Anmeldelse «Fem forestillinger om døden»: Så ble det påbudt med munnbind på teater

4

TEATER

«Fem forestillinger om døden»

Av De Utvalgte

Med: Eva Bøe Moen, Kari Vik Knutsen, Hans Wedvik, Kari Winge Onstad (stemme), Aurora Winge, Hans Magnus Ryan, Snorre Sjønøst Henriksen, Tommy Olsson, Helle Bendixen, Kjersti Alm Eriksen, Anne Gerd Grimsby Haarr, Torbjørn Davidsen, Anne Holtan, Boya Bøckman, Kari Holtan

Black Box

Det måtte jo skje en gang, at det også ble påbudt med munnbind på teater. Det er heldigvis ikke slik overalt, men under De Utvalgtes «Fem forestillinger om døden» på Black Box, er det påbudt for publikum å bruke munnbind fordi noen av skuespillerne er i risikosonen når det gjelder koronasmitte. Ved nærmere ettertanke virker imidlertid ikke munnbindene så malplasserte kunstnerisk sett heller i denne forestillingen. De Utvalgte har utstyrt sitt publikum med saker og ting før – gruppen er kjent for sin utdeling av 3D-briller til publikum, som til f.eks. «Kunsten å bli tam» i 2011 og «Visjonæren» i 2014.

Så hva er vel mer naturlig enn å utstyre oss med noe som minner oss om å holde en mulig dødelig sykdom på avstand når forestillingen handler om nettopp døden? Og som om ikke 2020 har kastet et stort nok memento mori – husk at du skal dø – over oss, så gjør De Utvalgtes nye forestilling også det. Men det gjøres ganske udramatisk, stillfarende og litt distansert. Og kanskje heller ikke så originalt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Gamle Hans (Hans Wedvik) ligger død i siste scene, med Hans Magnus Ryan (fra Motorpsycho) på gitar til venstre. Foto: Camilla Jensen

Les også: Anmeldelse «Fruen fra havet»: En havfrue av kjøtt og blod

I «Fem forestillinger om døden» er hele spillerommet på Black Box’ Store Scene gjort om til seks avgrensende spilleplasser som publikum beveger seg gruppevis imellom. Lyd og tekst har vi på øret gjennom headset, og slik kan de ulike scenene spilles parallelt hele forestillingen igjennom. På fem av de seks spilleplassene spilles scenen ut foran oss som noen slags tablåer eller installasjoner i store glassmontre der det befinner seg en eller to aktører, og i den resterende scenen befinner vi oss i et rom med en videoscenografi som vi, ikke overraskende, må ha 3D-briller for å se på.

De ulike scenene bindes sammen av at de har alderdom, ensomhet og døden som både en uttalt og ganske synlig tematikk. I tillegg kan vi ane noen forbindelser mellom de ulike karakterene i montrene. Den tedrikkende, gamle Hans (Hans Wedvik) i første scene, er nok faren til Torbjørn (Torbjørn Davidsen) i neste scene, og onkelen til den nakne mannen (Tommy Olsson) i femte scene. Torbjørn sitter på redningssentralen som skal hjelpe den eldre Kari (Kari Vik Knutsen) etter et illebefinnende i fjerde scene, og det dukker også opp en Kari i scenen før, nemlig skuespiller Kari Onstad, som døde i vår.

Det er alltid rart å høre avdøde mennesker snakke, og i denne forestillingen bringer det å høre Onstads fortelling om livet til en fetert skuespillerinne rett på øret, dødstematikken skremmende nære. Samtidig skaper glassmontrene hele veien en gjennomgående unaturlig distanse til både scenene som utspiller seg og til forestillingens tematikk. Dette er litt rart.

Les også: Anmeldelse «Vikla inn i blått»: En Dylan-konsert for historiebøkene – på nynorsk

Vi må anta at tanker om døden er omtrent like gamle som døden selv, hvis vi kan si det slik, og det er derfor ikke så enkelt for noen å komme opp med noe nytt tankegods på denne fronten. At De Utvalgte fokuserer på død knyttet til alderdom, bidrar dessuten til at refleksjonene her dreier mot et noe avklart, harmoniserende syn på døden. Her blir den ingen fremmed gjest som kommer for tidlig, røsker opp og vender om på livet for de levende. Det reduserer bildet av døden som den realistiske størrelsen den faktisk er og som vi alle må forholde oss til i livet.

Men forestillingens fremstilling av hvordan vi snakker om de døde, at vi alltid fremhever det gode ved dem, ikke det vanskelige eller gale, er treffende. Dette settes også opp mot hvordan mange i dag lever tilnærmet «perfekte» liv i den digitale virkeligheten. I vår tid synes det altså ikke å være noen plass for det hele, uperfekte mennesket, verken i livet eller i døden. Det er jo noe å ta med seg.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du se på teaterscenen i høst

Helhetlig sett oppleves De Utvalgtes forestilling mer som enn oppsetning som fører en filosofisk tradisjon videre enn som bidrar til noen nye perspektiver på døden. Vi får høre hvordan vi alle er stoffer og molekyler som vandrer gjennom historien, og publikum får speile seg i den siste scenens dødskabinett for å minnes om at også vi er dødelige. Klassiske elementer i både innhold og symbolikk, der altså. De Utvalgte gjentar også seg selv med bruken av 3D-briller, noe som på sett og vis er blitt deres varemerke, men som de også må passe på ikke å bruke opp som effekt.

Det er en del ting her i verden som har nyhetens verdi, men som mister noe kraft ettersom tiden går. 3D-briller på teater (og kino) er en slik ting. Døden, derimot, kommer nok ikke til å slutte å fascinere, skremme og forundre folk så lenge de lever.