«Jersey Boys» har vært en verdensberømt musikal siden den hadde premiere i USA i 2005. Den fikk Tony-prisen for beste musikal året etter, Grammy for beste album fra musikal i 2007 og har vunnet 55 internasjonale priser siden.
At forestillingen ikke kommer til Norge før nå kan ha sammenheng med at Four Seasons ikke har den samme legendariske statusen som mange andre 60-tallshelter, selv ikke de med langt færre hitlåter på samvittigheten. Men hva hadde poplivet på 60-tallet vært uten «Sherry», «Let’s Hang On», «Walk Like A Man», «Rag Doll» og «Can’t Take My Eyes Of You»? Dette var amerikanske popdrømmer på sitt beste. Bare The Beach Boys var større i USA første halvdel av 60-tallet. Billy Joel lagde «Uptown Girl» for å gjenskape minnet om Four Seasons.
Likevel er dette, etter alle disse årene, den første gangen jeg skriver om gruppa. Så langt har de bare vært nevnt i forbifarten i andre forbindelser. Gruppa har ikke den legendariske statusen de har rett på. Jeg må si jeg ble overrasket over å oppdage at Frankie Valli (87) fortsatt er på veien med dagens utgave av kvartetten, med en lang turné i USA i vår.
Mangelen på oppmerksomhet kan skyldes en rundtur på plateselskap som ikke klarte å ta vare på suksessen, og forvalte den for framtida. Deres tidligste fulltreffere var på selskapet Vee Jay, som også hadde USA-rettigheten til The Beatles til å begynne med. Dette ble for mye for dem. Men ikke før de hadde gitt ut et dobbeltalbum kalt «The Four Seasons vs. The Beatles – The International Battle Of The Century», et dobbeltalbum med ei plate til hver gruppe, med et omslag der publikum kunne fylle inn siste stemmer på hver sang, og til slutt regne sammen hvem som var best.
[ "Get Back" er åtte timer TV med The Beatles på sitt beste ]
Jeg har også en annen teori: At falsetten til Frank Valli ofte var over toppen for mange. Jeg merker dette selv av og til, jeg har ikke noe mot Bee Gees, Smokey Robinson eller andre soulhelter, men med Frankie Valli kunne det gå litt vilt for seg i noen av sangene. Imponerende nok, bevares, men kanskje litt anstrengende i lengden? Apropos Bee Gees, Det var de som skrev tittelmelodien til filmen «Grease», som Frankie Valli sang helt til topps i 1978.
Vi har nevnt noen av Four Seasons’ største hits. Vi skal også ta med noen av de som ikke slo like godt an, men senere ble mye mer kjent med andre artister. En av de mest populære sangene i det store popåret 1967 var «Silence Is Golden» med The Tremeloes, som opprinnelig hadde vært B-sida på «Rag Doll» med Four Seasons. En av tidenes mest majestetisk sørgelige sanger, «The Sun Ain’t Gonna Shine Anymore» med The Walker Brothers fra 1966, ble først gitt ut som en solosingel med Frankie Valli året før.
I 1974 fikk Bay City Rollers årets mest solgte singel i Storbritannia med «Bye Bye Baby», senere også kjent fra filmen «Love Actually». Den oppnådde «bare» en 12. plass i USA i 1965, og The Rollers kunne utnytte at også denne var nærmest ukjent i resten av verden.
[ Scott Walker er død - "The Sun Ain't Gonna Shine Anymore" ]
I 1980 gjorde soulgruppa The Spinners «Working My Way Back To You» til en stor hit. Og som det heldigvis har blitt påpekt mange ganger: «Beggin’» var en hit for Madcon i 2007, ble det igjen med Måneskin i fjor, men den ble først gitt ut med Four Seasons i 1967.
Four Seasons fikk et uventet oppsving på listene på 70-tallet. De fikk platekontrakt med Motown, noe som kunne virke kuriøst for fire hvite gutter, men de fikk virkelig sving på sakene. «The Night» er faktisk blitt en klassiker i northern soul-sammenheng. Den floppet egentlig i 1971, gikk en æresrunde på diskotekene nord i England noen år, og ble til slutt en ordentlig hit i 1975. Motown ville imidlertid ikke utgi sangen «My Eyes Adored You», som Frankie Valli i stedet ga ut som en solosingel som gikk helt til topps på Billboards Hot 100 i 1975.
[ Bee Gees: Sterk dokumentarfilm om et av verdens beste band ]
De fire medlemmene får hver sin «sesong» i forestillingen «Jersey Boys», for å fortelle om livet sitt. I tillegg til de udødelige sangene har Four Seasons nemlig en historie som egner seg for dramatisering. Ofte er det Frankie Valli som får mesteparten av oppmerksomheten, men jeg vil også slå et slag for Bob Gaudio, som komponerte de fleste av disse sangene – mange av dem med tekstforfatteren Bob Crewe. Til lista hans kan vi også legge hele «Watertown» med Frank Sinatra, et album som i moderne tid har fått opphøyd status som et av hans beste.
Bob Gaudio var ikke med og sang lenger da Frankie Valli og et nytt Four Seasons fortsatte å gjøre seg gjeldende langt ut på 70-tallet. De slo an igjen og igjen med «December 1963 (Oh What A Night) » og «Who Loves You», men Gaudio hadde laget sangene.
Popquiz: Hvilken kjent amerikansk popstjerne spilte en av rollene i TV-serien «The Sopranos»? Dette er et lurespørsmål, for Steve Van Zandt har aldri hatt hits som kvalifiserer ham som popstjerne på egen hånd. Det riktige svaret er Frankie Valli, i rollen som familiemedlemmet Rusty Millo. Morsomt nok ble virkelighetens Frankie Valli nevnt flere ganger i serien. I en scene kommer Tony Soprano med blomster til sin mor, som han har kjøpt «i samme butikk som Frankie Valli pleier å bruke». I en annen episode prøver en kasinoeier å få Tonys hjelp til å få Frank Valli til å opptre på stedet sitt. Tony prakker oppdraget på Silvio Dante (Little Steven), som sier at han ikke har snakket med Valli på mange år.
Det skal også nevnes at «Jersey Boys» er filmatisert, med Clint Eastwood som regissør. Det er på høy tid at Four Seasons får den oppmerksomheten de fortjener, også i et land der «December 1963 (Oh What A Night)» ble deres eneste kvalifiserte hit i 1975. Nå er det omsider klart for musikalen i Norge, med Atle Pettersen i rollen som Frankie Valli, og Mathias Luppichini, Thomas Stokke og Alexander Langset som de andre tre.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
