På scenen

«Sterk vind» er et drama for evigheten

Jan Grønli opphever tiden og evigheten i Jon Fosses intime og berørende «Sterk vind».

6

TEATER

«Sterk vind»

Av Jon Fosse

Regi: Johannes Holmen Dahl

Med Jan Grønli, Anne Marit Jacobsen, Jon Bleiklie Devik

Det Norske Teatret, Scene 2

Når Jan Grønli kryper under huden på Jon Fosses funderinger rundt tid og evighet, er det som om han stanser det hele og ingen andre enn han eksisterer. Og nettopp tid og sted er dette stykkets alt og ingenting, glitrende godt iscenesatt av Johannes Holmen Dahl som gjør det klaustrofobiske til en kunst i seg selv og ordene til en del av evigheten.

Et nytt drama for scenen fra Jon Fosse er å regne som en begivenhet i seg selv, og nå er det nærmere ti år siden sist han skrev for scenen. Urpremieren på «Sterk vind» er da også en sentral del av Fossefestivalen på Det Norske Teatret, som denne høsten arrangeres for andre gang. Og selv med avlysningen av åpningsforestillingen «Oresteia» på grunn av streik, står høsten i Fosses tegn, blant annet med utgivelsen av det tredje og avsluttende bokbindet av «Septologien», med en handling der nåtid og minner flyter om hverandre.

Hva som er nå og hva som er minner er også det store spørsmålet i «Sterk vind». Temaene er gjenkjennelige fra Fosses univers, men «Sterk vind» framstår som usedvanlig friskt, med humoren latent under den nesten harmdirrende teksten. Tre skuespillere sitter på scenen idet publikum entrer rommet. De kan knapt annet, all den tid scenen er en hvit boks uten andre åpninger enn «vinduet» ut mot publikum. Og de skal også forbli i det lille rommet selv etter at applausen har stilnet, som en understrekning av tilstanden de befinner seg i, nå og til evig tid. De hvite veggene, gulvet og taket er nærmest marmorert i et mønster som umerkelig skifter farge etter lyset. En platespiller og noen vinylplater er eneste rekvisitt, like tidløs som klærne de går i. Det kan være i dag. Det kan være for lenge siden. Det hvite kan symbolisere avstanden mellom Mannen og de to andre, Kvinna og Den unge mannen. Rommet kan i så måte være en tilstand, en skjærsild, eller noe konkret, som en leilighet eller en sykestue.

Jan Grønli er Mannen. Han er her, i leiligheten han har bodd sammen med kvinnen han elsker, som han har vært gift med lenge. Men det er også en annen mann der, en yngre mann. Hva gjør han her, og er det egentlig den leiligheten de har bodd i, er det dette vinduet han alltid har sittet og sett ut av? Det er så høyt oppe, minst fjortende etasje. Lufta er uklar, og selv om vinden er svalende blir det tett og lummert inne i leiligheten. Mannen ikke kan forstå hva den yngre mannen gjør her, og hvorfor han og hun Mannen elsker kysser hverandre.

Det er nærmest et skrekkscenario Fosse trekker opp, langt mer en drøm enn en regelrett handling, hvor Mannen er fanget i øyeblikket. Han har kommet hjem fra en lang reise, men er dette «hjemme»? Har kvinnen han elsker flyttet sammen med en annen mann? Hvor er barnet? Han ser ut av vinduet, der alt skifter, men likevel er alt det samme, og det betyr ingenting om det skjer noe i det øyeblikket han ser ut eller om det ikke skjer noe. I den «augneblinken», som er det styggeste ordet Mannen vet om. Jo, vi kan godt se for oss at Jon Fosse har sittet og kokt det sammensatte ordet litt for lenge, og det er som om teksten fråder av misbehag over å i det hele tatt måtte la ordet ta plass. Men hva er en augneblink, hvor lang tid er det? Det betyr vel «no», «nett no», «i all æve», funderer Mannen:

«Det einaste som finst til/i alle fall for mennesket/er då eit no/som er så kort at det er over/før det er tenkt/ja som eit glimt/ja av æve/Eit glimt av æve»

«Sterk vind» er en svært god, poetisk og intrikat tekst, og mer åpen enn mange av Fosses tidligere eksistensielle relasjonsdramaer. Den nyanseres fint av Johannes Holmen Dahls regi, av pausene og utfallene. Selve forestillingen har likhetstrekk med oppsetningen av Bergman-stykket «Persona» på Det Norske Teatret,, som hadde premiere for nær nøyaktig et år siden. Også i «Persona», som skal spilles igjen senere i høst, tar Dahl og scenograf Nia Damerell utgangspunkt i en «hvit boks», og skaper liknende rammer rundt det innelukkede og likevel åpne spenningsfeltet som boksen indikerer. Dahl og Damerell, samt komponist Alf Lund Godbolt, har etablert en svært finstemt balanse i måten de skaper intimitet og romfølelse på, fra «Kirsebærhagen» på Det Norske Teatret til nylige oppsetninger som «Den kaukasiske krittringen» og høstens «Hamlet» på Nationaltheatret. Ofte spiller de på det klaustrofobiske og det knugende, som i «Hamlet», like ofte gir de næring til det gåtefulle, som i «Persona».

Jan Grønli bærer Jon Fosses tekst i dramaet «Sterk vind» på Det Norske Teatret. Bak Jon Bleiklie Devik og Anne Marit Jacobsen.

Dette er elementer som også gjelder i «Sterk vind», hvor det uuttalte og uvisse rammes inn i det alt det hvite. Hvilket sted er det Mannen befinner seg på? Er de andre virkelige? Som den demensrammede rollefiguren til Anthony Hopkins i «The Father» kan vi være vitne til en omskiftelige tilstand der de ørsmå øyeblikkene fylles med alt fra fortvilelse til sinne. Eller er det i overgangen til døden hvor minner og forestillinger flyter rundt, som «Eit glimt av æve»? I så fall er det nærliggende å se på hvordan «Sterk vind» gjør seg beslektet med «Septologien», hvor nettopp evigheten og øyeblikket står sentralt. «…Gud er æve, og æva kan ikkje vera nokon ting, noko avgrensa, noko i rommet, så Gud er all fortid, all notid, all framtid der utanfor tid og rom», heter det i en sentral passasje hos Fosse i «Septologien».

Det er nettopp dette også «Sterk vind» sirkler rundt, og om man også åpner for Fosses religiøse tilnærming i teksten forsterkes den av Holmens egen bruk av lys og musikken til Alf Lund Godbolt. I en berørende tekst gir Fosse selv noen av svarene gjennom Mannens erkjennelse mot slutten av stykket, av hva som er virkelig – røynleg – i motsetning til tankene om «no og æve». «For det eg då eigentleg tenkte/var at sidan no er æve/så er Gud der alltid/som fortid og framtid/i/ja no».

Jan Grønli gjør en stille triumf av en rolleprestasjon som Mannen. Undrende, harm, forvirret og steil. I det som er tilnærmet en eneste lang monolog står tiden og rommet sentralt. Anne Marit Jacobsen og Jon Bleiklie Devik som Kvinna og Den unge mannen har en naturlig tilstedeværelse i dette rommet, hvor det fysiske spillet deres, lett, lekende og intimt, har større vekt enn de få replikkene de har fått tildelt. Sammen i Fosses tekst skaper de et fullendt drama herfra og langt inn i evigheten.


Mer fra Dagsavisen