På scenen

En studie i ensomhet

Steinbecks gjennombruddsroman ble skrevet under den store depresjonen i USA. Den er knapt blitt tolket så blå som i Eirik Stubøs teaterversjon på Det Norske Teatret.

5

TEATER

«Om mus og menn»

Av John Steinbeck

Regi: Eirik Stubø

Med Nils Jørgen Kaalstad, Morten Svartveit, Lasse Kolsrud, Per Schaanning, m.fl.

Det Norske Teatret

Den nær nakne scenen er omkranset av det totale mørke, og ut fra dysterheten kommer to skikkelser fram i lyset. En videoskjerm over dem knytter dem til et gitt sted, en sandbanke ved Salinas-elven i California. De to, George og Lennie, danner en umake duo i dette samfunnet av vrede, omstreifere og løsarbeidere som forsøker å overleve på midten av 1930-tallet, etter krakket, i en knust velferdsøkonomi. To menn med et uvanlig kameratskap, og som i motsetning til alle andre ensomme sjeler reiser sammen.

Nils Jørgen Kaalstad og Morten Svartveit

De to bærer på en felles drøm om å kjøpe seg en egen jordflekk der de kan dyrke grønnsaker og ha noen dyr. Og selvsagt skal Lennie (Nils Jørgen Kaalstad) ha kaniner. Han som liker å kjæle med alt som er mykt. Mus, kaniner, små valper. Mentalt er han imidlertid som et barn, men så fysisk sterk at nevene hans ofte dreper alt han blir glad i. Han ville ikke klart seg hadde det ikke vært for at George passer på han. Det Norske Teatrets husregissør Eirik Stubø definerer denne historien om ansvarsfølelse, klassetilhørighet, desperasjon og famlende samhold gjennom bleke strimer av håp, og han legger stemningen ned i et intens, skjørt og beksvart leie. Dialogen og fortellingen, og den mektige bruken av roots, country, bluegrass og blues, bevarer Steinbecks utgangspunkt og tidskoloritt. Slik forsterkes «Om mus og menn» som en studie i ensomhet.

Det er ikke tilfeldig at Steinbeck brukte tettstedet Soledad, ved nåværende Highway 101 og Salinas-elven, som stedsangivelse. Soledad betyr ensomhet, og hit kommer George og Lennie for å arbeide. De måtte flykte fra en gård nordpå etter at Lennie skremte livet av en jente da han ville kjenne på den myke kjolen hennes. Det er et maskulint miljø. Arbeidet er tungt, kvinnene de forholder seg til er prostituerte og rasismen og segregeringen skaper et skille ved dørstokken til den afroamerikanske stallgutten Crooks (Yusuf Toosh Ibra).

«Om mus og menn»

Den eneste kvinnen på gården har i tråd med miljøskildringene ikke et eget navn, og fratas med det selvstendigheten. Hun (Kirsti Stubø) er bare kona til Curley, sjefens aggressive sønn (Espen Løvås). Om alle er ensomme, er hennes ensomhet uten håp, skamfert av knuste drømmer, tomme ord og minner fra en «uanstendig» fortid. Hennes stille rop på oppmerksomhet blir skjebnesvangre blant menn som arbeidslederen Slim (Lasse Kolsrud) gir følgende karakteristikk: «Ein gjeng mannfolk som skal bu saman på eit lite rom, dei er faen meg tvungne til å passe sine eigne saker. Det einaste ein får ha for seg sjølv, er kor han kjem frå og kor ein skal».

Sanger av Hank Williams

Slim synger ut sin ensomhet, men i sangen finnes samvær. George og Lennie stemmer i når han klimprer fram en seig versjon av Hank Williams’ «I’m So Lonesome I Could Cry», eller «Wildwood Flower», først innspilt av The Carter Family i 1928, senere av Johnny Cash. I det generelle «soundtracket» til forestillingen fornemmer vi et svært bevisst slektskap mellom «Om mus og menn» og «Vikla inn i blått», Stubøs Bob Dylan-forestilling som fortsatt spilles på Det Norske Teatret. Begge er utforskninger av den amerikanske folkloren og populærkulturen satt inn i en sosial og delvis underliggende samfunnspolitisk sammenheng.

«Om mus og menn»

Noen av låtversjonene i stykket er mer blottlagte enn originalene de fleste kjenner. Ennio Morricones «Once Upon A Time In The West» spilles for eksempel i Bill Frisells vindskeive versjon, og blir et mesterlig stemningsapropos. Og på et tidspunkt defineres hele denne forestillingen av Blind Willie Johnsons «Dark Was the Night, Cold Was the Ground». Det er kanskje den ensomste bluessangen noen gang skrevet, og den fanger opp i seg hele forestillingens gjentakende sløyfer som dialogen danner når den samme historien om George og Lennies framtidsdrøm fortelles igjen og igjen. Den amerikanske tradisjonsmusikken, den korthogde, rå dialogen og westernestetikken bygger videre opp under den tandre maskuliniteten og den følelsesmessige berøringsangsten som preger dette mannsdominerte miljøet på den forbrente landsbygda i California.

Sterke scener i «Om mus og menn»

Skuespillerne står og sitter ofte langt fra hverandre i Kari Gravklevs sobre scenografi, men intensiteten mellom dem er sterk. Morten Svartveit er på hjemmebane både musikalsk og i stykkets kjerne av melankoli. Det dempede og sterke samspillet mellom han og Nils Jørgen Kaalstad – som fanger Lennies tilkortkommenhet med små, men ofte eksplosive fakter og et blikk bortenfor bevisstheten – sier vel så mye som ordene.

En særlig sterk scene for øvrig er mellom Per Schaanning i rollen som den eldre arbeideren Candy og Geir Kvarme som Carlson. På truende vis insisterer Carlson på å skyte Candys trofaste hund, som er gammel, giktisk og lukter vondt. Motvillig går den kvestede Candy med på det, vel vitende om at med en ødelagt hånd er han like udugelig i andres øyne som bikkja. «Det er ikkje hunden det kjem an på. Det er kva mannen føler for hunden», sier With (Vetle Bergan), som et vardøger på valget George til slutt står overfor. For øvrig er slutten avkortet idet handlingen fra Steinbecks original ikke spilles ut. Den fortelles av George som en epilog, med en muligens utilsiktet logisk brist som følge.

«Om mus og menn»

Ikke «woke» språkbruk

Utilsiktet er imidlertid neppe språkbruken ut fra Edvard Hoems oversettelse, hvor det i likhet med skuespillercastingen er åpenbart at intensjonen er å speile tidsånden og den historiske konteksten Steinbeck skrev ut fra. Det kan få smått komiske utslag, som når folk skjeller ut hverandre som «lusete bylteboms». Men romanen «Om mus og menn» lever fortsatt, også blant unge mennesker, og i dagens «woke»-virkelighet lugger det kraftig når ord og uttrykk som «hore», «ludder» og «svarting» brukes i svært nedsettende sammenhenger uten at det tillegges noen form for justering eller forklaring. I en ny oppsetning som ellers er så finstemt, blir det desto mer umusikalsk når diskriminerende og rasistiske uttrykksformer man ellers jobber aktivt for å luke ut eller i det minste forklare, flagges ukritisk. I beste fall er det et forsøk fra Stubøs side på å rette søkelyset mot den pågående debatten rundt språklig moderering av historiske åndsverk.

Samtidig gjør Stubøs oppriktige omsorg for romanens indre kjerne og de ulike skikkelsene «Om mus og menn» til et gripende og dirrende drama. Stubø bygger opp sårheten i det uunngåelige inn mot historiens velkjente endelikt på en nær filmatisk måte. Blant annet gjennom «tekstplakater» og utvalgte nærbilder av skuespillerne i Boya Bøckmans forsiktige, men markerende videodesign. Musikken blir en underliggende drivkraft også for skuespillerne når ensomheten driver figurene inn i et ubønnhørlig mørke. Det gjør «Om mus og menn» fascinerende, sterk og sviende aktuell sett opp mot vår egen tid og de stadig voksende klasseskillene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen