På scenen

Linn Skåber leker seg med Beckett i ren trass

Å vente er slett ikke så ille når Linn Skåber leker seg med livet, tilværelsen og Godot. Hun tidvis briljerer sammen med Ine Jansen i sitt nyskrevne stykke «Mens vi venter på no’ Godt».

«Mens vi venter på no’ Godt»

---

5

TEATER

«Mens vi venter på no’ Godt»

Av Linn Skåber

Regi: Catrine Telle

Med Linn Skåber og Ine Jansen

Nationaltheatret, Kanonhallen

---

Linn Skåber og Ine Jansen hadde en plan om å sette opp og spille Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot» når de endelig fant tid til å gjøre noe sammen på scenen. Men som de selv flere ganger har fortalt, fikk de ikke lov. En klausul i den irske dramatikerens testamente gjør det klart at to kvinner aldri kan påta seg rollene som Vladimir og Estragon i stykket som regnes som gjennombruddet for det absurde teatret. Dermed skrev like godt Skåber sitt eget stykke, en dialogmettet, absolutt absurd, fabulerende, satirisk og vittigintelligent pastisj med tittelen «Mens vi venter på no’ Godt». Også her forteller de to skuespillerne historien innledningsvis, og spekulerer i om det er den enes konstante tømming av blæra på grunn av prostataproblemer i «…. Godot» som gjør at Beckett ikke så for seg at kvinner kunne spille rollene. Jansen motbeviser dette ved å stadig sette seg ned for å tisse i scenens utkant. Blærekatarr, må vite.

Det er første gang Skåber inntar Nationaltheatret, etter å blant annet ha spilt en rekke klassikere fra den amerikanske kanonen på Oslo Nye Teater, som «Hvem er redd for Virginia Woolf» og «Sporvogn til begjær». Hun dramatiserte en av sine egne bøker, «Til ungdommen», for scenen under samme teatertak, og stykket framsto som nok et eksempel på hvordan tekstene hennes blir levende på scenen. «Mens vi venter på no’ Godt»-oppsetningen på teatrets nye ventescene Kanonhallen på Løren befester Skåber som en dramatiker med en subtil formidling av fellesnevnere vi alle kan kjenne igjen. Undertonen er både sår og ettertenksom, og den intelligente, poengterende og tidvis rå humoren bryter rett som det er overflaten.

Hun lar selvsagt ikke Beckett slippe unna. «Mens vi venter på no’ Godt» speiler Becketts mest berømte stykke, som inspirasjon og som et forelegg de konstant pirker borti som var det en verkebyll. Hun går så tett på stykket som hun kan uten å risikere at det blir advokatmat, med en besøkende Dickens-aktig gutt (Mattis Seeberg-Lund) med en beskjed (fra Godot?), og en scene der Ine Jansen vil henge seg, ikke i et rep som holder buksene oppe som hos Beckett, men i sin egen BH.

Linn og Ine venter de også. Kanskje på Godot. Og de lengter, mest etter livet, etter det gode og det vellykkede, om det så bare er det eksistensielle ønsket om å være en del av en «flokk» slik Ine Jansen ser det for seg at det kan være i villaene på Tåsen i Oslo, med skiboks på taket og bobler i glassene. Døden må for all del holdes på avstand, og det er trygt i en flokk: «Ha noen rundt seg som prater så mye at døden står ute ved hekken og tenker: «Dit skal jeg ikke inn, der er det for livlig, for pratsomt». Så døden velger en annen, en som bor alene. Det er lettere sånn.

«Mens vi venter på no’ Godt»

Skåber og Jansen kjenner hverandre godt, noe som åpenbart smitter over på kjemien dem imellom på scenen. Dialogen løper uanstrengt, melankolien og ikke minst undringen som ligger mellom linjene er silkemyk, mens konfrontasjonene er eksplosive og humoristiske. Teksten er lakonisk, de episodiske sprangene til dels absurde og tematikken både gjenkjennelig og krydret med fine og uventede assosiasjoner og observasjoner. «Mens vi venter på no’ Godt» er på sitt vis tidfestet her og nå, med koronapandemien som antydende ramme, og det er stedbundet til Oslo og omegn, som både en hyllest til og en harselas over landemerker, bydeler og steder. Regissør Catrine Telle har holdt en åpen hånd over det hele, og lar komediespillet løpe ubesværet i det todelte amfiet i Kanonhallen. Det kunne vært strammere på et par punkter, når de to venninnene på scenen forsvinner litt for langt inn i sin egen sfære.

Linn sjekker stadig mobilen for meldinger fra sønnen. Vil han ikke vite om moren hans har det bra? Har han det bra? Har de i det hele tatt dekning her inne? Og for å få tiden til å gå blåser de ut over ting som irriterer dem, gjennom mikrofoner som danner hver sin «standplass» på den markerte scenen, innrammet av lysende dioder på alle fire sider. Becketts gamle tørre tre er byttet ut med et nedtagget benkesett av det slaget man finner i enhver park, alt mens en videoprojisert knugende himmel henger som et tak over dem i Even Børsums scenografi og Oscar Udbyes fine videoinstallasjon. Og «himmelen» og det den rommer av en og annen beskjed, blir stadig mer påtrengende.

Ine Jansen blir etter noe nøling ganske så varm i krenketrøya, og både landsdeler og norske nasjonalplagg får så det flagrer. Ved sistnevnte går grensen for Skåber i en av stykkets morsomste sekvenser. Senere skal Ine Jansen få en usynlig valp av Linn, og Ine fryder seg over å trene den i Agility. Når «valpen» så sendes ut blant publikum nærmer vi oss teatersport med anstrøk av kreativt overskudd. Det hele er lett, men med et munterhumoristisk anstrøk av noe svært vesentlig, en søken etter forståelsen av hva livet er, har vært og kan bli.

Linn Skåber har sammen med Ine Jansen skapt en dekonstruksjon av ideene bak Becketts «Mens vi venter på Godot», morsom og litt infam, men samtidig er det et stykke som i sin alvorlige tilnærming til hva livet kan være står støtt på egen scene uavhengig av om man har et forhold til Becketts original. Å vente sammen med Skåber og Jansen på hva og hvem som eventuelt måtte komme, blir en lekende teaterstund klonet med den fornøyelige kunsten å holde kjedsomheten på en armlengdes avstand.