– Politikerne nå er både slemme og dumme, og jeg vet ikke hva som er verst

– Det er komplett skandale. På alle plan. For en håpløs gjeng udugelige døgenikter som styrer i Storbritannia nå! At det går an!

Den skotske krimforfatteren Val McDermid fnyser høyt.

– Jeg burde sikkert ikke si sånt i avisa. Men fader heller! Vanlige folk har ikke råd til å varme opp hjemmene sine lenger, eller gi barna mat. De må stå i matkø hos fattighjelpa. Det er fanden hakke meg ikke til å fatte. I 2023!

– Jeg er involvert i matsentralen der jeg bor. Kikka nettopp på talla deres. Og hør her: I 2009 delte min lokale matsentral ut 25.000 poser gratis mat til folk som trenger det. Ille nok, ikke sant? Men i 2022 – tør du gjette hvor mange poser det ble da?

– Njaei … 100.000 kanskje?

– Åhåhå! Åneidu. 2,5 millioner, er fasiten. To komma fem millioner poser med mat! Hundregangen. En eksplosjon! I ett av verdens rikeste land.

[ Endelig påske! Her er årets krimserier på NRK, TV2, Viaplay, HBO og Britbox ]

Skattesnusk

Forfatteren rister på hodet. Men fortsetter, på inn- og utpust:

– Samtidig har vi politikere som skylder skattefuten millioner av pund. Jeg regna på det. For de pengene Nadhim Zahawi unndro i skatt, kunne vi finansiert matsentralen i over 17 år. Og han er jo bare én politiker, som tilfeldigvis ble tatt. Hva driver vel ikke de andre skurkene der nedi London med?

Nadhim Zahawi er politiker i det konservative partiet, Toryene, i Storbritannia. Han hadde ministerposter under Theresa May, Boris Johnson, Liz Truss og Rishi Sunak.

Sistnevnte, altså Storbritannias sittende statsminister, avskjediget ham da det i januar i år ble kjent at Zahawi ikke bare hadde gjemt unna pengene sine på Gibraltar for å unngå skatt, men også hadde latt være å informere regjeringen om at han var under etterforskning av skattemyndighetene for mulig snusk.

[ «De siste dødsdømte»: – Vår lille hommage til de som ble skutt ]

Snart 50 bøker

Val McDermid, derimot befinner seg på motsatt ende av det politiske spekteret.

– Noen hater meg fordi jeg er ei sånn derre venstrevridd sinnakjerring som maser om ulikhet

—  Val McDermid, krimforfatter

Også hun har tjent godt med penger gjennom sine rundt førti år som bestselgende krimforfatter med snart femti bøker på CV-en.

– Jeg var heldig, jeg starta på ei tid da man ikke forventa umiddelbar suksess og bestselgerstatus fra første bok, men heller fikk tid til å øve, bli bedre, finne stemmen sin. Sånn er det ikke lenger. Det er altfor mye opphaussing av enboksforfattere, altfor mye press på at folk skal ha supersuksess fra første side, og at man skal klare alt selv, sier veteranen.

Hun kikker seg snekent rundt i rommet. Intervjuet foregår hos hennes norske forlegger, Cappelen Damm.

– Fåkk, nå glemte jeg meg igjen. Har ikke lov å si hva man tenker om forlagsbransjen i avisa! Få med at jeg har flinke redaktører og folk rundt meg, gidder du? For det har jeg. Det er poenget! Folk er bedre sammen.

[ J.K. Rowling om ettermælet: – Samme det. Jeg vil være død ]

Sosialist, lesbisk, feminist, journalist

Med andre ord: Dama som starta forfatterkarrieren sin med krimserien om Lindsay Gordon, en egendefinert «sosialistisk, lesbisk, feministisk tabloidjournalist» veldig tett modellert på forfatteren selv, er fortsatt både sosialist, feminist og lesbisk. Det er kun journalistikken hun har slutta med.

– Skriv verden som du ser den. Det er da vel selve poenget med å skrive krim, at man kan skrive om skikkelige ting? Vise fram urett og elendighet og hendelser som politikerne burde brydd seg om, hvis de ikke brukte tida si på å lure unna skattepenger i stedet, sier McDermid.

– Noen hater meg fordi jeg er ei sånn derre venstrevridd sinnakjerring som maser om ulikhet. Men de fleste bryr seg ikke, de ser bare at jeg skriver spennende bøker. Jeg driter jo i haterne. Er’ke sinnakjerring for ingenting, flirer hun.

[ – En feministmartyr. Det kommer hun alltid til å være (+) ]

«1979» og «1989»

Nå er Val McDermid i gang med en helt ny krimbokserie, med tabloidjournalisten Allie Burns i hovedrollen. Også hun tett modellert på forfatteren selv.

Første bind heter «1979», og er ute på norsk nå. Andre bind heter «1989», og fins på engelsk. De tre neste bøkene i serien blir – du gjetta det sikkert – «1999», «2009» og «2019». Men de er ikke skrevet ennå.

– Vi møter samme helt, Allie Burns, en gang i tiåret. Jeg bruker mye av det jeg selv har opplevd gjennom tiåra, jeg bare legger til og trekker fra og vrir litt rundt på ting. Deilig å slippe research. Jeg var der selv, sier McDermid.

[ Husker du gamle dager? Altså 1990-tallet? (+) ]

«Kvinnfolkarbeid»

«1979» starter med et tog som blir stående fast i en storm, mens en baby blir født ombord. Allie Burns blir nødt til å skrive om det i avisa. Selv om hun ikke er spesielt interessert i babyer.

Alle de mannlige kollegaene og redaktørene hennes, mener nemlig at fødsler er passe kvinnfolkarbeid. Så slipper hun å blande seg i den ordentlige journalistikken, den som handler om terror og krim og politikk og sånt.

Det gammeldagse synet på hva kvinner «passer til», er et viktig tema i «1979».

– På den fronten har media endra seg radikalt på de førtifire åra. Da jeg begynte som journalist, var vi 137 journalister i redaksjonen. Av dem var tre kvinner. Totalt.

– Jeg husker vi hadde en ledig stilling som helgevakt, som var ei vakt vi ofte henta inn folk til utenfra, for å teste dem litt. Jeg kjente ei dame jeg anbefalte. «Om ikke vi gir’a sjansen, tar noen andre’a», sa jeg. Nyhetssjefen bare glodde. «Men vi har jo allerede ei dame», sa han. Omtrent som han ville sagt «vi har jo allerede en fotballreporter» – bortsett fra at de jo hadde hauger av sånne.

[ Voldtektsofrene i sekta er mellom tre år og pensjonistalder. Men skal kvinnene si ifra? (+) ]

Tabloid kvinnefiendtlighet

Hun rister på hodet. Men ler også.

– Det var ikke i oldtida, heller. Vi snakker 1985!

– Så ja, mediebransjen har blitt bedre. Selv om jeg mistenker at britiske tabloider fortsatt henger litt bakpå på likestillingsfronten, målt mot resten av samfunnet. Det er noe med den tabloide sjangeren, der kvinner blir objektiverte og demoniserte, sier forfatteren.

– Se åssen de skriver om [Skottlands førsteminister] Nicola Sturgeon, som om hun er en slags heks. Eller Meghan Markle, for den saks skyld, selv om det vel er litt ymse grunner ute og går i akkurat det tilfellet. Er du dame i posisjon, som tar plass, så kommer tabloidene etter deg. Klart det preger redaksjonene fremdeles.

[ Nobelprisfavoritt Jamaica Kincaid: – I det siste har jeg tenkt mye på all lidelsen hvithet har påført hvite mennesker (+) ]

Hillsborough-tragedien

Val McDermid slutta som journalist to år og to bøker etter at hun i 1987 debuterte som krimforfatter, med første bok om Lindsay Gordon.

Den utløsende faktoren, forteller hun, var at hun hadde vært med å dekke Hillsborough-skandalen i 1989. 96 mennesker ble klemt i hjel på en fotballkamp mellom Liverpool og Nottingham Forest. McDermid var på plass på Hillsborough arena før store deler av hjelpeapparatet.

Etterpå fikk britiske medier beskjed om å skrive at skandalen skyldes ulydige Liverpool-fans, selv om det egentlig var politiets slepphendte håndtering av sikkerheten på kampen som var hovedgrunnen til tragedien.

– Bare noen måneder tidligere hadde jeg vært med å dekke Lockerbie-bombingen. Det var beintøffe saker, både den og Hillsborough. Så mange offer, så mye sorg, så panisk elendig håndtering fra makta og myndighetens side, sier McDermid.

[ Ekspert forklarer: Når blir det farlig tett i en menneskemengde? ]

Lockerbie-bombingen

Lockerbie-bombingen var en terroraksjon der 270 mennesker fra 21 land døde idet libyske terrorister sprengte en bombe ombord på et fly på vei fra Tyskland til USA via Storbritannia. Vrakrester og mennesker falt ned over et svært område, inkludert over småbyen Lockerbie i Skottland, der elleve personer på bakken mistet livet.

– Jeg innså at om jeg skulle fortsette som journalist, kom jeg enten til å måtte bli en mye hardere og mer kynisk person enn jeg egentlig ville. Eller gjøre som så mange andre – bruke alkohol for å mestre jobben.

– Drikkekulturen er en annen ting som har endra seg radikalt i mediebransjen siden 1970-80-tallet. Det er slutt på tretimerslunsjer med fire-fem øl eller et par mål whisky – eller begge! – før man gikk tilbake på jobb. I mi tid drakk vi ei flaske vin hver attåt lunsjen rett som det var. Faktisk var ett av mine store fortrinn som kvinne blant machomenn, at jeg kunne holde på spriten. Det innga respekt. Men det er så klart ikke rart at mange fra den tida døde unge … sier Val McDermid nå.

[ Oslokrim med nerve ]

Skotsk konformitet

I «1989» dekker også Allie Burns både Hillsborough og Lockerbie-sakene. Gorbatsjovs glasnost, og den pågående Aids-krisa er også tema.

I «1979» handler det om terroristfrykt og skotsk selvstendighet, dårlig økonomi med streiker og arbeidsløshet, om kvinneundertrykking og homohat.

– 1979 var et ganske heftig år. Skottland på den tida var et annerledes, mye mer innadvendt og konformt land. Det skulle ikke mye til for å stikke seg ut på en negativ måte, sier McDermid.

Historien vi husker

Da hun skrev bøkene om Lindsay Gordon på 1980-tallet, skrev hun om samtida. Med Allie Burns husker hun tilbake.

– Noe av det vanskeligste med Allie, har vært å unngå å fôre folka i boka med det jeg vet i dag. Å skrive i etterpåklokskapens lys. Det er innmari fristende å trøste Allie og gjengen litt. «Så så. En del av dritten du kjenner på i 1979, blir faktisk bedre utover 1980-tallet. Eh, og andre ting blir verre, beklager det». Men det er ikke nødvendig. Leserne vet det fra før. Eller ikke, men da lærer de kanskje litt, uten at de merker det.

Jeg går ikke rundt i verden og gjør ting «på en lesbisk måte», jeg heller, gjør jeg vel? Selv om jeg er sammen med en dame?

—  Val McDermid, krimforfatter

– Vi står alltid midt oppi historien. Ofte uten at vi forstår det. I Allie Burns-serien må jeg holde igjen for å unngå å skrive for mye om ting som ingen tenkte over der og da, mens de skjedde, selv om vi nå vet at de ble viktige etter hvert. Så jeg har lest mye i gamle aviser. De viser hva folk faktisk leste og tenkte på og diskuterte på puben. Det er ikke alltid det samme som det som havna i historiebøkene etterpå, sier McDermid.

[ Slik blir festivalsommeren 2023 ]

Et lesbisk liv?

I 1980-tallsserien om Lindsay Gordon homohatet tydelig, og eksplisitt tema.

Samtidig er det enda tydeligere at de fleste problemene i Lindsays liv, ikke handler om at hun er lesbisk, men om jobben, for ikke å snakke om alle mordgåtene hun stadig dumper oppi. Val McDermid lar handlingen utspille seg på originale steder. I en bok foregår det meste på en fagforeningskonferanse. I en annen i et kvinnekollektiv for fred.

– Jeg plasserte Lindsay steder jeg kjente fra før, og lot henne gjøre helt normale ting. Henge med venner og dra på jobb. Jeg blir fortsatt, over førti år senere, kontakta av lesere som takker meg for akkurat det. For at jeg lar henne helt «vanlig». Naturligvis er hun det! Jeg går ikke rundt i verden og gjør ting «på en lesbisk måte», jeg heller, gjør jeg vel? Selv om jeg er sammen med en dame? Jeg handler mat og vasker klær og går tur og alt mulig på en ikke-lesbisk, ikke-hetero, helt nøytral måte, faktisk. Forskjellen mellom meg og en ikke-lesbisk person er ikke på mange prosentene. Men de få prosentene er viktige, sier McDermid.

[ Langdryg og tam påskekrim på TV 2 ]

Kate Brannigan og Karen Pirie

En annen typisk ting for mange av Val McDermids krimbøker sammenlignet med serier av andre forfattere, er at hun tillater seg selv å bruke tid før hun presenterer selve mordmysteriet. Det gjelder for seriene om Lindsay Gordon og Allie Burns, og for serien om privatdetektiven Kate Brannigan, som hun skrev på 1990-tallet, og serien om etterforsker Karen Pirie.

McDermid begynte på serien om Pirie, som er ekspert på henlagte saker, i 2003, men den er ikke fullført. Neste Pirie-bok skrives nå. Samtidig kan TV-serien om Karen Pirie strømmes hos NRK.

– Jeg bruker den tida ting tar. Et dødsfall er litt som å kaste stein i vannet. Det får ringvirkninger. Noen ganger ligger problemet i samfunnsstrukturen. Da må den vises fram, sier hun.

Jeg har utrolig lite til overs for folk som driver med performativ sørging.

—  Val McDermid

– Jeg prøver å vise fram hvor sjokkerende en voldelig død alltid er. Folk lever livet, og bæm! så fins de ikke lenger. Folk takler det på ulike måter.

– Som journalist lærer man at den døde var noens nære. Men sorgen er ikke din! Jeg har utrolig lite til overs for folk som driver med performativ sørging. Blomsterbuketter og teddybjørner på gatehjørnet der noen ble drept, alt sånt. Det er ikke din sorg! Sorgen blir mindre verdt, om du skusler den bort på alle og enhver. Om den ikke er ekte. Folk hater meg vel for å si det rett ut. Men sånn er det.

[  Løfter fram skjebnene fra Tøyenløftets bakside ]

Carol Jordan og Tony Hill

Den av Val McDermids krimserier som ligner minst på de andre, er den om etterforsker Carol Jordan og psykiater Tony Hill, som er ekspert på profilering av overgripere og seriemordere.

Den er mer eksplisitt voldelig og grotesk enn de andre McDermid-seriene. Men begge heltene, særlig Tony Hill, sliter med store traumer, både etter ting de har opplevd før serien starter, og ting de opplever underveis. Volden preller på ingen måte av dem.

– Da jeg begynte å skrive krim, var det en del kvinnelige krimforfattere som nok følte at de måtte slå mannfolka. Heltinnene deres blir banka opp og ned, uten å kny. Tøffere enn alle menn, siden de hadde noe å bevise.

– Jeg har aldri prøvd å late som om vold ikke betyr noe. Jeg har opplevd vold selv, sier McDermid.

[ Hkeem trenger ikke det spektakulære for å skinne ]

Voldelig overfall

I «1989» utsettes journalist Allie Burns for en episode tett modellert på McDermids egen erfaring fra sin tid som journalist. Allie banker på døra til en mulig kilde, men blir brutalt overfalt av en mye større og sterkere mann, mens den mannlige fotografen som liksom skulle hjelpe henne, løper for livet.

– Man blir redd. Jeg ble redd. Ville ikke stå opp av senga, ville i hvert fall ikke ut i verden igjen. Hver gang det banka på døra, skvatt jeg. Men jeg kom meg videre. Sto opp, gikk ut i verden. Hvis ikke, vinner volden. Dessuten ville mannfolka kunne bruke det som bevis, om jeg ble liggende. «Å var’re jeg sa? Kjerringer funker’ke som journalister». Ikke hadde jeg råd til å stå uten jobb, heller.

[ Et perfekt kast med tjuesidet terning ]

Pandemien

Det har hun nå. Men Val McDermid har ingen planer om å slutte med det første. Eller andre.

– Det starta serien om Allie Burns i starten av pandemien, under den første, usikre nedstengningen våren 2020. Det siste jeg hadde gjort før det, var å intervjue en vitenskapsperson om antibiotikaresistens. Jeg hadde planlagt å bruke det jeg lærte i et hørespill. «Pesten kommer til å komme, og vi kommer alle til å dø», sa eksperten jeg intervjua. Så kom covid-19, og jeg tenkte bare «faen ta meg, dette her er ikke så lystig, er det vel?» Så jeg la hørespill-ideen til side, og satte i gang med å skrive om Allie.

– Du tenkte at alle kom til å dø, og svaret ditt på det var å starte en ny krimserie?

– Hahah, ja, hvorfor ikke! Skriving er min eneste hobby. Det er sånn jeg forstår meg på verden rundt meg. Det kunne hende at noen av oss overlevde også, ikke sant?

[ Wham!s «Careless Whisper» har blitt med i en eksklusiv milliardklubb ]

Politikere før og nå

Som vi jo gjorde, de fleste av oss. Flere i Norge enn i Storbritannia.

Politikerne nå er både slemme og dumme, og jeg vet fadermeg ikke hva som er verst.

—  Val McDermid, krimforfatter

– Neste boka, før jeg tar med Allie til «1999», blir en ny Karen Pirie. I den er Karen i lockdown i Edinburgh. Den kunne jeg skrive først nå, når jeg vet at det gikk sånn noenlunde greit med de aller fleste.

– Da overlevelsen var mindre sikker, søkte jeg bakover, til 1979. Mye var fælt da. Men en del ting var faktisk bedre. Politikerne, for eksempel. Si hva du vil om Margaret Thatcher. Hun trodde i det aller minste at hun tjente folket. De politikerne vi har nå for tida, gidder ikke å late som, engang. De er både slemme og dumme, og jeg vet fadermeg ikke hva som er verst. Det er til å bli rasende av, og jeg nekter å tie stille om det, sier den skotske krimdronninga Val McDermid.

[ Alle visste at hun var jøde. Det var derfor det vitset om gasskamrene (+) ]

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

---

Val McDermids bøker

• Lindsay Gordon-serien, 1987-2003: Lindsay kaller seg «en kynisk sosialistisk lesbisk feministisk journalist», jobber hovedsakelig i Glasgow
• Kate Brannigan-serien, 1992-1998: En privatdetektiv er sammen med en (mannlig) rockejournalist, løser saker i Manchester
• Carol Jordan- og Tony Hill-serien, 1995-2019: Hun er politietterforsker, han psykiater som spesialiserer seg på å forstå kriminelle. Sammen jakter de seriemordere. TV-serien basert på bøkene heter «Wire in the Blood» (ITV), og utspiller seg i Vest-Yorkshire.
• Karen Pirie-serien, 2003-nå: Politietterforsker som jobber med uløste eldre saker, basert i Fife i Skottland. TV-serien basert på bøkene heter «Karen Pirie» (ITV/NRK).
• Allie Burns-serien, 2021-nå: Allie starter som tabloidjournalist i 1979. McDermid planlegger bøker lagt til 1989, 1999, 2009 og 2019.
• Flere frittstående bøker, både krim, barnebøker og sakprosa om åstedsundersøkelse og skotsk identitet.

---