Hkeem helt på ekte

---

5

TEATER

«Abdul = Hkeem»

Av Hannah Wozene Kvam og Abdulhakim Hassane

Regi: Belinda Braza og Cliff Moustache

Med Abdulhakim «Hkeem» Hassane, Mimmi Tamba, Fabian Svegaard Tapia

Det Norske Teatret, Rommen Scene

---

«Jeg har en jobb med å vinne/vent og se, suksessen skal skinne», rapper Abdulhakim «Hkeem» Hassane i låten «Ekte». Opprinnelig utgitt i 2016, men nå «åpningssporet» på artistens teaterforestilling hvor han forteller og spiller ut sin egen historie. Og ja, det skinner av suksessen hans, og på en for han helt ny scene skinner det av mer enn bare den store lysglorien som senkes ned over gutten som har vokst opp på Stovner med en mor fra Ghana, bare noen steinkast fra Rommen Scene der han nå framfører «Abdul = Hkeem».

Det er en forestilling med mange lag, noen av dem subtile og antydende, andre åpenlyse. Han sier det i grunn selv i setningene som skal følge han stykket gjennom: «Ja. Jeg smiler. For den vakreste kurven på min kropp er smilet mitt. Men allikevel har jeg en tung smak i kjeften. Det smaker som bly». Det vinnende smilet til Hkeem skjuler både smerte, ensomhet og forventningspress skal vi tro historien hans. Og det gjør vi. Den underliggende tosidigheten fra tekstene hans når han rapper tas på denne scenen ut på andre måter. Den allmenne gjenkjenneligheten forsvarer valget om å skape teater av oppveksten til en artist som ennå bare er i midten av tjueårene.

Valget av låten «Ekte» er på ingen måte tilfeldig. Det enkle, nesten naive budskapet «Jeg holder det ekte» var en del av et knippe låter som året etter ga han kontrakt med storselskapet Universal. Så kom «Fy faen», som skulle gjøre han til prisvinnende allemannseie også utenfor Oslos hip hop-miljø. Nå står han på «hjemmebane» og forteller om seg selv, om usikkerhet, ensomhet og kroppskomplekser, og om mamma på en måte som ingen kan tvile på ektheten av. Stemmen hennes er også med i stykket, og forsterker inntrykket av «Abdul = Hkeem» som et utvidet kapittel i den etter hvert omfattende historien om Groruddalen og Oslos østkant, om norsk samtid fortalt fra en oppvoksende minoritetsgenerasjons perspektiv.

[ «Benk» løfter fram menneskene fra Tøyenløftets bakside (+) ]

Denne historien er ikke minst blitt formidlet gjennom scenekunsten de siste årene. Hkeems stykke føyer seg inn i rekken blant Don Martin, Fela og Castros «Blokk til blokk», T-banehyllesten «Linje 5» og «Tante Ulrikkes vei», basert på Zeshan Shakars bok og oppkalt etter veien som også Hkeem er vokst opp i. Når 2000-tallets teaterhistorie en gang skal skrives, bør Det Norske Teatrets satsing på prosjektet Det multinorske og Rommen Scene som arena for det man virkelig kan kalle ny norsk dramatikk, bli et hovedtema i seg selv.

Hkeem er i første rekke rapper og ikke skuespiller, men han røper at drømmen hans opprinnelig var å bli skuespiller, med Aksel Hennie som et av forbildene. Med «Abdul = Hkeem» tar han et steg i retning drømmen, selv om han i denne oppsetningen mest av alt framstår som seg selv, og som artisten Hkeem som både rapper, snakker, lytter og spiller ut scener fra barndom og ungdomstid. Det er en fortelling om oppvekst og røtter, om forbilder, familie og en delt by. Om rasisme og fordommer og det å føle at man ikke strekker til. Men også om fotballidoler, hip hop og husdrømmer i Ghana.

Det gjør «Abdul = Hkeem» til en livline av en forestilling, ikke av det slaget som etterlater oss numne av sjokk eller som handler om en vond oppvekst eller et dramatisk liv. Styrken til Hkeem er at følelsene han bærer på også bærer en teaterforestilling på like ubesværet og energisk vis som om han skulle holdt en ren konsert. Med Rommen Scene som utgangspunkt og Groruddalen som publikumsbase, er det trolig godt tenkt. Forestillingens kanskje mest sentrale sekvens er der han snakker om hvordan alle minoritetsbarna som gjør det bra hyller en mamma og en pappa, også de som ikke blir lege eller ingeniør. Men, legger han til: «vi skuffer allikevel. Vi bærer våre forfedres og foreldres drømmer hardt på skuldrene våre».

[ «Hør'a dagbok» er blitt heftig ungdomsteater (+) ]

Abdulhakim Hassane har skrevet sin egen historie sammen med skuespiller, slampoet og Queendom-grunnlegger Hannah Wozene Kvam. Danser, koreograf og Rommen Scenes kunstneriske leder Belinda Braza har regissert sammen med Nordic Black Theatres Cliff Moustache. De har åpenbart valgt å stole på Hkeems evne til å formidle og en historie som bærer uten for mye annen støy rundt. Han forteller mye gjennom rene monologer, også fra før han ble Hkeem, men spørsmålene som stilles av andre stemmer underveis er vel så viktige for dramaturgiens oppbygging. Her er påstander, minner, latter og sanger som formidles gjennom Hkeems to nære venner fra barndommen, Samia og Meshak.

De spilles av Mimmi Tamba og Fabian Svegaard Tapia, og førstnevnte synger også både med Hkeem og alene, mens Tapias forrykende hip hop-dans forsterker stykkets kunstneriske og kulturelle forankring. Hkeems framføring av knyttneven «Ghetto­parasitt», en låt som går i strupen på fordommer og maner til samhold, blir særlig forsterket gjennom medspillerne.

[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]

Bortsett fra den store lysglorien er scenen like sparsommelig som under en rapkonsert. Forskjellen er at det ikke står en DJ bak, men i sammenhengen originale musikervalg som Ombeline Chardes på fiolin og den unike sørafrikanske perkusjonisten Bafana Nhlapo, som i noen av forestillingens mest gripende musikalske sekvenser også synger på sin helt egen spirituelle måte og maner fram savn og ensomhet i Hkeems formidling. Nesten hele konserten gjennom står de gjemt bak en halvgjennomsiktig gardin, og her danser og synger også Tapia og Tamba når de ikke er framme på scenen med Hkeem. Akkurat grepet med å gjemme bort det imponerende laget bak Hkeem i Dordi Strøms ellers lysende glorie av en scenografi, er vanskelig å forstå. Han skinner uansett hvem andre som måtte være på scenen.

Med de sterke innslagene av musikk vil sikkert noen hevde at dette er vel så mye en konsert som en teaterforestilling. Kanskje er også rosebladene som strøs utover en hyllest til Karpe-showet. Men det dramaturgiske lyver ikke og plasserer Hkeem midt i forestillingen om seg selv, uavhengig av om han rapper eller forteller. Den grovkornede og følelsesladede poesien strømmer uansett, og bortsett fra de innleste stemmene på nynorsk han nærmest hører i hodet er han seg selv, slik han snakker og rapper til vanlig, han og «kidsa fra rare steder» som lager sitt eget språk. Det er som Castro sier i «Blokk til blokk», at «om det er noen som snakker nynorsk, så er det jo oss». Og Hkeems fortellerstemme er kraftfull nok uansett hvilket språk han bruker den på.