---
5
DOKUMENTAR
«Verdens vakreste gutt»
Regi: Kristian Petri og Kristina Lindström
Sverige, 2021
---
Denne historien begynner i 1970, med en av verdens mest bejublede filmregissører. Han leter etter hovedkarakteren til sitt store livsprosjekt, en filmatisering av Thomas Manns kortroman «Døden i Venedig», om en eldre døende mann som under en reise til Venezia forelsker seg i den overjordisk vakre og androgynt utseende gutten Tadzio.
Filmregissøren er italienske Luchino Visconti, allerede den gang blant verdens mest feirede og feterte filmkunstnere, åpen homofil og kommunistisk aristokrat. «Døden i Venedig» skal bli hans mesterverk. Han må bare finne «Tadzio» først. Filmopptakene fra de tunge dørene til hotellsuiten i Stockholm går opp, og 15 år gamle Björn Andresen trer inn, avkler imidlertid Visconti mer enn de skal avkle Andresen.
[ Maria Pasenaus erotiske selvutlevering (+) ]
Begynnelsen på dokumentarfilmen «Verdens vakreste gutt» er som et knyttneveslag sett med dagens briller. Visconti er en gammel mann i hatt og frakk, som lik en atlanterhavsdampende skipsreder med et helt hoff på slep reiser Europa rundt og kikker på unge gutter, tenåringer knapt i puberteten. Så kommer han til Stockholm, og unge håpefulle stiller opp på rekke og rad. En ung, høy og hengslete gutt begeistrer Visconti. Hans og auditionteamets objektivering av 15-åringen og hans utseende er ubehagelig, og den smilende og forsiktige guttens motvilje da han blir bedt om å kle av seg så Visconti kan se han naken, oser av usikkerhet og uvilje. Han ville ikke engang gå på audition. Det var mormorens ønske, hun som for alt i verden ville at Björn Andresen skulle bli berømt.
Og berømt ble han, verdensberømt til og med, men mannen vi møter i dokumentarfilmen ville ingen kjent igjen fra den engleaktige bleke «statuen» i «Døden i Venedig», lik en ung Dorian Gray-skikkelse satt inn i en gotisk venetiansk ramme. Visconti har sørget for at kun homofile får jobbe på filmsettet og på øya Lido i Venezia. Alle har streng ordre om å ikke røre Andresen. Under filmingen og i tiden etterpå, fram mot premieren under filmfestivalen i Cannes, passer Visconti på sin oppdagelse som en smed. Forberedelsene og selve innspillingen er godt dokumentert, også av private filmopptak. Det er unike, sterke og vakre opptak. På overflaten.
[ «Sovekupé nr. 6» er medrivende filmkunst i sakte fart (+) ]
I dag er Andresen fortsatt flott, men når filmskaperne Kristian Petri og Kristina Lindström finner han i en skitten og sliten leilighet preget av psykisk slit, er han mest av alt tynn og dratt, med det lange sølvhåret og skjegget hengende i laser. Han trues med utkastelse idet kjæresten får han på beina. Derfra skal dokumentarfilmen «Verdens vakreste gutt» følge han gjennom en historie som handler om mer enn bare en fallen mann, men hvor han i letingen etter seg selv og sin historie får en slags oppreising for uretten som ble begått. Den som ble begått av Visconti, men også av mormoren og andre nære, av medier, produsenter og spekulanter som utnyttet hans skjønnhet for egen vinnings skyld – for så kaste han fra seg som en kald klut når han synker i «markedsverdi».
I «Døden i Venedig» spiller Dirk Bogarde den eldre mannen som betrakter Tadzio på avstand. Han greier han ikke å reise videre. Tadzio blir et bilde på den platoniske kjærligheten, og en dødsengel. I dag er Björn Andresen 66 år gammel, og hans unge gestaltning av Tadzio var farlig nære å bli en dødsengel for han selv også. «Verdens vakreste gutt» er en film om berømmelsens brutale bakside, om det vi i dag ville kalt et metoo-overgrep, om kanskje ikke fysisk. Det er en historie om psykiatri på flere plan, om død, rusmisbruk, omsorgssvikt og ødeleggelse.
Å bære merkelappen «verdens vakreste gutt», som alle verdens medier døpte han på Viscontis befaling, hadde ikke Björn Andresen skuldre til. Til det var han for ødelagt allerede før han gikk inn hotelldørene første gang Visconti fikk øye på han. Når «Døden i Venedig» har hatt premiere slipper Visconti taket, og Andresen kastes til ulvene i et kontraktfestet mareritt av en pressetur verden over, med en gutt som ikke kan skjerme seg for omgivelsenes sultne blikk.
Regissørene Kristian Petri og Kristina Lindström er begge blant Sveriges mest erfarne, og har på hver sin kant særlig beskjeftiget seg med Palme-saken både dokumentarisk og som videreforedlet fiksjon. Petri er dessuten kjent for dramaserier som «Før vi dør» og «Skjult av snø». I sin felles dokumentarfilm «Verdens vakreste gutt» turnerer de det dokumentariske stoffet med en særlig finfølelse for dramaturgi, hvor ikke minst Björn Andresen selv endelig får hovedrollen i jakten på sitt eget liv. Han går opp sine gamle fotspor, i Stockholm og i Japan der han også måtte synge da han dro dit første gangen, med skrikende fans foran seg. Og selvsagt i Venezia. Vi får også innblikk i noen av de små rollene han har hatt siden, blant annet i «Midsommar». Han har også vært med i «Gentlemen & Gangsters» og «Jordskott».
[ Dette er de beste filmene på Netflix akkurat nå ]
Men filmens sterkeste øyeblikk er de som oppstår i møte med sporene som ble satt før Visconti kom inn i bildet. Andresen skal få svarene rundt moren som ble borte, og om øvrig familie. Selvransakingen farer ikke pent med de som sto han nære. Ikke den eiesyke mormoren, og slett ikke hans egen vurdering av seg selv og de tragediene han var medvirkende til, på tross av, eller kanskje fordi, han ikke var til stede i sitt eget liv.
«Verdens vakreste gutt» er en unik, vellaget og på mange vis hjerteskjærende dokumentarfilm som gjør en av verdens mest kjente, men glemte filmstjerner til hovedrollen i sitt eget liv. Og scenene fra det øyeblikket han helt uten beskyttelse går inn i hotellsuiten til Luchino Visconti, har en kraft som gjør at «Døden i Venedig» aldri kan ses på nytt igjen uten at Björn Andresens historie fyller rammen.
