbanna: Hvorfor bestemte Beckett det? Det lurer vi på begge to.

Ine skvetter bak et tre

Linn: – Da jeg leste stykket om igjen nå, så jeg spesielt etter hva Beckett kan ha tenkt, hva som gjør at to kvinner ikke kan spille det. Og det er jo det at den ene av de to gutta har prostata.

Ine: – Han går bak et tre og skvetter hele tida.

Linn: – Så jeg har lagt inn en blærekatarr i mitt stykke. Ine går og skvetter bak et tre. Skvetter og skvetter. Det er en liten hilsen til Beckett om at dette ikke er så vanskelig å forandre på.

Hele samfunnet er stengt. Det er som et Beckett-stykke

I «Mens vi venter på Godot» Becketts stykke går de to hovedpersonene og venter på en tredje som stadig uteblir, og filosoferer over tilværelsen, mens tida er satt på pause. Ikke minst takket være « … Godot» er «beckettsk» blitt et eget adjektiv, et slags synonym for absurd, meningsløst og svartsynt, det frivillig komiske motstykket til «kafkask». De siste to årenes stadige venting på pandemiens slutt – kommer neste tiltak snart? – har kanskje også noe beckettsk eller Godotsk over seg?

Linn: – Ja. Vi stoppet verden da pandemien kom. Jeg har tenkt mye på hvordan moren og faren min, som nå er døde, hadde opplevd verden hvis de hadde kommet tilbake i dag. Hvor absurd det ville være å se at hele samfunnet er stengt ned. Det er som et Beckett-stykke.

Linn kjefter på fugler

Linn: – Vi ble nødt til å tåle stillstand, og være alene hjemme i hjernen vår. Det var da jeg begynte å jobbe med dette stykket på ordentlig. Jeg hadde tid til å tenke. Jeg skulle ikke løpe i butikken, skulle ikke løpe på jobb, skulle ikke løpe på bar. Jeg måtte sitte og se i veggen. Det er beckettsk i seg selv.

[ Hun henter inn unge regitalenter til teateret  ]

Ine: – Ja, det er en inn til beinet-følelse. Alt rundt deg skrelles vekk. Jobben, det sosiale, farten i hverdagen: Hva sitter vi igjen med, når alt det er borte?

Linn: – De små gledene blir større. Blomsterkassa i verandaen, liksom. Ikke den neste store jobben eller den neste store reisen.

Ine: – Ja, det er sant. Livet blir mindre. Men det er mulig å finne glede og mening likevel.

Linn: – Jeg er blitt veldig god venn med fuglene i koronatiden. Jeg er blitt sånn gal fugledame som går langs Akerselva med en hale av kråker og måker og ender etter meg.

– Er du bekymret for henne?

Ine: – Nei da. Jeg begynner å bli vant til det. Hun går stadig lenger i alle retninger (Til Linn:) Du kommer på jobb og er ordentlig forbanna på de måkene, og holder en lang monolog før vi starter prøvene: «Faan, jeg ville bare gi mat til kråkene, og så kom de jævla måkene i dag igjen». Felles venner har sett denne fugledamen stå med gammelt brød i hendene mens hun kjefter på fugler. Det mangler bare at du kommer inn på scenen med en due på huet!

Linn: – Å, det fikk jeg lyst til nå!

Vi tramper på Beckett

SPOILER-ADVARSEL: I «Mens vi venter på Godot», kommer aldri Godot. Men i «Mens vi venter på no’ Godt» – kommer det noe godt?

Linn: – Å ja! Masse! Vi diskuterer mye i forestillingen. Noe av det vi kommer fram til, er at selv om det kan virke som alt går i ring, er det mye gøy i den ringen også. Nesten en slags leikarring, si! Men vi konkluderer ikke, vi stiller åpne spørsmål, og kanskje gir vi folk et håp.

– Det er jo å trampe på Beckett, å gi publikum håp?

Linn: – Det er jeg uenig i. Jeg synes det er mye håp i Beckett. Idet du får den opplevelsen av stillstand i livet, at du venter på noe, da vil du bruke den ventetida. Du skjønner at livet er nå. Og det er det mye håp i.

Ine: – Men hva er det å bruke tida godt? Hva er det viktige? Hva er en meningsfull dag? Det er opp til deg, det. Det kan være å mate de fuglene, som Linn gjør, eller bare gå hjemme en dag og ikke gjøre noen ting og trakte kaffe. Liker du det, så ikke tenk at det er bortkastet.

Linn: – Meningsløse dager er ganske deilige. Meningsløsheten er ganske meningsfull, den.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen