En super trouper musikal

5

MUSIKAL

«Mamma Mia!»

Av Catherine Johnson

Musikk og tekst: Benny Andersson, Bjørn Ulvæus og Stig Anderson

Regi: Phyllida Lloyd

Koreografi: Anthony van Laast

Med: Ulrikke Brandstorp, Karoline Krüger, Kåre Conradi, Ingar Helge Gimle, Thomas Numme, Siren Jørgensen, Siw Anita Andersen, Thomas Brasel, Martin Lilleberg, Henrik Jansson, Katarina Lund, Amanda F. Kamara m.fl.

Folketeateret

Hva var vel livet uten Abba? Om du nå har danset på eksamensfest til «Gimme gimme gimme», sunget med hårbørsten foran speilet til «Super Trouper» eller grått dine modige tårer til «Happy New Year» på nyttårsaften, så er det et faktum at der livet leves, der spilles Abba. Og fortsatt hører vi titt og ofte soundtracket til filmen «Mamma Mia!» fra 2008 bli spilt på hovedstadens kafeer. En film som slo ned blant oss som en skikkelig gledesbombe. På grunn av filmen var nok hypen rundt musikalen større da den ble satt opp på Folketeateret i 2009 enn den har vært nå. Men nå er den nå engang blitt en klassiker som har gått i mer enn 10 år på Broadway og West End. Så når Folketeateret nå setter opp musikalen på nytt, så er det et trygt valg. Men oi, for en festkveld de lager!

De fleste kjenner sikkert allerede fortellingen: Sophie (Ulrikke Brandstorp) skal gifte seg med kjæresten Sky (Thomas Brasel) og vil at faren skal følge henne opp kirkegulvet. Men ved en tilfeldighet oppdager hun at hun har tre mulige fedre – og hun inviterer like godt alle tre (Kåre Conradi, Ingar Helge Gimle og Thomas Numme) i bryllupet.

[ Filmen om A-ha er en flott framstiling av tidenes største norske popeventyr (+) ]

Gjennom mange søte, komiske scener og et knippe av Abbas mest elskede hits, glitrende oversatt av Ingrid Bjørnov, blir vi med Sophie og moren Donna (Karoline Krüger) i deres forsøk på å avsløre hvem som er faren. Dette er på ingen måte en dyploddende fortelling, det er blott til lyst og fornøyelse. Men det har da aldri vært feil å ha det gøy heller?

Forestillingen er en replica-forestilling, altså en eksakt kopi av originalproduksjonen. Man kan kanskje betrakte det som teaterverdenens IKEA-byggesett: Følg instruksjonene, og du vil lykkes. Så er det skuespillernes temperament, sangstemmer, danse- og skuespillerferdigheter som vil gi den enkelte oppsetning et særegent preg. Men Bjørn Ulvæus og Benny Andersson, Catherine Johnson (dramatiker), Phyllida Llloyd (regi) og Anthony van Laast (koreografi) har jo i utgangspunktet laget et gullkonsept, og på Folketeatret kaster man absolutt ikke gullet vekk. Ensemblet på scenen trenger bare litt tid på å spille seg varme.

[ Helt til topps med Are Kalvø ]

Til tross for en åpen audition har Folketeateret igjen hyrt inn en rekke skuespillere de tidligere har brukt. Siren Jørgensen, Karoline Krüger og Ulrikke Brandstorp er navn vi allerede forbinder med Folketeaterets musikalsatsninger. Og med Ingar Helge Gimle og Kåre Conradi på laget denne gangen, har vi flere gode, etablerte krefter i ensemblet. I første halvdel av første akt er det veldig tydelig hvem som er de mest rutinerte skuespillerne. Ulrikke Brandstorp er vokalt kjempesterk, hun har svært god diksjon og bøtter av scenesjarm, men har fortsatt noen skritt igjen å gå før hun for alvor kan fylle en såpas stor rolle som Sophie. Thomas Numme er på premierekvelden en publikumsfavoritt, men han er litt stiv i sin tolkning av den ene av Sophies fedre. Da er det annerledes med Siren Jørgensen og Kåre Conradi, som med både lave skuldre og mye erfaring klarer å fylle de egentlig ganske flate karakterene sine med et indre liv som vekker en interesse hos meg som publikum. Karoline Krüger, som ikke er utdannet skuespiller, kommer veldig godt fra det som Donna, og det er så fint å oppleve sangstemmen hennes, som rommer både det varme, det melankolske, det energiske og det rå, i en slik musikal!

[ Rørende og rått fra Nosizwes rike (+) ]

Men det tar altså litt tid før denne musikalen, og faktisk hele taket på Folketeateret, letter. Det er først etter forrykende numre som «Super Trouper» og «Gi meg gi meg gi meg (en mann etter midnatt)» det løsner og feststemningen begynner å kjennes i mellomgulvet. Men deretter avløser høydepunktene hverandre fortere enn du rekker å si Waterloo, og det er umulig å sitte stille i setet. Min personlige favoritt er «Venter ikke mamma på deg» («Does your mother know») i andre akt, som ledsages av en krevende koreografi mesterlig utført av bl.a. Martin Lilleberg i rollen som Pepper. Som jeg har lengtet etter å se noe sånt på en norsk musikalscene! Generelt er både koreografi og danseprestasjoner her noe av det bedre som er blitt vist i en norskprodusert musikal.

«Mamma Mia!» er ganske enkel moro og har sin store styrke i musikken. På Folketeateret evner de å fylle et allerede lagt konsept med nytt liv og mye gøy. Så ha koronasertifikatet klart, hold deg til teatrets kohort og dra på høstens Abba-fest!