På scenen

«Den skinnende byen» ser det mytologiserte Amerika i lys av mørket

Torshovteatret går bokstavelig talt i svart. Men ut fra mørket og teaterforestillingen «Den skinnende byen» stiger et svakt skimmer av håp og nytt land.

---

5

TEATER

«Den skinnende byen»

Av Espen Klouman Høiner

Regi: Espen Klouman Høiner

Musikk: Camilla Vatne Barratt-Due

Scenografi: Signe Becker

Med Espen Klouman Høiner og Stine Fevik

Nationaltheatret, Torshovteatret

---

Er du mørkredd er kanskje ikke «Den skinnende byen» noe for deg, men lar du deg fascinerende av mørkets iboende ro og fortellingene som kan oppstå i det, vil denne forestillingen innfri i all sin drømaktighet. Skuespiller og dramatiker Espen Klouman Høiner har selv regien på stykket, som forfølger noe av den samme tematikken som prisbelønte «Vi, folket» fra 2019, som i lys av dagens politiske situasjon handlet om den amerikanske drømmen og ble spilt blant annet i Trondheim og på Black Box teater i Oslo. Det er fortsatt forståelsen av Amerika som begrep og land han og den samme kunstneriske staben, sammen med skuespiller Stine Fevik, forsøker å nøste opp. Men denne gangen er det snarere mytologien bak enn resultatet vi i dag måler oss og resten av verden etter, som er stykkets sentrum.

Det som fortoner seg som en lignelse tar utgangspunkt i ambisjoner og håp forut for begrepet «Amerika» slik vi kjenner det, selv om navnet på kontinentet som helhet stammer fra de europeiske kolonialistene og geografen Amerigo Vespuccis reiser rundt år 1500. Nærmere halvannet århundre senere og mye lenger nord ligger inspirasjonen til «Den skinnende byen», en forestilling som er så langt fra konvensjonelt teater som man kan komme. Det begynner likevel tilforlatelig allerede i foajeen, før vi ledes opp og inn i salen på Torshovteatret. Espen Klouman Høiner og Stine Fevik er begge kledd i kjoler. Han muligens inspirert av «New England»-tiden, og helt i svart. Hun mer «western»-stylet i hvitt og med bredbremmet hatt. Sammen med stykkets komponist og musiker Camilla Vatne Barratt-Due (trekkspill/elektronikk) kommer de ut og framfører en sang som lover oss «den store fortellingen».

Oppe i salen hilses vi med røkelse og fjær. Fra en tynn slange fra taket drypper det vann, en kilde til liv. Ved den ene veggen er det noe stort skjult bak store og svarte draperinger. Så slokkes lyset og den beksvarte stillheten omslutter oss. Det er for mørkt til at man kan se stort, men noen konturer lar seg skimte etter at Kloumans stemme når oss – det store «vi» – med lovnader som knytter seg til John Winthrops såkalte «A Model of Christian Charity»-tale. Det kunne vært lydteater, hadde det ikke vært for vissheten om at noen og noe er der inne sammen med oss. I mørket og i fellesskapet.

«den skinnende byen»

Juristen og den senere guvernøren John Winthrop leder i 1630 en koloniflåte over havet fra England for å finne en ny framtid for seg selv og andre i det som ble hetende Massachusetts Bay-kolonien, puritanere som så seg selv som Guds utvalgte. Talen han holdt på skipet «Arbella» før ankomst til Boston sto som en advarsel og et løfte, om etableringen av «byen på høyden» som ikke kan gjemmes bort, men som alle kan se. Talen lå mer og mindre glemt i århundrer før politikere som J.F. Kennedy og senere Ronald Reagan siterte talen. Da ble den et «fyrtårn av håp» og en kilde til USAs identitetsbekreftelse som hevet over andre nasjoner. Winthrops tale hadde imidlertid motsatt fortegn, om at ingenting kan skjules i en by som ligger på høyden. Holdt de ikke sin kontrakt med Gud, ville alle feil og synder bli blottlagt for alle. Og ordet skinnende brukte aldri Winthrop. Det var Reagan som skapte uttrykket «den skinnende byen», brukt blant annet i hans avskjedstale, som et bilde på amerikansk storhet: «A shining city on a hill».

Lysskinnet bedrar også i mørket på Torshovteatret, hvor stemmene etter hvert blir lydmalende kulisser i seg selv. Snart skal detaljer tre fram for oss, mer i det indre enn i det vi vitterlig ser. Høiner har bakgrunn blant annet fra Verk Produksjoner, og det fragmenterte, nesten naive og drømmende som kjennetegner deres oppsetninger er som ekko i «Den skinnende byen». Stine Fevik henter opp lommelykten fra «patronbeltet» og lyser rundt i rommet. Innimellom treffer den tynne strålen oss. Anklagende på ett vis, her vi sitter og gjemmer oss i mørket for realitetene, som om historien har skjøvet alle opprinnelser inn i mørket. Angsten de første kolonistene må ha kjent på, var også nattsvart, det samme er kjensgjerningene rundt hvordan det nye landet ble brutt gjennom nybyggertiden.

«den skinnende byen»

Høiner og Fevik forteller om natur og dyr, om åser og sletter, om byer og fabrikker, stålverk og konstruksjoner. I mørket manes sivilisasjonens merkelapper fram, men samtidig går teksten og de mineralrike symbolene på scenen bakover i tid, til et urlandskap hvor det største av alle klovdyr regjerte. Skuespillerne bakser etter tur med en enorm og brun pels, og de stamper tungt rundt i mørket i det som viser seg å være brune klover. Det er knapt noen hemmelighet hva det store forhenget skjuler, om ikke et prakteksemplar på hva og hvem skinnet har tilhørt. Kanskje blir det også nøkkelen til Signe Beckers kostymer, den sterke åndelige symbolikken om styrke og overlevelse knyttet til den mektige bisonen, og da særlig til den hvite bisonen, sagnomsust i enkelte stammer som en kvinne i hvitt som i ham av en bisonkalv brakte ritualer og gode tider.

Mørket i teatersalen langt fra den amerikanske prærien lever og puster, og udefinerbare lyder blander seg med teksten og Barratt-Dues elektroniske musikk og impulser. Svake lamper tennes og lyset fanges av reflekterende skulpturer Becker har hengt i taket, og som sender stråler rundt. Sammen med lommelyktenes tynne, avbrutte stråler får vi en slags klarhet i rommet, av aktørene på scenen og omrisset av historien.

Fortellingen til Høiner og Fevik kommer fra skyggene, og vi mer fornemmer enn ser at særlig Fevik tar hele rommet i bruk. Sakte bygges det opp bilder av noe fysisk og metaforisk kjent der i mørket, et nytt land, en kultur og et samfunn i byen på høyden. Men like viktig er det som speiles i mørket, i fortellingen som retter lyset mot det som alltid har vært, om utbytting i Guds navn av de som var der først, og av et rent og uberørt landskap. «Den skinnende byen» er også en påminnelse om at det ikke er for sent, det hele formidlet med virkemidler som skjerper sansene og tekstens nyanser. Det er ikke nødvendig at man forstår, og det er nok heller ikke meningen, men opplevelsen man sitter igjen med er lysende i alt det bekmørke.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen