– Før gikk det an å miste folk

– Om folk først snakker litt om boka, men så går fort over til å snakke om seg og sitt liv, har jeg lykkes. Når den setter i gang et minnearbeid, sier den svenske forfatteren Ia Genberg til Dagsavisen.

«Detaljarna» kom på svensk i fjor vår, til glitrende kritikker. I november mottok Ia Genberg den høythengende Augustprisen, som er svenskenes svar på Brageprisen, for romanen.

Nittitallsroman

Og for et par uker siden kom «Detaljene» i Bodil Engens norske oversettelse, til grei plassering på bestselgerlistene og stor jubel også fra norske kritikere.

«Med en nesten uhyggelig presisjon river Ia Genberg vekk forhenget til det nittitallet hun, og jeg, (og kanskje også du?) var unge i», skrev NRKs anmelder, og kalte boka «90-tallets generasjonsroman».

– Folk på femti pluss snakker mye om at de kjenner igjen nittitallet. De tar referansene, det tidstypiske, fra sin ungdomstid, sier Genberg.

Hun er selv født i 1967, og har bodd i Stockholm mesteparten av livet.

[ Mormor fortalte aldri noe. Det gjør Susanna ]

Miste mennesker

Ta for eksempel dette med hvor lett det var å komme bort fra hverandre før mobiltelefonens tid. Og hvordan man planla møter.

– Før gikk det an å miste mennesker. I en kø på et utested. På Roskilde, som jeg har opplevd selv og skriver om i «Detaljene». Så gikk man rundt og leita. Fant hverandre igjen, eller ikke, sier hun.

Ofte fant man noe annet, eller noen andre, i stedet. Eller man måtte gå tilbake til det faste stedet, og vente der. Håpe at folk dukka opp etter hvert.

[ – Plutselig ble vi annenrangs borgere ]

Langsommere liv

Ia Genberg beskriver lange ettermiddager på gjengens stamkafé, der de serverer noe såpass moderne som fylte franske pannekaker attåt alle sigarettene alle røyker. Inne, selvsagt.

«Vi kunne ta en galette når vi kom ved sekstiden og så vente i to timer før vi bestilte den neste. I løpet av den tiden hadde både menneskene og plassene deres rundt bordet skiftet, askebegre blitt fylt og tømt, samtaleemner dukket opp, forsvunnet og kommet tilbake. Senere, kanskje ved åttetiden, bestilte vi enda en omgang galetter, eller crêpes, og alt begynte om igjen».

– Man kom i kontakt med folk på et manuelt vis. Det gikk på en måte langsommere. Samtalene gikk langsommere. For meg er det mer litterært interessant å skrive om en sånn tid, enn om nåtidas skrålling. Mye av kontakten min med venner nå, skjer via sms og på chat. Det er fint. Men jeg får ikke litteratur utav det. Andre klarer det, men det talentet har ikke jeg, sier hun.

[ Nobelprisfavoritt Jamaica Kincaid: – I det siste har jeg tenkt mye på all lidelsen hvithet har påført hvite mennesker (+) ]

Friere før?

Det betyr ikke at alt var bedre før, forter hun seg å legge til. Bare at ting var annerledes.

– Mye er enklere nå. Man kan ikke si at ting var bedre før, det blir feil. Det er for eksempel blitt utrolig mye enklere å finne ut ting nå. Bare sånt som å søke «når går toget til Malmö», uten å måtte gå til sentralstasjonen for å sjekke selv. Men jeg tror vi hadde større frihet før. Nå er det litt klaustrofobisk. Man må anstrenge seg for å forsvinne. For ikke å bli funnet. Til gjengjeld slipper man å planlegge så mye, sier hun.

[ – Jeg ville være som alle andre. Ekte dansk. Men alle visste at jeg var jøde (+) ]

Planlegging

Ikke bare planlegge. Men å huske avtalene også, og notere ned tidspunkt og nøye avklarte møtesteder.

Plutselig hadde noen bare flytta til England. Å? Det visste ikke jeg
— Ia Genberg om nittitallet

– Vi måtte ofte bestemme ting lang tid i forveien. Som da faren min og broren min begge bodde ulike steder i Europa, og vi skulle treffes. «Vi møtes dén lørdagen dét klokkeslettet på akkurat dén kafeen ved dén statuen på dét torget i Venezia» avtalte vi – og så møttes vi der. Det var den sjansen vi hadde.

– Når jeg forteller sånt til barna mine, forstår de ikke hva jeg mener. De klarer ikke forestille seg at det går an å miste mennesker. Et liv uten enkel tilgang på informasjon. Plutselig hadde noen bare flytta til England. Å? Det visste ikke jeg, men det hadde de, og borte var de, sier Genberg.

[ – Når en kvinne på tretti år, mor til to små barn, tar sitt eget liv, er det lett å tenke seg fram til åpenbare grunner ]

Viktige statister i livet

Som Niki i «Detaljene». Hun var en nær venninne – til hun plutselig forsvant fra livet til romanens hovedperson. Johanna, en ekskjæreste, forsvant også, men bare delvis, siden hun nå er blitt kjendis på TV. En annen eks, Alejandro, er også ute av dansen, men ikke uten å ha satt livsomveltende spor først. Det samme gjelder Birgitte, bare av en helt annen grunn.

Alle fire er mennesker som bare er innom hovedpersonens liv. Men som likevel setter dype spor, på ulike vis.

– Også betydelig yngre og langt eldre lesere enn de som var unge på nittitallet kommer bort og forteller at de kjenner seg igjen. Ikke i nittitallet, nødvendigvis, men i situasjonene. Relasjonene. De forteller om seg og sin tid. Også om man er født i 2000, kan man ha rukket å ha en Niki i livet sitt. Man kan ha grått i sofaen hos en venn. Kjent fortvilelse. Følelsen av å bli forlatt. Vi har mye felles, uavhengig av alder og sted, sier Genberg.

[ – Å løpe maraton og å skrive bøker er ganske likt (+) ]

Koronabok

Romanen starter med at jeg-fortelleren er slått ut av feber. Hun søker seg til bokhylla, og finner en bok med en inskripsjon fra Johanna, eksen som nå er berømt. Minnene presser seg fram, godt hjulpet av sykdommen som herjer i kropp og hode.

– Jeg hadde covid, og opplevde akkurat det der. Et minne, vekket av en inskripsjon i en bok, som jeg opplevde uvanlig sterkt. Begynte bare å skrive. Fant tonen, følte jeg, uten å vite hva det skulle bli til. I starten var alt løse tråder. Men så kom historien om Niki til. Jeg følte de hørte. Redaktøren min var enig, og sa jeg måtte konse om dette prosjektet, i stedet for alt mulig annet jeg holdt på med.

Verken jeg eller leserne orker 300 eller 1300 sider av det her.
— Ia Genberg, forfatter

– Jeg har skrevet alt om og om igjen, mange ganger. Landa rundt 150 sider. Det er nok. Verken jeg eller leserne orker 300 eller 1300 sider av det her. «Detaljene» er en sjokoladebolle, kompakt og sammenpresset, sier Genberg.

Hun mener sjokoladeboller av det svenske slaget, energikuler med havregryn, smør og kakao. Ikke luftig gjærbakst.

[ God rapport fra et «fritt» kommunistland ]

Kjedelig liv

På de cirka 150 sidene portretterer hovedpersonen fire personer. Men også en femte. Seg selv.

– Siden det er en og samme person som portretterer hver av dem, blir boka også et portrett av henne. Hun oppstår i glipene, sier Genberg.

Selv om overfladiske tids- og stedsmarkører ligner, er «Detaljene» ingen selvbiografi.

– Det er ikke så mye av meg her. Mitt liv er kjempekjedelig, haha! Det eneste autentiske er episoden med inskripsjonen i en bok. Så da måtte jeg ringe hun som en gang ga meg den boka, og forklare at jeg kom til å skrive om akkurat det, sier Genberg.

[ Hun tar Lisbeth Salander til Nord-Sverige ]

«Detaljene»

Resten er stort sett henta fra hukommelsen. Men ikke for mye.

– Jeg syns det er irriterende å lese bøker der forfatteren har gjort masse research om en eller annen historisk epoke, og skal vise alt fram i teksten. «Se hvor flink jeg er, alt jeg kan». Her slipper jeg. Jeg var der. Noen ting har jeg dessuten dobbeltsjekka jeg med venner. Hva het den kafeen der og der, og var det egentlig snø på millenniumsskiftet? Var den boka kommet ut akkurat da, eller husker jeg feil? Sånne ting. Men ikke for mange markører, ikke for tett, sier Genberg.

Boktips

Mest bøker. Litteratur nevnt med boktittel og forfatter. Paul Auster. Robert Musil. Birgitta Trotzig. Flere svenske nittitallshelter.

– Boktips! Alle bøkene er titler jeg har lest og har et forhold til. I hovedpersonens liv, som i mitt, er bøker en måte å skape kontakt på. Gjennom litteraturdiskusjoner oppstår intimiteten mellom henne og menneskene hun møter. En intimitet som gjør at også leseren blir bedre kjent med henne. Måten vi snakker om bøker, og beskriver situasjoner, sier mye om oss. I den grad folk fortsatt diskuterer bøker. De fleste har kanskje slutta med det. Men for oss som fremdeles leser, er diskusjoner om litteratur fortsatt en metode for å si noe om hvem vi er, sier Ia Genberg, aktuell med romanen «Detaljene».

[ – Kvinnene gikk inn i industrien som unge og sterke, og kom ut derfra gamle og utslitte, sier Susanna Alakoski, som skriver om nordisk tekstilindustrihistorie og kvinners vennskap i Bomullskvartetten (+). ]

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]