På scenen

«Alle fantastiske ting» er rørende og forrykende listekomikk

Nå har skuespiller Henrik Mestad enda en ting han kan legge til en allerede lang liste over alt som gjør livet verdt å leve: forestillingen «Alle fantastiske ting».

---

5

TEATER

«Alle fantastiske ting»

Av Duncan Macmillan og Jonny Donahoe

Regi: Bjarte Hjelmeland

Med Henrik Mestad

Edderkoppen Scene, Oslo

---

En moderne klassiker har omsider funnet en scene i Oslo, og her bør den gå lenge. Duncan Macmillans sorgmuntre «Alle fantastiske ting» er blitt et bølgeritt av emosjonelle rundkast i hendene på skuespiller Henrik Mestad og i regi av Bjarte Hjelmeland. Historien om gutten som begynner å skrive listen over nettopp alle de tingene som gjør livet verdt å leve, er akkurat så medrivende, rørende, overrumplende og klok som utgangspunktet tilsier, det den britiske dramatikeren har kalt «en konversasjon med lyset på». Leselyset, kunne man tilføyd, for her handler det blant annet om at publikum leser det som står på lapper man får utdelt på vei inn, ord eller små setninger som i smarte vendinger blir en del av denne historien som kort fortalt handler om livet.

Akkurat detaljene i historien skal vi ikke gi bort for mye av, siden overraskelsene mellom linjene og i det uttalte er viktige faktorer for ikke bare framdriften, men også for selve publikumsopplevelsen. Men kort fortalt handler «Alle fantastiske ting» om en sju år gammel gutt som begynner å skrive en liste over alt det fantastiske han kommer på mens han sitter på gangen på sykehuset den første gangen moren hans har forsøkt å ta livet av seg. Fra det helt enkle og selvsagte som nummer en, iskrem, til det som skal bli et formidabelt antall ting, hendelser, gjenstander, opplevelser, følelser og gud vet hva, som alle kan nikke gjenkjennende til. For eksempel å le så mye at det spruter melk ut av nesen. Eller suget etter kaffe når man har sittet oppe hele natten, som skrives inn på listeplass nummer 2000, og enda gjenstår det tusenvis, for ikke si hundretusenvis av fantastiske ting.

Guttens formulerte tanke i utgangspunktet er at listen skal han gi til moren, slik at hun vil fortsette å leve, men så enkelt er det ikke nødvendigvis. Det skal bli en historie om en gutt og en familie, siden om oppvekst, modning, oppvåkning og det å bli voksen, og hvor en liste blir et holdepunkt i livet, i gode som i vonde dager.

«Alle fantastiske ting»

Forestillingens form kan virke lekende lett, men akkurat leken i seg selv er ingen selvsagt handling. Mestad er alene på scenen, men med seg har han publikum på alle kanter, og alt avhenger av publikums vilje og evne til å være med på notene. Fortellingen står han selv for, og listen gir han påskudd til å rope ut tall. Svarene kommer fra publikum. Samtidig ber han noen velvillige stille opp som statister i enkelte nøkkelscener, som når faren henter gutten i bilen og de kjører til sykehuset fordi «mor har gjort noe dumt». Slik vil forestillingen nødvendigvis endre karakter fra kveld til kveld, men Henrik Mestad mestrer elegant improvisasjonen som kreves for å møte de enkelte reaksjonene og tilbakemeldingene.

Duncan Macmillans «Alle fantastiske ting» har for lengst blitt en internasjonal kultsuksess, først utgitt i bokform så bearbeidet som monolog av komikeren Jonny Donahoe i New York, og etter hvert satt opp på alle verdens scener, samt filmatisert for HBO. I Norge hadde Rogaland Teater nylig braksuksess med Espen Hana som listemester, mens Teatret Vårt i Molde gjorde en vri på stykket med Johanna Mørck på scenen. Når stykket nå omsider kommer til Oslo er det som et «klassisk» komedieshow, forrykende og rått avlevert av Mestad og med alle de riktige molltangentene på plass. Mestad og Bjarte Hjelmeland kjenner hverandre inn til beinet også i profesjonell sammenheng, blant annet fra forestillingen «Bestevenner». Det rørende samspillet mellom det morsomme og det triste smitter over på «Alle fantastiske ting»s perfekte timing og ikke minst forestillingens varme og trygge tone. Det er en forutsetning for å få ellers scenesky publikummere til å åpne munnen i plenum.

Denne kvelden, nærmere bestemt generalprøven, er publikum ikke bare med på notene, noen av dem går også spontant inn i små roller som Mestad forsiktig spør om de vil være med på. Det kan være en som lærer, en far eller en man er forelsket i. Eller som en dyrlege som må avlive hunden til gutten, hans første befatning med døden og et anslag på en forestilling som skal dreie seg rundt alvorlige temaer som depresjon, psykisk lidelse og selvmord, tabubelagte og vonde ting som her blir behandlet på en måte som føles både riktig og viktig. I sine beste øyeblikk er «Alle fantastiske ting» egnet til å skape åpenhet rundt temaer det ofte ties om.

Monologen stammer fra Macmillans tekst skrevet på slutten av 1980-tallet, og nostalgien fra dette tiåret ligger mellom linjene, samtidig som guttens far har en stor vinylsamling der gamle soul- og R & B-klassikere dominerer. Soundracket til forestillingen blir deretter, med Ray Charles i sentrum og innslag på listen som selvfølgelig slår fast at den lengre albumversjonen av Curtis Mayfields «Move On Up» er mer fantastisk enn den kortere singelversjonen. Rytmen, listens geniale sammensetning og tristessen i latteren smitter over på både Mestad, stykkets iboende takt og på publikum. Og det sitter i lenge etter at man har forlatt salen.

Trenger du noen å snakke med? Hjelpetelefonen til Mental Helse er gratis og døgnåpen, tlf. 116 123