– I USA vil folk heller være fattige enn å være like, sier Jamaica Kincaid til Dagsavisen.
Forfatteren smiler. Men det er et smil av den typen som øynene ville uttrykt ved å himle.
– Når hvite frykter at også svarte vil nyte godt av endringer, kjemper de imot. Selv om de hadde nytt godt av tiltakene selv. Et skikkelig helsevesen, for eksempel. Det er viktigere å holde svarte nede enn å få det bra selv. Så da lider hvite folk videre, like fattige og miserable som før, bare for å markere forskjellen mellom «oss hvite» og «dere svarte». Det er faktisk ikke til å forstå, på noe plan, sier hun.
Eneste svarte i The New Yorker
Jamaica Kincaid er 73 år. Hun er født og oppvokst i den lille øystaten Antigua i Karibia, men har bodd i USA siden hun kom dit som au pair som syttenåring.
Å skrive er ikke et yrke, ingen profesjon. Det er et kall.
— Jamaica Kincaid, forfatter
I New York ble hun etter hvert fast skribent i det prestisjetunge magasinet The New Yorker, før hun skrev og fikk utgitt fem romaner og en novellesamling, samt flere sakprosatitler.
– Jeg har vært heldig. På min tid var jeg den eneste svarte skribenten i The New Yorker. Attpåtil svart kvinne, blant alle de hvite mennene. Redaktøren der ga meg full frihet, til å gjøre hva som helst. Han var helt vidunderlig. Komplett frie tøyler, og et kompromissløst forhold til at alt er lov i litteraturen? Det er sjeldent, sier Kincaid.
[ – Danmark på 1980-tallet var ekstremt konformt. Man skulle ikke stikke seg ut (+) ]
Kunstnernavnet Jamaica Kincaid
Unge Jamaica, som egentlig har et annet døpenavn, men som selv hadde valgt forfatternavnet sitt «fordi det passa bra» allerede tidlig i tjueåra, visste å utnytte tilliten:
– Jeg var så enspora – ikke ambisiøs, det er noe annet – at jeg bare kjørte på. Jeg var ikke opptatt av «suksess», eller av motsatsen, å mislykkes. Visste bare at jeg måtte skrive. Slik jeg måtte puste, forklarer hun.
[ Snart påske! Her er oversikten over årets påskekrim på norske TV-skjermer ]
– Jeg sier det til studentene mine hele tida. Å skrive er ikke et yrke, ingen profesjon. Det er et kall. Jobb med hva som helst som betaler leia. Skrivingen skal komme av et behov. Ikke økonomi.
Nobelprisen i litteratur?
Nå er Jamaica Kincaid på den eksklusive lista over forfattere som stadig nevnes når det er snakk om Nobelprisen i litteratur. Dessuten professor i afrikanske og afroamerikanske studier ved toppuniversitetet Harvard.
Da hun besøkte Litteraturhuset i Oslo denne uka, var den største salen stappfull, og Kincaid satt i halvannen time og signerte bøker etter scenesamtalen.
– Vidunderlig! Så utrolig mange interessante mennesker! sprudler hun dagen derpå, tross få og korte timer med jetlag-preget søvn.
– Jeg elsker unge mennesker. Energien!
[ J.K. Rowling om ettermælet: – Samme det. Jeg vil være død ]
«Lucy» og «Mors egen historie»
Her hjemme er det de to korte romanene «Lucy» og «Mors egen historie» som gjør Jamaica Kincaid særlig aktuell.
Da jeg begynte å skrive om mor, trodde jeg hun var unik. At forholdet vårt var unikt [...] Ante faktisk ikke at vi var flere. Så mange!
— Jamaica Kincaid, forfatter
«Lucy» kom akkurat ut i Åshild Lappegård Lahns gode nye oversettelse. «Mors egen historie» i et opptrykk fra 1990-tallet.
Begge romanene handler, hvert på sitt vis, om mor-datter-forhold. Ikke av det enkle slaget, heller. Begge inspirert av Kincaids forhold til sin egen mor. Særlig i «Lucy» er de selvbiografiske elementene veldig tydelige.
– Da jeg begynte å skrive om mor, trodde jeg hun var unik. At forholdet vårt var unikt. Så begynte jeg å få brev fra alle disse leserne, kvinner fra alle mulige slags bakgrunner – særlig mange hvite, som antok at også jeg selvsagt var hvit, siden jeg skrev i The New Yorker, haha. «Åh, hun er akkurat som mamma!» skrev de, og «jeg kjenner meg så igjen i datteras følelser!»
Mødre og døtre
Lucy i romanen med samme navn, er flytta fra Karibia til New York for å jobbe som au pair. Hun vet at mora bryr seg om henne. Men nekter å forholde seg til henne.
« … jeg hadde allerede en mor som elsket meg, og jeg hadde begynt å kjenne kjærligheten hennes som en byrde og begynt å kjenne avsky for den tilfredsstillelsen det ga moren min å høre andre mennesker snakke om hvor høyt hun elsket meg. Jeg hadde begynt å kjenne det som om min mors kjærlighet for meg kun var til for å forme meg til et ekko av henne, og jeg visste ikke hvorfor, men jeg kjente at jeg heller ville dø enn å bare være et ekko av noen andre».
– Jeg ble sjokka og overvelda over at folk sa de kjente seg igjen. Ante faktisk ikke at vi var flere. Så mange! Hvorfor hadde jeg aldri lest noe om dette før selv? Når forholdet til mor er så viktig for alle kvinner? spør Kincaid.
Hvor er Evas datter?
Det er et godt poeng. En del har muligens skjedd siden Kincaids bøker først kom ut, på tidlig 1990-tall. Men den litterære kanon er klar: Det er fedre og sønner som betyr noe, forklarer universitetsprofessor Kincaid:
– Les Bibelen, for eksempel fortellingen om Edens hage, og legg merke til en ting: Eva har ingen døtre! I hvert fall ingen navngitte. Det står side opp og ned og fram og tilbake om Adams stamtavle, og om alle de andre viktige mennenes fedre og farfedre og oldefedre. Abraham. Moses. Og så videre, og så videre. Men kvinnene! De har så godt som aldri døtre, eller mødre, eller stammødre, eller noen ting. Bare sjekk! sier Kincaid.
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Må man skrive hudfarge?
Kjønn, og kvinnelig seksualitet, er viktige temaer i flere av bøkene hennes. Alltid skrevet innenfra, fra kvinnens selvsagte ståsted.
Rase er en oppkonstruert kategori. Å sortere folk etter hudfarge, har ingen vitenskapelig basis.
— Jamaica Kincaid, forfatter
Slik hun også skriver hudfarge innenfra, og har fått masse tyn for det.
– Jeg ble en del kritisert, særlig i starten, for at jeg ikke skriver eksplisitt om hudfarge. Det bør man visstnok. Men altså. Der jeg vokste opp, var jo alle svarte! Så hvorfor i all verden skulle jeg skrive at «en svart mann kom gående langs veien»? Det er da vel åpenbart? Og spiller uansett ingen rolle. Poenget er jo ikke hudfargen, men at noen kommer gående, sier forfatteren.
– Britene er verst
Den karibiske øystaten Antigua og Barbuda, der hun vokste opp, var en britisk koloni fra 1632, og fikk ikke full frihet før i 1981. Landet regner fortsatt den britiske monarken, altså Charles den 3., som sin øverste leder.
– Britene er verst. La oss bare si det rett ut. For en ting som på sett og vis er enda verre enn rasetenkning, er rigide klassesystem. Slik jeg ser det, tillater ikke klassesystemet individuelle fantasier og drømmer. Folk blir trykka så hardt på plass at de helt mister troa av at noe annet er mulig. Se dessuten hvordan britene har rotet det til med det der kongehuset sitt! De sprader rundt med diamanter og gull de har samlet seg rundt omkring i verden. Enhver fornuftig person ser jo at det ser urteit ut! ler Kincaid.
[ – Russland er skurken, det er ikke noe jeg finner på, sier TV2-profilen ]
– Rase er oppkonstruert
Hun blir stadig bedt om å snakke om rasisme. Forstår godt hvor spørsmålene kommer fra. Men sliter med å forstå at det i det hele tatt skal være behov for antirasisme. At ikke alle ser hvor idiotisk forelegget, altså rasismen, faktisk er.
– Rase er en oppkonstruert kategori. Å sortere folk etter hudfarge, har ingen vitenskapelig basis. Jeg klarer ikke ta folk seriøst, når de snakker som om forskjellen på folk ligger i huden, sier Jamaica Kincaid.
– Det eneste rase faktisk er, er et uttrykk for makt. Et system som ble utvikla for å klassifisere planter og dyr, blir overført på mennesker, der det gir null mening.
Rasisme på flyet
Ikke dermed sagt at rasisme ikke er en reell størrelse, og et alvorlig problem
– Klart rasisme fins! Jeg blir utsatt for det hele tida. Når jeg boarder flyet på første klasse, for eksempel, og hvite folk glor med forakt og tror jeg sniker i køen, for hva søren gjør vel en som meg på første klasse? Men jeg syns i grunnen mest synd på de folka. For et stusslig liv, så lite trygt, om man må henge verdien sin på noe så vilkårlig som hudfarge …
– Stakkars hvite(!)
Hun sprekker opp i et kjempeglis, og fyrer løs:
– I det siste har jeg tenkt mye på all lidelsen hvithet har påført hvite mennesker. Ja! Dere selv! Alt dere har gjort, i hvithetens navn! Bygget dødsleirer. Slaveskip. Utnyttet Jorda så heftig at dere knapt kan bo her lenger selv. For et trasig bidrag! Hvite folk har skapt en verden ingen tjener på å leve i, der mennesker blir vilkårlig plassert øverst og nederst basert på en så uendelig tilfeldig ting som hudfarge! En verden der folk jobber alt de orker for å holde hverandre nede, heller enn å gjøre ting bedre for alle. For en trist arv!
Frihet uten penger
Forfatteren ler. Hun vet at den typen kategoriseringer provoserer.
– Svarte amerikanere er de beste folka i verden. Seriøst. Alle andre ville dratt, i hopetall, så snart slaveriet ble avskaffa. Leid en båt og stukket. Men ikke de svarte amerikanerne. De ble igjen, og har bidratt med det meste av det som er i noe i amerikanske kultur. Jazz. Blues. Rap. Alt kommer fra de svarte.
[ Folk i DDR ønska seg ikke kapitalisme. Eller å bli annenrangs borgere. Men sånn ble det... (+) ]
– Det aller viktigste svarte amerikanere har bidratt med, er et språk om frihet. Ord og tanker som forklarer hva frihet faktisk er, sier Kincaid.
– Mange andre grupper i USA, tror at frihet handler om penger. Om å bli rike. Se bare på mange av de nyeste innvandrerne til USA, fra ulike land i Asia. De drømmer om rikdom. Svarte amerikanere vet at frihet er noe mye mer grunnleggende. Retten til å gå i fred på gata, til å kikke innom butikken, uten å bli sett skrått på, uten å bli mistenkt for å stjele. Uten å bli skutt. Det er noe helt annet, som ikke handler om grådighet og utbytting, men om å være et menneske i verden.
Munchs svart
En annen gruppe som lettere forstår hva frihet er eller bør være, og som peker ut nye ting for andre, er ifølge Jamaica Kincaid kunstnerne.
Svart er en farge! Det ante jeg ikke, før jeg lærte det av Munch.
— Jamaica Kincaid, forfatter
Hun har vært i Oslo flere ganger. Første gangen fikk hun et skjellsettende møte med Edvard Munchs kunst.
– Svart er en farge! Det ante jeg ikke, før jeg lærte det av Munch. Vi tenker liksom at fargen svart er fravær eller tomhet. Noen kunstnere bruker den for å vise fram fattigdom og tap. Men ikke Munch. Hos ham er svart en vibrerende, energisk, nærmest fysisk tilstedeværelse. Ikke bare en tavlefarge, et underlag som skal skrives på med hvitt, sier Jamaica Kincaid.
– Jeg ble helt rystet, første gangen jeg så Munchs malerier. At svart er en egen farge, tenk at jeg ikke visste det før jeg kom hit! Takk, Norge!
[ Husker du gamle dager? Altså 1990-tallet? (+) ]
[ Disse bøkene «passer perfekt i vår hektiske, ensomme, gudløse tid» (+) ]
---
Jamaica Kincaid
- Født i 1949 i Antigua i Karibia, flyttet til New York i USA i 1966.
- Forfatteren av flere romaner, en novellesamling, og flere sakprosabøker.
- Romanene heter «Annie John» (1985), «Lucy» (1990, norsk 2022), «The Autobiography of My Mother» (1996, norsk «Mors egen historie» 1997/2023), «Mr Potter» (2002) og «See Now Then» (2013).
- Professor i afrikanske og afroamerikanske studier ved Harvard universitet.
- Har vunnet en lang rekke litterære priser, og nevnes ofte som mulig kandidat for Nobelprisen i litteratur.
---
