Herbert Nordrum flerrer huden av Hamlet og blottstiller hans indre demoner

5

TEATER

«Hamlet»

Av William Shakespeare

Regi: Johannes Holmen Dahl

Med: Herbert Nordrum, Jan Gunnar Røise, Ågot Senstad, Maria Kristine Hildonen, Håkon Ramstad, Anne Krigsvoll, m.fl.

Nationaltheatret

«Hamlet» er et stykke som ofte møtes med ærefrykt, også på grunn av hovedrollens posisjon som et av teatrets mest ettertraktede trofeer. Litt for ofte ender man opp med et bokstavelig talt gjesp ved narren Yoricks grav. Det er derfor befriende at Johannes Holmen Dahl i sin oppsetning har tatt nettopp narraktigheten i stykket på et gravalvor det spøkes livlig med, blant annet i kirkegårdsscenen mellom Hamlet i Herbert Nordrums skikkelse og Anne Krigsvoll som en garva graver. Det gnistrer av dette korte samspillet, slik det gnistrer i andre scener der teksten piskes stoisk og lakonisk ut i salen til dialogenes og monologenes mottakere. De ertende tilløpene skjuler vel å merke ikke for tragedien i dramaet og Hamlets kamp med indre demoner: «Det er ingenting jeg heller vil bli befridd fra – unntagen mitt liv, unntagen mitt liv, unntagen mitt liv».

Det er svaret Hamlet i Herbert Nordrums skikkelse gir Polonius som sier han skal befri Hamlet for sitt nærvær. I det ligger nøkkelen til denne oppsetningen av William Shakespeares «Hamlet», et trassig svar som allerede i den første gjentakelsen blir en erkjennelse av et indre landskap i opprør og oppgjør med seg selv: Unntagen mitt liv.

[ Herbert Nordrum i «Verdens verste menneske»: Briljerer når han kan sjonglere alvor, usikkerhet og lett humor (+) ]

Dahl har sammen med Hege Randi Tørressen bearbeidet teksten og strammet helheten som et trommeskinn over Shakespeares stykke om makt, svik, broderdrap og forrykte hevntanker. Men det er ikke strammere enn at dynamikken i dialogen og klangen av avmakt bærer like sterkt og drivende som Elisabeth Mørland Nessets trommespill. I en blanding av blytung seremoniell og illevarslende tromming, rytmiske kaskader og finstemte, empatisvingende lag av dirrende strukturer, blir hennes spill stykkets iboende motor og nærmest en hovedrolle i seg selv. Til tider er hun også en person skuespillerne forholder seg til.

Hun sitter ved slagverket ytterst på scenens høyreside. Ambiente lydformasjoner ligger under, men det er trommene som gir oppsetningen kropp og tyngde, som i den monumentale og virkningsfulle åpningen. Her spiller hun fram scenens lyse, tordenridde vegg som bukter og vrir seg i stormen. Under lys- og lydkaskadene kan det slå noen hver i bakken. Stykkets aktører runder denne veggen på sin vei til scenekanten. Herfra stirrer hele ensemblet på ti mot oss fra randen på avgrunnen, det råtne danske hoffet der kongelige og tilreisende har vært samlet for å følge prins Hamlets far i graven og krone den nye kong Claudius (Jan Gunnar Røise).

Claudius er den gamle kongens bror, og har allerede giftet seg med Hamlets mor Gertrude (Ågot Senstad). Derfra utfoldes det intrigelumske dramaet, og alle er de brikker i et brutalt renkespill rundt Hamlet, som bærer på en sorg og et hat på randen til vanviddet. Eller er vanviddet et utslag av forelskelsen i Ophelia (Maria Kristine Hildonen), eller rett og slett spill for galleriet?

[ Monica Isakstuen vet hvor vanlige voldsomme, opprivende følelser er, når vennskap blir til uvennskap (+) ]

«Bevares, jeg er den største spilloppmaker du kan tenke deg. Og det er all grunn til å være lystig, for bare se hvor munter min mor ser ut, skjønt det knapt er to timer siden min far døde», sier Hamlet fire måneder etter farens død. Han sitter fast, og det denne fastlåstheten og hva det gjør ved selve hoffet som er Johannes Holmen Dahls anliggende. Borte fra handlingen er for eksempel Hamlets venn Horatio. Borte er også det aller meste av ulike sidehandlinger, som konflikten med «det ambisiøse Norge», mens noen replikker og scener har skiftet eier. Avgrensingene i teksten gjør at Hamlets plagede sjelsliv konkretiseres ytterligere.

Herbert Nordrum har spilt Shakespeare på denne scenen før, men det avstanden synes stor fra «Romeo og Julie» til «Hamlet». Som Hamlet har han et fysisk nærvær som gir både vekt og letthet til ordene, i en karismatisk og svært direkte sceneprestasjon. I et taktskifte midtveis gjør han pantomime-scenen som en ravende animert gestalt av noe som minner om en mellomting av Kittelsens frosker i «Har dyrene sjæl?» og en demonskikkelse fra en horrorfilmsekvens. Her viser han til fulle viser hvilken kontroll han har.

Jan Gunnar Røise er muntert oppkavet og slesk som Claudius, og like livsfarlig som Ågot Senstads Gertrude er avvikende når hun konfronteres med sin nye ektemanns gjerninger og planer. Maria Kristine Hildonen er debutant i sammenhengen og en av skuespillerne som er med i talentprogrammet Nye National. Hun gir Ophelia styrke og tilstedeværelse langt inn i fortvilelsen, blant annet når hun synger ut Ophelias hjerteskjærende skjebne ved Valentinsdag, og i samspill med faren Polonius, Håkon Ramstad.

Andre av stykkets figurer har mindre spillerom i denne bearbeidelsen, men Hamlets venner Rosenkrantz (Patrick Hilmar Ingvaldsen) og Gyldenstern (Sigurd Myhre) samt Ophelias bror Laertes (Elias Holmen Sørensen) tar igjen det de har mistet av replikker gjennom å danse seg lettbeint inn i dette befengte hoffmiljøet.

[ Herlig barneteater av bibelske proporsjoner (+) ]

Uansett er dette Nordrums «Hamlet». I Dahls solide, men til tider litt gjentakende regigrep, blir han et naturlig tyngdepunkt, en skikkelse som savnes i de episodene han ikke er på scenen og som tilbyr tordenkaskadene fra trommene likevekt. Det er han som må balansere komikk og tragedie som om han sto på spissen av en kårde. Og hele tiden gir han føde til spørsmålet om Hamlet er en beregnende hevner eller en håpløst fortapt romantiker fanget i en pøl av giftige intensjoner. Dahls knapphet og bruk av en knugende spartanskhet er gjenkjennelig fra tidligere stykker som «Den kaukasiske krittringen» på Nationaltheatret nå nylig og «Kirsebærhagen» og «Persona» på Det Norske Teatret.

Scenen er gråsvart og tom bortsett fra bakveggen av en installasjon. Men den er på ingen måte statisk. Etter hvert som den nådeløst innskrenker aktørenes handlingsrom, går det klarere fram hva den egentlig består av, som om den rommer alt av stykkets ord og sider, av skjulte intensjoner og psykologisk dybde i den store fortellingen om Hamlet. Og i denne oppsetningen har skuespillerne bare ordene. De har med ett unntak ingen rekvisitter, men den gjør til gjengjeld illusjonen av angrepet på Polonius sjeldent slående. Samspillet mellom Dahls faste scenograf Nia Darnell og lysdesigner Norunn Standal gir noen helt utsøkte visuelle detaljer. Som scenen der Hamlet blir opplyst av farens gjenferd (Kim Haugen) om hva som egentlig ligger til grunn for hans død, der de to aktørene er lyssatt slik at gjenferdet ikke kaster skygge. Hamlet avtegner seg derimot som en stor, langlemmet, nærmest keitete skygge, som når han får vite sannheten om onkelens svik mot faren, formelig visker alle tåpelige og likegyldige streker ut av «minnets tavle». Tilbake står kaoset og det voldsomme trommedrivet inntil tausheten runger.