Kultur

Fra verdensrommet til Rommen Scene

I «Min venn romvesenet» dukker et velkjent romvesen fra 80-tallet plutselig opp i Groruddalen. Men klarer gjesten fra rommet å redde lille Ellie fra den onde stefaren Roy? Gode krefter må nok en gang kjempe mot de onde, og slaget står på Rommen scene.

4

TEATER

«Min venn romvesenet»

Av Kjersti Horn

Regi: Kjersti Horn

Scenografi og kostymer: Katja Ebbel Fredriksen

Musikk: No. 4

Med: Catharina Vu, Kaia Varjord, Preben Hodneland, Frode Winther, Judy N. Karanja, Manish Sharma, Christian Eidem, Sigrid Husgjord

Det Norske Teatret, Rommen scene

Livet til lille Ellie (Catharina Vu) er ganske vanskelig. Riktignok bor hun i en leilighet med mor (Kaia Varjord) og to søsken, og hun har sitt eget rom. Ja, moren hennes jobber til og med på sirkus. Men ting er ikke helt som de skal være. For altfor ofte er kjøleskapet tomt. Ellie er ikke så ofte på skolen heller. Og moren har fått seg en ny kjæreste, sirkusdirektøren Roy (Preben Hodneland), som synes han er verdens kuleste fyr. Det er han definitivt ikke, og det er en endeløs sirkel av problemer i Ellies liv. Men en dag dukker det opp et romvesen, og det av en søppelkasse i bakgården. Så kanskje finnes det løsninger på problemene allikevel?

Kjersti Horn på Rommen Scene

Kjersti Horns «Min venn romvesenet» er en forestilling som belyser leken og fantasiens styrkende kraft for et lite menneske med en altfor stor bør å bære. Det er en klassisk fortelling i så måte, og estetisk holder denne oppsetningen seg også godt innenfor det tradisjonelle barneteaterformatet.

Ideen om å ha et romvesen som venn jo heller ingen ny idé. Vi er mange som husker både ET fra Steven Spielbergs film med samme navn fra 1982, og den lodne lille fyren Alf som trådte inn i livene våre via TV-skjermen på 90-tallet. Så romvesener har det med å være barnas beste venn. Og hvorfor det, egentlig? Tja. Kanskje romvesener rett og slett er veldig alrighte typer? Ellers har barn har alltid hatt fantasivenner, og et romvesen kan se ut akkurat slik barnet selv forestiller seg det. Så romvesen-motivet er i grunn et ganske takknemlig konsept å skape narrativer for barn ut fra. Og så på Rommen scene, da gitt! Kunne ikke passet bedre.

«Min venn romvesenet»

Det er ikke tilfeldig at jeg nevner ET, forresten. For «Min venn romvesenet» er en forestilling som er spekket med 1980-tallsreferanser. Ufyselige Roy freser inn på fire hjul akkompagnert av «Take On Me», og senere får vi også høre bl.a. «The Final Countdown». Og så er det altså ET, som først kun oppleves som en løs assosiasjon, men som etter hvert får mer og mer plass i forestillingen. For kanskje er Ellies romvesen faktisk figuren fra Steven Spielbergs film? Den ligner ganske mye, Ellie kaller ham for ET, og hvis noen lengter etter å høre den legendariske replikken «ET phone home», så får de den klokkeklart servert her, opptil flere ganger.

Kjersti Horn er ikke Steven Spielberg

Vi må anta at Ellie har sett Spielberg-filmen og på et vis gjenskaper den i sin egen lek for å takle og overvinne alt hun har å stri med i livet. Allikevel hadde det vært mer spennende om hun hadde funnet på et helt nytt romvesen, for Kjersti Horn er ikke Steven Spielberg. Det trenger hun heller ikke å være for å være dyktig i sitt fag, men denne ET-leken fremstår som litt blek og blir en slags lavbluss-versjon av originalen. Ikke like rørende, rett og slett.

Men romvesenet på scenen har definitivt sin effekt på barna i salen. Noen takler det ikke helt og må loses gråtende ut og kommer ikke tilbake igjen, mens andre simpelthen elsker det! De henger over setene, hermer etter romvesenet og har det skikkelig gøy. Dette er en forestilling som fremkaller både latter, gråt og redsel hos ulike barn, og det er også en forestilling der de voksne oppfatter et lag som barna nok ikke gjør. Blåveisen som moren til Ellie har fått i ansiktet for eksempel, bortforklarer hun med at hun jobber på sirkus. Men etter å ha hørt om Ellies slemme stefar Roy, kan vi voksne fort legge to og to sammen når det gjelder den blåveisen.

«Min venn romvesenet»

No. 4 har musikken

Barna gapskratter av Roy, mens vi voksne setter latteren mer i halsen. Det tragiske og triste i denne fortellingen overdrives imidlertid ikke på noen måte. Vi ser tomme ølbokser, får vite at Ellie alltid er sulten, og hun får en lapp av Astrid (Sigrid Husgjord) med et telefonnummer hun kan ringe hvis noe skulle skje. Men ellers er det fantasien, leken og gleden som får mest plass, og dersom barn ikke har lignende erfaringer som Ellie, vil de nok ikke vektlegge ølbokser og tomme kjøleskap slik vi voksne som leser mellom linjene gjør.

Jeg innrømmer at jeg hadde store forventninger til musikken, som er komponert av No. 4, bandet til bl.a. Kjersti Horns søster Emilie Christensen. No. 4 er jo kjent for å ha en ganske karakteristisk, lett popstil, men musikken som er laget til denne forestillingen, skiller seg dessverre ikke nevneverdig ut i mengden av barneteatermusikk som er laget i dette tiåret.

Om ikke «Min venn romvesenet» kan kalles nyskapende eller storslagent barneteater, så er det i alle fall en forestilling som treffer barna på ulike måter, og som gir oss nok en påminnelse om at fantasi og kreativitet kan være en god hjelp i mange situasjoner. Pluss at det du trenger aller mest i livet, kan dukke opp av søppeldunken når du minst aner det.





Mer fra Dagsavisen