Eksistensialisten

- Espen er en klassisk nevrotiker, fortalte lege og skuespillervenn Anders Danielsen Lie rett før vi skulle gjøre portrettintervjuet. Espen Klouman Høiner framstår som en blid og omgjengelig person. 33-åringen forteller om oppveksten på Nesodden, om hysteriet etter «Bare Bea», om generasjonsfilmen «Reprise» som definerte ham som skuespiller og om forventningene til «Kampen om tungtvannet». Krigsdramaet har premiere på NRK neste søndag med Klouman Høiner i hovedrollen. Han vil gjerne snakke om krigen og om motstandsmannen Leif Tronstad som han spiller i serien. Men når spørsmålene handler om hans egne nevroser og psyke, er han ikke like snakkesalig. Tenkepausene blir lange. Så lange at han et par ganger glemmer hva spørsmålet var. Men han er ikke uenig i diagnosen som skuespillervennen kom med.

- Jeg er nok nevrotisk anlagt. Jeg har en litt skjør psyke.

- Kan du si litt mer om hva du legger i det?

- Det kan være så enkelt som at jeg hele tida må vite hvem jeg er i de ulike sammenhengene. Det kan gjøre meg nevrotisk og usikker.

Han kan underholde et helt selskap alene og har visstnok et stort sosialt overskudd. Ifølge Danielsen Lie skjuler han sin sosiale angst godt.

- Jeg synes det både er spennende og slitsomt å reflektere over hvem jeg skal være som offentlig person. Spriket mellom det profesjonelle og det private - det kan være et stort misforhold mellom profesjonell suksess og hvordan livet fortoner seg privat. Så. Ja. Nei. Det er interessant. Jeg prøver å finne veier for å balansere og nyansere den offentlige versjonen av meg, og den private.

- Men er det et stort misforhold mellom den offentlige og private utgaven av deg?

- Ja. Det er jo nødvendigvis to forskjellige roller. I intervjuene jeg har gjort, virker det som om jeg er veldig på høyden. Og det er jo ikke helt riktig. Men jeg synes det er vanskelig å snakke om dette. I portrettintervjuer er det ofte en knekk, den store smellen eller en depresjon som skal trekkes fram. Det blir banalt, en forenkling. Alle har det jo vondt og vanskelig til tider. Jeg går på smeller stadig vekk.

Pause.

- Jeg tenker mye på døden. Døden er jo uløselig knyttet til livet. Rart at vi ikke snakker mer om døden, egentlig. Jeg er veldig engstelig for om jeg gjør de riktige prioriteringene i livet. Jeg har ikke så god tid. Det er en kontinuerlig evaluering.

Ny pause.

- Det går mye på det, ja.

Espen Klouman Høiner ble kjent gjennom ungdomsfilmen «Bare Bea», der han spilte Daniel, en ung kjekkas fra vestkanten. Tenåringsjentene elsket ham. De ringte dag og natt, fniste i telefonrøret, sa lite. Klouman Høiner måtte skaffe seg hemmelig telefonnummer. Tre år senere spilte han og Anders Danielsen Lie hovedrollene i den kritikerroste filmen «Reprise». En filmkritiker i The New York Times mente begge fortjente Oscar-nominasjon, men i Norge ble ikke filmen noen publikumssuksess. Med «Kampen om tungtvannet», som er en av tidenes største dramasatsinger på NRK, kommer han til å bli et kjent fjes for folk flest. Klouman Høiner, som har brukt det meste av sin tid på teaterscenen i Trondheim de siste årene, har et ambivalent forhold til oppmerksomheten rollen vil gi.

- Det kan lett oppfattes som koketteri hvis jeg sier at jeg ikke liker oppmerksomhet. Oppmerksomhet knyttet til det jeg gjør på scenen og på lerretet er selvfølgelig helt greit, men når det rettes mot min person, blir det mer problematisk. Jeg bare merket at jeg ble veldig selvbevisst da jeg ble eksponert i «Bare Bea». Jeg tror ikke det er bra for en ung og uerfaren skuespiller å bli det.

Helt siden spillefilmdebuten i «Bare Bea» har han hatt et kjekkas-stempel. I snowboardfilmen «Switch» spilte han skolens kjekkeste. I «Upperdog» ble han bare titulert som «kjekk fetter». I «Kampen om tungtvannet» spiller den kjente britiske skuespilleren Anna Friel en av hovedrollene. I et intervju med Dagbladet omtalte hun Klouman Høiner som intelligent, sjarmerende, rolig. Og: «Ikke minst er han pen.»

- Jeg synes det er vanskelig med slike merkelapper og kan bli stresset når noen kommer med betegnelser som går på det ytre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.

Etter teaterhøgskolen bestemte han seg for å bruke tida på å jobbe. Han går mindre på byen enn før, og har ikke vært i noe langvarig forhold etter at han flyttet til Trondheim.

- Det er kanskje en pussig ambisjon å legge en plan som utelukker kjærlighet. Jeg har ikke vært dogmatisk, men jeg ønsket ikke å ha så mange distraksjoner i starten av min yrkeskarriere.

Han avbryter seg selv. Sier at sivil status er et ubehagelig tema.

- Jeg er ikke flink til å balansere jobb og kjærlighet. Den ene delen går på bekostning av den andre. Jeg blir enten for oppslukt i kjærligheten eller i jobben.

Vennene beskriver ham som et arbeidsjern, en som går ekstremt grundig til verks når han skal sette seg inn i nye roller. Ekskjæresten Julie Andem, som er en av hans beste venner i dag, framhever også at han er veldig opptatt av rettferdighet.

- Det er hyggelig å høre. Men det er også - det er der de nevrosene kommer inn. Jeg kan se på meg selv og spørre om jeg er hyklersk - og da kommer skammen. Men jeg prøver å holde på rettferdighetssansen.

Han vokste opp i et kristent hjem på Nesodden med politisk engasjerte foreldre. Moren har vært aktiv i SV. Faren drev et klesagentur, men solgte det og begynte å jobbe for Kirkens Bymisjon. Hjemme hos familien Klouman Høiner var det viktig å følge med på de viktigste politiske valgene.

- Valgvaker ble veldig markert. Valgvaker og kristne høytider. Når det var valg, fikk vi være oppe helt til resultatet var klart. Og ble det altfor sent, fikk jeg lov til å være hjemme fra skolen dagen etter. «Grunnet sykdom», skrev mamma i meldingsboken.

- Jeg husker veldig godt presidentvalget i 1988, da Bush senior vant. Jeg ønsket intenst at demokratene skulle vinne - og så på republikanerne som onde. Jeg hadde laget plakater av demokratenes kandidat, Dukakis. Nederlaget var vanskelig å takle, selv om jeg bare var sju år.

Han er fremdeles politisk engasjert. Før valget i fjor uttalte han seg sterkt kritisk til regjeringens asylpolitikk.

- Det ble ført en kritikkverdig politikk under de rødgrønne. Og det er ikke akkurat blitt bedre. Det er noe med retorikken som er skummel når det snakkes om disse asylbarna som om de var lagervare. Det er så åpenbart at vi har en altfor streng og lite human asylpolitikk. Det er uverdig og skammelig, rett og slett.

Skuespilleren har også debattert norsk film i offentligheten. For noen år siden sto kronikken «Norsk films uutholdelige letthet» på trykk i Dagbladet. Han skrev blant annet: «Rent kunstnerisk er norsk film en fiasko.» Reaksjonene lot ikke vente på seg. «Espen Klouman Høiner ‘tilhører’ en liten gruppe selvoppnevnt intellektuelle med stort uttrykksbehov, ganske lik miljøet han selv er med å portrettere i spillefilmen ‘Reprise’», svarte produsent Stein B. Kvae.

- Jeg ville nok ordlagt meg annerledes i dag, men jeg synes skuespillere også må mene noe om det de holder på med. Skuespillere er jo en selvfølgelig del av bransjen. Det kan være greit å lufte det som ikke er bra av og til. Ellers kan man bli mørk og desillusjonert.

Som teatermann er han opptatt av at skuespillerne må ha en holdning til det de skal formidle.

- På et teater forvalter vi et sett verdier, da bør man ha et reflektert forhold til hva man selv synes er viktig. Jeg mener det ligger et samfunnsansvar i det å være skuespiller.

Selv om han har spilt i flere filmer de siste årene, er det på teaterscenen han føler seg mest hjemme.

- Jeg jobber best når jeg føler en trygghet i et fellesskap. Det er kanskje derfor jeg liker meg så godt i teatermiljøet. Du gjør noe som er større enn deg selv, det er en klisjé - men det er sant for meg. Det er fellesskapet som betyr noe. Man kan bli veldig forfengelig i dette yrket, og det forsøker jeg å motarbeide.

Det er første gang han spiller en historisk person på film. Under arbeidet med filmen ble han kjent med sønnen til Leif Tronstad. Han fikk også tilgang på dagbøkene til den kjente motstandsmannen. «Kampen om tungtvannet» handler om mye mer enn Vemork-aksjonen. Det er selve kappløpet mot atombomben som skildres gjennom seks episoder. Leif Tronstad, som var med på å bygge opp Hydros anlegg på Vemork, spilte en avgjørende rolle for å stoppe tyskerne i kappløpet. Klouman Høiner mener han fortjener å bli løftet fram.

- Tronstad er blitt litt glemt. Jeg synes det er grunn til å anerkjenne hans innsats. Tronstad var en vitenskapsmann som ble professor i veldig ung alder - en internasjonal størrelse. Han fikk ansvaret for aksjonene som gutta skulle gjennomføre. Han kjente dem godt og var god venn med flere av dem. Aksjonene var livsfarlige. De fleste var mislykkede og mange døde. Det viktigste med serien er å vise alle de moralske dilemmaene de sto overfor hele tida.

For Klouman Høiner har det vært spesielt å jobbe med «Kampen om tungtvannet». Bestefaren var motstandsmann. Han fikk trening i Skottland, der Leif Tronstad også opererte. Men de hadde visstnok ikke kontakt med hverandre.

- Min bestefar ble også sluppet i fallskjerm. Under krigen utdannet han seg til radiooperatør og satt blant annet på en hytte i Nordmarka og sendte ut signaler.

Bestefaren havnet i dramatiske situasjoner.

- En gang han skulle over til Sverige, ble han anholdt av tyskerne. Han løp av gårde og ble beskutt, men han kom seg over grensa.

Da Klouman Høiner gikk på barneskolen, kom bestefaren og fortalte om krigen. Men krigen var ikke noe stort samtaleemne hjemme. Bestefaren døde for sju år siden.

- Jeg skulle gjerne ha snakket mer med ham om krigen. Man skjønner ikke hvor verdifullt det er å kjenne historien før det er for sent. Jeg har savnet bestefar under arbeidet med filmen. Det er så mye jeg lurer på. Det han var med på, ligger jo tett opptil det vi skildrer.

- Hva ville du spurt ham om?

- Han var bare 17 år da han meldte seg. Han giftet seg med bestemor under krigen. Hvordan påvirket det ham? Hvordan så han på tyskerne? Hva visste han? Og hva kjempet han for? Det er så mye jeg kunne ha spurt om.

Espen Klouman Høiner kommer ikke fra et hjem med skuespillere. Men bestemoren var skuespiller, i hvert fall på hjemmebane.

- Hun var det mest levende mennesket jeg har kjent, en ekstrem god historieforteller. Det var utrolig spennende å høre på henne. Hun var aldri stille. Når hun fortalte historiene, ble hun alltid korrigert av bestefar og barna, men hun bare fortsatte. Det syntes alle var gøy.

Egentlig ville han bli TV-anker eller utenrikskorrespondent. Som liten satt han klistret til skjermen og fulgte med på nyhetssendingene. Han bodde i et nabolag befolket av steinere. Selv gikk han på den offentlige skolen.

- De andre i klassen hadde kabel-TV. Men steinerne i nabolaget vårt ville ikke ha kabel. Det var en kilde til irritasjon. Når de andre elevene hadde sett noe som gikk på andre kanaler enn NRK, hang jeg ikke med.

Han var så opptatt av nyhetssendingene at han bygde et studio og filmet seg selv som TV-anker og utenrikskorrespondent med farens kamera.

- Jeg ble fascinert av nyhetsoppleserne Ingvild Bryn, Hans-Wilhelm Steinfeld og Ingolf Håkon Teigene. Det kan jeg også bli av Nina Owing i dag. Jeg synes TV-ankeret er en interessant og forførerisk rolle.

Han spilte litt teater som helt ung, i Skogklubben, som ble drevet av et kristent miljø på Nesodden. Men han fikk ingen store roller der. Spilte engel. Og en stein. Fantasien fikk utløp andre steder.

- Det tok lang tid før jeg skjønte at jeg holdt på med en lek som ingen andre holdt på med.

- Hva slags lek var det?

- Jeg lekte med bamser med en nabogutt. Vi skapte en fantasiverden.

- Hvor lenge holdt du på med den leken?

- Nei, det var vel nesten til ungdomsskolen.

«Det er i utgangspunktet urettferdig å trekke fram enkeltpersoner, men det er likevel ikke mulig å forbigå Espen Klouman Høiner.» Under Nesoddrevyen i 2000 ble han løftet fram i Aftenposten. Det var da han begynte å skjønne at han hadde noe å fare med på en scene. Men det var først etter «Reprise» at han bestemte seg for at det var skuespiller han skulle bli. Han likte måten regissør Joachim Trier jobbet på. Gutta som spilte hovedrollene, kom så tett på hverandre og ble filmet så mye at det var vanskelig å skille mellom virkelighet og fiksjon.

- Jeg husker første gang jeg leste manuset. Jeg tenkte at det var noe helt annet enn hva jeg hadde sett i norsk film. Det var et generasjonsportrett, og jeg tror mange kjente seg igjen i det. «Reprise» har definert meg på mange måter.

Han mener filmen har mange tidløse elementer i seg.

- Ambisjoner og drømmer som bikker over i det pretensiøse, er tanker mange kan ha. Tanker man ikke tør å dele med andre.

Han har selv store ambisjoner, men han drømmer ikke om Hollywood.

- Jeg tenker ikke på den typen roller som gir mer eksponering. Jeg er ikke opptatt av å slå gjennom internasjonalt. Men jeg kjenner hele tida på lysten til å gjøre nye ting som er mer utfordrende enn det jeg har gjort tidligere. Og det trenger ikke nødvendigvis å ha noe med skuespilleryrket å gjøre.

Det gikk ikke så bra med karakteren Erik i «Reprise». Ambisjonene om å bli noe stort, førte til mange personlige nederlag. Forholdet raknet.

- Opplever du selv at dine egne ambisjoner fører til en stor uro?

- Ja, det er der jeg er usunn. Jeg greier ikke helt å finne balansen. Det var vel det jeg prøvde å si noe om da vi snakket om kjærligheten. Jeg tør ikke stole helt på meg selv og den jeg er. Jeg føler hele tida at jeg må vise meg fram og få bekreftelse gjennom mitt arbeid. Det er en personlig utfordring. Jeg må bli flinkere til å godta den personen jeg er.

I et intervju tidligere i år beskrev han seg selv som skråsikker og usikker.

- Jeg kan la meg engasjere i enkelte saker, men så kan det gå fort over, og jeg kan gå for noe helt annet. Jeg har bekymret meg for hva jeg er laget av - hva er kjernen? Men det er kanskje det som er en av mine store styrker, at jeg ser det paradoksale og ufullstendige i meg selv.

5 favoritter