---
4
TEATER
«Brannen»
Av Tarjei Vesaas
Dramatisert av De Utvalgte
Regi: Kari Holtan
Scenografi: Boya Bøckman
Med: Helene Naustdal Bergsholm, Per Frisch, Marianne Hole, Håkon Ramstad, Veronica Molin Bruce, Petronella Barker, m.fl.
Nationaltheatret, Hovedscenen
---
Det er en vandring gjennom ukjent landskap urpremieren «Brannen» på Nationaltheatrets hovedscene byr inn til, men ikke mer ukjent enn at det kan framstå som en skremmende aktuell allegori over vår truende samtid. Nationaltheatret utjevner skillene mellom institusjonsteatret og det frie feltet ved å invitere inn ensemblet De Utvalgte til å vise vei gjennom et sjeldent eksepsjonelt visuelt landskap. Gjennom nye brytninger i et tradisjonelt felt flyter det indre og det ytre sammen i en verden som framstår som underlig vakker, men også truende og ødelagt. I dette vandrer Jon, som en Olav Åsteson i «Draumkvedet», men Jons drømmeaktige vandringer er ikke så mye gjennom dødsriket, som gjennom et teknologisk og avmaktsmettet rike som i seg selv er dødende.
«Brannen» fra 1961 er ikke blant Tarjei Vesaas’ mest leste romaner, og boken er bortimot umulig å oppdrive i dag. Likevel regnes den som et sentralt symbolsk og modernistisk verk, og det er symbolikken som vektlegges når det mange ganger prisbelønte ensemblet De Utvalgte («Fem forestillinger om døden», «Begynnelser», «Skipet» – volum 3-5) iscenesetter den med et særlig søkelys på hovedpersonens indre erkjennelsesprosess. Det skjer gjennom Jons møter med mennesker som på hver sin måte er fastlåst i egne liv, konsekvensene av de konstante avvisningene han møter og de økologiske endringene i omgivelsene han befinner seg i. Det er uroen, meningsløsheten, desperasjonen, ensomheten og vond- og ondskapen i tragediene som drives fram i «Brannen», en oppsetning der det visuelle vektlegges sterkere enn selve foreleggene for Jons vandring.
Helene Naustdal Bergsholm har fått hovedrollen som Jon i De Utvalgtes urpremiere. Med det legges en ny dimensjon til i en fortelling som ofte tolkes som Jons forhold til jenter og erotikk. I stykket får møtene en annen og mer allmenn klang. Uten å miste henvisningene til at det handler om et ungt menneskes første søken inn i en selvstendig voksentilværelse, er det i større grad undergangsredselen som vektlegges. Møtene med «Sageren» (Håkon Ramstad), han som er så besatt av å sage ospestammer i lysende biter at han forsømmer sønnen (Aleksander Ottesen-Kaalstad på premieren), kan fortsatt stå som et bilde på egoismens ødeleggende kraft.
Det udefinerte faretruende understrekes i møtet med den uhyggelige roeren (Torbjørn Davidsen), en scene hvor også seksualiteten blir ambivalent. Ubehag ligger det også i møtet med moren og datteren (Petronella Barker og Veronica Molin Bruce) i huset Jon skaller i veggen på.
[ Sandra Mujinga med fascinerende soloutstilling på Munch (+) ]
«Brannen» er den første av flere Vesaas-relaterte teatersatsinger i år, som markerer 125-årsjubileet for forfatterens fødsel. Han skrev «Brannen» som en litterær tilnærmelse til datidens atomfrykt, og den skremmende verdenen som Jon vandrer gjennom kan fortsatt og med fornyet kraft settes i sammenheng med frykten for krig og atomødeleggelser, noe Boya Bøckmans scenografiske løsninger i samarbeid med Kittil Kittilsen understreker med store tablåer av golde landskaper der jord, himmel, radioaktivitet og giftig undergang glir over og inn i hverandre, som avskygninger av brannen som raser i Jons indre. Her er avansert robotteknologi, blant annet knytte til projiseringer av Fredrik Holtans kostymer i tillegg til avatarer, skjeletter og andre effekter direkte på skuespillernes kropper og skikkelser.
Det hele omfavnes forsterkende av lydkunstner Hans Kristen Hyrves drømmeaktige og forrevne elektroniske komposisjoner som sammen med bruken av videoprojiseringer av eksempelvis enorme dødsgrinende skjeletter på både kropper og bakvegg nærmest hyller gruppa Kraftwerks helhetsomsluttende sceneshow i enkelte sekvenser.
Robothunden Spot blir en symbolsk, men i sammenhengen ikke helt ferdigtenkt gimmick. Alt dette, ikke minst det horisontale og dypt omskiftelige 3D-organiske «sceneteppet» som heves og senkes, er imponerende effektfullt. Det er også åpenbart krevende for skuespillere som må millimetertilpasse seg spillet mot teknologien, og ikke omvendt.
Sterkere hos De Utvalgte enn atomfrykten alene, er generelle klimaspørsmål og menneskets ødeleggende natur i seg selv. I en noenlunde kronologisk og sterkt episodisk fortelling, står døden i sentrum, fra Jon mottar den illevarslende telefonoppringningen, til han finner den bortkomne jenta. Synene som skal møte han er grusomme, men De Utvalgte glemmer ikke håpet, som i sekvensen der en gruppe redder svaler (eller er det duer i oppsetningen?) fra å fryse i hjel. Men igjen skal Jon avvises, presses ut av fellesskapet, og så skrur de til så avslutningen og kaoset som brenner i Jons indre blir mer undergangspreget og konkluderende enn selv hos Vesaas.
[ Intervju med Cecilie Løveid: - Jeg har det ikke så dårlig med kamerat livet nå (+) ]
De Utvalgte sier mindre om hva de forferdelige synene til Jon består av enn romanen gjør. Slik forsterkes «Brannen»s mystiske fundament i denne sammenhengen, noe som ikke nødvendigvis gjør forestillingen mer forståelig. Så er det da også en sanselig opplevelse mer enn en lineær fortelling, hvor 3D-teknologiens hyperrealistiske forskyvninger av sted og rom, og vannspeilenes utviskende effekt sammen med videoprojiserte lyseffekter, definerer opplevelsens tyngde.
De Utvalgtes radikale og kondenserte tolkning av «Brannen» er gjenkjennelig i deres egen utforskende og innovative verden, og «Brannen» er i seg selv blir en nøkkel til et ensemble som i helhetlig forstand lar drøm, fantasi og virkelighet gli over i hverandre. I programteksten siteres Vesaas’ egne ord om det å lese «Brannen», at «Det bør vera ein god del som lesaren einast kjenner inni seg. Lesaren må få høve til å opne sine eigne hemmelege rom». Det gir dramatiseringen rikelig anledning til, og den løfter da også fram det gjentakende og det sirkelformede suggererende. Det gjør assosiasjonen til Jon Fosse naturlig, til overmål for et teaterensemble som selv har beskjeftiget seg med Fosse, mens Fosse på sin side har vært opptatt av Vesaas og nettopp «Brannen».
Tekstmessig løftes Vesaas egen iboende poetiske nynorske språkdrakt gjennom sønnen Olav Vesaas’ opplesninger av sekvenser fra romanen, og Helene Naustdal Bergsholms bruk av egen dialekt understreker det vakre i språket. Hun starter lavt hviskende og nølende, og kjemper i noen grad mot teknologien og sine egne avatarer, men løfter seg stort i det mellommenneskelige, som sekvensen med Sagerens sønn, scenene med jenta i Veronica Molin Bruces skikkelse og Mariann Hole som blant annet den bortkomne) og særlig med Per Frisch som den døende bonden i hans undergangsdømte «blømende» eng. «Brannen» er for øvrig Per Frischs avskjedsforestilling på Nationaltheatret etter 36 år.
[ Linn Skåber leker seg med Beckett i ren trass (+) ]
«Brannen» er en helhetsopplevelse man knapt har sett maken til, fascinerende, uutgrunnelig og tidpresserende. Men i samspillet mellom skuespillere og teknologi ligger noe tvungent og bundet, mer som en stillstand enn som en kamp. Dermed rykkes man også som publikummer innimellom ut av illusjonene, og lagene av mystikk rundt både handlinger, Jons møter og Jon-skikkelsen selv mister tidvis noe av sin kraft. Møtet mellom De Utvalgte og Nationaltheatret er likevel en triumf i måten det visuelt nyskapende møter den evige eksistensialismens bakenforliggende gåtefullhet, og en oppsetning som med klassisk litteratur som utgangspunkt åpner opp for nye horisonter.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
