«Jersey Boys»: Fra top-notch til tomhet

---

4

MUSIKAL

«Jersey Boys»

Av Marshall Brickman og Rick Elice

Musikk: Bob Gaudio, tekster: Bob Gaudio og Bob Crewe

Regi: Tore Sergei Myklebust

Scenografi og kostymer: Takis

Koreografi: Kirsty McDonald

Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland

Med: Atle Pettersen, Mathias Luppcini, Alexander Langset, Thomas Stokke, Anders Hatlo, Lars Jacob Holm, Cornelia Børnick, Lene K. Flage, Sofie Bjerketvedt, Håvard Eikeseth, Johan Masaki, Ola M. Gjermshus m. fl.

Storsalen, Chateau Neuf

---

«Jersey Boys» er en femten år gammel, og kanskje ikke så veldig kjent, musikal, som handler om bandet The Four Seasons og deres opp- og nedturer gjennom et par tiårs karriere. Siden oppstarten på 1950-tallet hadde det fire mann store bandet ulike navn og besetninger, men hele veien var første- og falsettsanger Frankie Valli en stødig figur som ikke forlot bandet før the bitter end. Og det er bandets interessante kombinasjon av hitlåter og mafiakontakter, fengselsopphold, private feider og spillegjeld, som legger grunnlaget for denne «rags to riches»-fortellingen, som har et soundtrack av den svært fengende sorten.

På Chateau Neuf har denne Tony- og Olivier-vinnende musikalen blitt et sprakende show, spekket med fantastiske tolkninger av The Four Seasons mange slagere. Men hvor blir det av teaterkunsten? lurer jeg på, slik jeg som regel gjør når jeg ser musikalproduksjoner på Chateau Neuf. Det lille ekstra i skuespill, scenografi og kostymer er jo aldri der. Og denne gangen er det skikkelig synd, for manuset er ikke dårlig, og det musikalske sitter jo som ei kule.

[ «Historien om The Four Seasons: Sannsynligvis 60-tallets mest undervurderte gruppe i forhold til alle hitlåtene de lagde (+) ]

Forresten: Om du ikke får noen umiddelbare assosiasjoner til navnet The Four Seasons, så vedder jeg på at du, uavhengig av alder, har hørt både en, to og tre av låtene til dette bandet. «Big Girls Don’t Cry» (spilt bl.a. i 90-talls-filmen «Mermaids»), «Beggin’» (covret av f.eks. Madcon og Eurovision-vinnerne Måneskin) og «Can’t take My Eyes Off You» (brukt i TV-reklamer for alt fra Cubus til Maxbo) er alle eksempler på noen av deres låter som har fått leve i nye generasjoner. Sjansen er derfor stor for at denne musikalen kan vekke interesse hos et mildt sagt bredt publikum. Og det er fint.

De fire bandmedlemmene i denne oppsetningen spilles av Mathias Luppicini (Tommy DeVito), Atle Pettersen (Frankie Valli), Alexander Langset (Nick Massi) og Thomas Stokke (Bob Gaudio). De fire er fortellere i hver sin del av forestillingen, som snedig nok er delt inn i fire årstider. Gjennom de fire guttenes ulike synsvinkler får vi høre historien om dem og hvordan de kom seg opp og frem. Vi følger dem på klubber, konserter, i radio- og TV-opptredener. Og selv om det også handler om både småkriminalitet, gjeld, kjærlighet, skilsmisse og død, er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett oppsetningen, at dette hovedsakelig er en slags konsert eller et show der den ene hitlåten etter den andre triller ut av det unge, pene, dresskledde bandet i utsøkt, stram koreografi. Det er her de legger all energien sin, og det funker som bare søren, men dette skulle jo være en musikal, og musikaler krever mer.

Mathias Luppicini er den som kommer best fra det i skuespillerprestasjonene, mens de andre tre er mistenkelig flate, og særlig Atle Pettersen i rollen som Frankie Valli, sliter med troverdigheten i det å formidle for eksempel sorg og sinne. Men synge det, kan Atle Pettersen i alle fall! Det ser tidvis ut som han virkelig jobber med falsetten, og i starten virker den noe kunstig og rar. Men etter hvert er jeg mektig imponert over hvordan han holder koken gjennom et stort tall med låter. Harmoniene i bandet som helhet er også helt supre, og selv om jeg har sagt det før, sier jeg det igjen: Musikalsk er dette gull, det er innertier, det er glitter og gøy og glede. Hele salen er med når denne oppsetningens Four Seasons synger «Sherry», «Walk Like a Man» og «You’re Just Too Good To Be True».

[ Ronnie Spector var en popsanger for evigheten (+) ]

Så kan man da lure på hvorfor regissør Tore S. Myklebust og skuespillerne ikke har tatt musikalsjangeren helt på alvor, hvorfor de ikke har dykket litt dypere ned i manuset, gitt bandmedlemmene flere særtrekk, mer karakter. Har noen spurt seg hvordan det må være å ha spillegjeld? Hvordan det er å komme fra gata? Hvordan det faktisk er å oppleve en så stor suksess som The Four Seasons gjorde? Mulig de har sneiet innom slike spørsmål i prøveperioden, men det synes jo ikke på scenen. Det er så forferdelig å se scener som bare er transportetapper for neste låt. Også visuelt mangler dette kreativitet og originalitet. Ja visst, dette er kommersiell scenekunst, men det er ikke forbudt å kombinere kommers og kvalitet, er det vel?

[ «Hver gang vi møtes» forandrer det norske musikklivet ]

Dette er en scenefortelling fra den tiden da den amerikanske drømmen var skrevet i pastellfarger og neonbokstaver og fortsatt rimte med Coca Cola, bilflak, kinoreklamer og fastfoodkjeder som spratt opp som sopper. Populærmusikken var optimistisk og lett som rosa sukkerspinn, formidlet av pene unge mennesker, som The Four Seasons. Denne lettheten har forestillingen på Chateau Neuf klart å fange. Men når den ikke engang gjør et forsøk på å grave litt dypere ned i menneskeskjebnene den forteller om, føles det merkelig tomt når hit-festen er over.