Villfarne helter tråkker rundt i en evig vinter – eller er det livet selv

4

TEATER

«Vinterreise»

Av Elfriede Jelinek

Regi: Jonas Corell Petersen

Scenografi og kostymer: Ida Grimsgaard

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Med: Oddgeir Thune, Thea Lambrechts Vaulen, Marianne Krogh, Kyrre Hellum, Sara Francesca Brænne og Paul Åge Johannessen

Scene 2, Det Norske Teatret

Det begynner å bli noen år siden dramatiker og forfatter Elfriede Jelinek vant Nobels litteraturpris. Sytten år, for å være helt nøyaktig. Selv om hun med denne prisen fikk mye oppmerksomhet rettet mot seg, har hun i etterkant ikke vært en dramatiker som er veldig mye spilt her i Norge. Det skyldes antagelig at hennes stykker ikke er så lett-tilgjengelige og at de på mange måter er preget av en teatertradisjon som står sterkere i tyskspråklige områder enn her hjemme. Men når hennes prisbelønte stykke «Vinterreise» fra 2011 nå settes opp på Det Norske Teatret med Jonas Corell Petersen i registolen, har i alle fall teksten hennes havnet i hendene til en regissør som jobber i samme teaterlandskap som henne selv.

Jelineks stykke henter sin tittel fra Franz Schuberts sangsyklus «Winterreise» fra 1827, der Wilhelm Müllers tekst handler om en ung mann som vandrer ut i vinteren etter et kjærlighetssvik. Teksten er en indre reise og en tankestrøm, hvor lengsel, ensomhet og sanseinntrykk fra naturen blandes sammen og sammenlignes. I denne oppsetningen fremføres sangene vidunderlig vakkert av Paul Åge Johannessen, som akkompagneres på flygel av Trond Lindheim. På scenen har imidlertid også først tre, så fire, og etter hvert fem navnløse, pelskledde karakterer lagt ut på sin egen vinterreise. I Ida Grimsgaards hvite, frostrøykpregede scenografi ser vi dessuten konturene av en havarert varmluftballong, som etter hvert forvandler seg til en iglo. Karakterenes store pelsfrakker gir sterke assosiasjoner til tidlig 1900-talls polfarere, og våre villfarne helter tråkker rundt i et landskap der vi må anta at det er evig vinter, som Sør- eller Nordpolområdene – eller livet selv.

[ Steinbecks «Om mus og menn» er knapt blitt tolket så blå som i Eirik Stubøs teaterversjon på Det Norske Teatret (+) ]

Både regissør Jonas Corell Petersen og dramatiker Elfriede Jelinek er kjent for å jobbe med veldige mengder tekst, kaskader av ord, store ras av refleksjoner, tanker og ideer som ofte springer innom det absurde og er preget av store, eksistensielle problemstillinger. «Vinterreise» er intet unntak i så måte, og i utgangspunktet fremstår Jelinek og Corell Petersen som en fabelaktig god match. Og på et idéplan har det kunstneriske laget på Det Norske Teatret denne gangen tatt noen fine grep om materialet. Grimsgaards metaforiske scenografi er for eksempel et strålende valg, og Jonas Corell Petersen vet å utnytte et hvert øyeblikk til å både fremheve og skape nye absurde øyeblikk i teaterteksten.

Allikevel blir det noe veldig retorisk over denne forestillingen. Det er som om Jelineks tekst ikke blir kroppsliggjort, at den hele tiden ligger som et lag utenpå skuespillerne og aldri trenger helt igjennom dem eller oss i publikum. Særlig tydelig blir det i forestillingens avsluttende del, der Marianne Krogh ganske nakent (dog kledd i selskinnskåpe) har en monolog om å leve uten familien sin og ensomheten ved å skulle leve alene. Her er det ikke noen påfunn, ingen særheter, bare en åpen fortelling, men den når ikke frem, den berører ikke tilstrekkelig. Kanskje er det noe med tonen i Jelineks tekst som nesten automatisk oppfattes som retorisk, eller kanskje kunne man rett og slett bare arbeidet annerledes og dypere med teksten enn man har gjort?

[ Nationaltheatrets nye familiesatsing «En julenattsdrøm» svinger seg fra juledrøm til dobesøk, og er slett ikke for alle (+) ]

For det som er noe av det sentrale teksten i «Vinterreise», er at selv om den er et springende lappverk av ulike fortellinger, som strekker seg fra historien om Natascha Kampusch til forholdet Jelinek har til sin egen mor, så handler den i utgangspunktet om kanskje noe av det såreste vi kan stå i, nemlig ensomhet. Det handler om å være innestengt i seg selv, gå seg vill i tiden, og alltid og i bunn og grunn være alene. Jonas Corell har behandlet en lignende tematikk tidligere, i forestillingen «Øy» fra 2016, men da kom han heldigere fra det enn denne gangen. «Vinterreise» oppleves som mindre organisk, kjøligere (kanskje ikke så rart i all snøen) og vanskeligere å komme innpå. Og selv om humoren regissør og skuespillere tilfører stoffet er hjertelig velkommen og ofte herlig befriende, så er det også som om alvoret tulles bort litt for ofte.

Men når det er sagt, gjør de fem skuespillerne på scenen, Oddgeir Thune, Thea Lambrechts Vaulen, Marianne Krogh, Kyrre Hellum og Sara Francesca Brænne en veldig god innsats i formidlingen av forestillingens absurde formspråk. Kanskje fremstiller de ulike karakterer, kanskje er de bare ulike sider av den samme, men uansett er de samkjørte og tydelige, og både Oddgeir Thune og Thea L. Vaulen oppviser øyeblikk av strålende komikk, det være seg i kamp med et grantre eller med slalåmski på beina.

[ Hedvig Mollestad kaster seg ut i Stormen (+) ]

Oppsetningen av «Vinterreise» blir på mange måter mest en symbolfylt gestaltning av Jelineks tekst, som i seg selv er et springende refleksjonsdokument mer enn en klassisk dramatisk tekst med en handling. Selv om iscenesettelse og tekst snakker samme språk, klarer allikevel ikke Jonas Corell Petersen denne gangen å hente ut de siste nødvendige centimeterne med mening og nærvær som tross alt også må være til stede når man setter opp en tekst av dette kaliberet. Denne gangen ble retorikken litt for kald.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen