Kultur

Kvinner uten stemmer, med veldig mye å snakke om

«Women Talking» er en film om rovdyr i religiøse miljøer, og om de utsatte kvinnene som må ta sine livs vanskeligste valg.

Dagsavisen anmelder

---

4

FILM

«Women Talking»

Regi: Sarah Polley

USA – 2022

---

Denne gangen er temaet seksuelle overgrep blant Mennonittene; en ultrakonservativ, pasifistisk og tradisjonslåst bevegelse som har sine aner fra reformasjonstiden på 1500-tallet. De kan minne om en mindre progressiv utgave av Amish-kirken, og lever ofte i lukkede kolonier som skyr moderne bekvemmeligheter. Så selv om vi først kan ledes til å tro at «Women Talking» utspiller seg flere hundre år tilbake i tid, er året egentlig 2010.

Historien er basert på en prisbelønnet roman av Miriam Toews, som selv vokste opp i en Mennonitt-sekt i Canada. Men i likhet med de fleste beretninger om religiøse overgrep er utgangspunktet dessverre tatt rett fra virkeligheten.

Frem til 2009 ble over hundre kvinner i en Mennonitt-koloni i Bolivia dopet ned med bedøvende midler beregnet på storfe, og voldtatt mens de sov. Så brutalt overfalt at de ofte våknet opp med stygge skader og var dekket av blod. De eldste ofrene var i pensjonsalder, de yngste hadde knapt rukket å bli tre år gamle. Denne fredskirkens ledere nektet plent å vedkjenne forbrytelsene, og hevdet at ofrene enten løy, hadde «kvinnelige fantasier» eller var besatt av demoner. Selv etter at flere ble gravide. Til slutt ble ni av mennene i landsbyen arrestert, men det var langt fra alle de skyldige - og voldtektene fortsatte i Guds navn.

«Women Talking» forflytter handlingen til en ikke navngitt koloni i USA, som har det største antall Mennonitter i verden. Regissør/manusforfatter Sarah Polley spinner dette opprørende utgangspunktet videre til et dialogdrevet kammerdrama som lett kunne ha blitt satt opp på en teaterscene, der et ensemble med dyktige karakterskuespillere virkelig får sjansen til å skinne. Og snakke.

«Women Talking» fikk en Oscar-nominasjon i kategorien Beste film og en statuett for beste adapterte manus - men hadde saktens også fortjent noen utmerkelser for flere av skuespillerne, som inkluderer Rooney Mara, Claire Foy, Jessie Buckley og Frances McDormand (sistnevnte produserte filmen, sammen med blant andre Brad Pitt). Som den sarkastiske åpningsteksten sier: «dette er et utslag av kvinnelige fantasier», og en fiktiv utforskning av hvordan kvinnene i en isolert Mennonitt-enklave som dette kunne ha reagert seg imellom.

«Women Talking»

Det er nok en velsignet dag på gården, mens nok en skrikende kvinne våkner opp med stygge bloduttredelser på innsiden av lårene. Bare er den siste i en lang rekke medlemmer av trossamfunnet som har blitt dopet og voldtatt i søvne. Fortellerstemmen til sekstenåringen Autje (Kate Hallett) understreker at hver gang noe sånt skjer hevder sektens «Elders» at de enten lyver for å få oppmerksomhet, eller har blitt angrepet av spøkelser og Satan.

Men nå har endelig noen av voldtektsforbryterne blitt tatt på fersken, og fraktet til politiet «for sin egen sikkerhet». De fleste mennene på gården har begitt seg ut i samlet flokk for å betale kausjonen til «brødrene» sine, og for å vise dem sin fulle støtte. I mellomtiden er kvinnene i kolonien etterlatt alene, og de har fått to dager på seg til å tilgi voldtektsforbryterne. Er de ikke i stand til å gjøre det vil alle bli utvist i vanære, og nektet inngang til Himmelriket. Altså, kvinnene - ikke mennene som voldtok dem, selvfølgelig.

Dette er bare den deprimerende opptakten til «Women Talking», som deretter retter fokuset mot en gruppe kvinner som må ta et veldig vanskelig valg. Enten «tilgi» de rettroende mennene som voldtok dem, bli værende, eller forlate alt de kjenner frivillig.

Etter opptellingen er stemmene jevnt fordelt mellom å dra sin vei eller bli værende og kjempe. En hard kjerne av tillitsvalgte må ta den siste avgjørelsen på vegne av fellesskapet, og samles på høyloftet i låven mens den milde læreren August (Ben Wishaw) noterer alt. Diskusjonen åpner opp en rekke spørsmål drevet av motstridende livsfilosofier, tolkninger av religiøs doktrine og personlige motsetninger.

Så ja, de har veldig mye å snakke om. Samtalene avdekker samtidig andre grusomheter som har utspilt seg i kolonien: grov mishandling, selvmord, gruppevoldtekt, incest, spontanaborter og barn som har fått kjønnssykdommer etter overgrepene.

«Women Talking»

«Women Talking» håndterer disse vanskelige temaene på en sensitiv og varsom måte, men regissør Sarah Polley virker mer opptatt av dette miljøets metaforiske mening enn hun er av å si noe konkret om kristendommens enorme kapasitet for undertrykkelse. Hun bøyer seg langt bakover for å unngå å påpeke at det sentrale problemet her er religionen, og at disse kvinnene ikke virkelig vil bli frie før de klarer å lirke opp låsene til troens lenker.

Isteden lempes eneansvaret over på patriarkatet, der alle mennene i kolonien (med unntak av følsomme August) er presentert som en homogen, hatefull masse som lurker truende i periferien.

Det er lett å mistenke at filmen gir disse Mennonitt-kvinnene en større prosentandel selvstendighet og autonomi enn de ville ha vært tillatt å ha ute i virkeligheten. Kanskje også at de er betydelig mer velartikulerte og intellektuelt anlagt enn hva som er plausibelt for personer som er fratatt retten til å kunne lese, skrive eller engang uttrykke seg offentlig.

Sånt bidrar til at «Women Talking» til tider føles mer som en teatralsk, didaktisk forelesning enn medrivende historiefortelling, som er lettere å beundre for sine mektige rolletolkninger enn for sin håndtering av et sterkt og opprørende utgangspunkt.

Så ja, «Women Talking» er mer en skje tran enn et fullt måltid, selv om et utsøkt severdig ensemble med skuespillere og førsteklasses filmfoto i utvaskede sepiatoner supplerer litt sukker på skjeen.