---
4
TEATER
«Benk»
Av Ahmed Dadi
Regi: Ahmed Dadi
Med Haider Saleem, Amina Mohamud, Nafissa Omar Osman, Enya Maria Oshaug Weibell, Aleksander Bastiansen, Henrik Holm
Nordic Black Theatre, spilles på Caféteatret
---
Det har gått et lite tiår siden politikerne overbød hverandre når det gjaldt framtidsvyer for hva Tøyen skulle bli. Munchmuseet skulle flyttes fra bydelen, noe som i 2014 førte i til et ufravikelig kompensasjonskrav fra SV om et bredt områdeløft for bydelen, det såkalte Tøyenløftet. 200 millioner kroner skulle pumpes inn i lokale miljøtiltak og nærmiljøet. Noen år senere slo en dels knusende rapport fast at bydelens svakeste grupper ikke hadde blitt hørt i prosessen med å gjøre Tøyen til et bedre sted å leve. Barnefattigdommen og ungdomskriminaliteten økte bak festtalene, en og annen oppusset fasade, et par hippe kafeer og høylytt aktivitet rundt Øyafestivalen en gang i året.
Nå inviterer manusforfatter og regissør Ahmed Dadi til en episodisk forestilling om Tøyen av i dag, til dagliglivet hvor vi møter et knippe av folkene som enten bor der eller ønsker å utnytte turbulensen rundt Oslo Øst-bydelen til å mele sin egen kake. Haider Saleem i rollen som Ali utgjør en slags rød tråd i «Benk», en fortellerstemme som ikke akkurat ønsker oss velkommen med mindre vi vil kjøpe noe brunt. Smått aggressivt ruller han en joint og utbasunerer han at han er «kongen av Tøyen, bitch». Han representerer på mange måter det hyperlokale folkedypet, den unge fyren som ikke fikset skolen, som kanskje har en diagnose og som brødfør moren og småsøsknene gjennom småkriminalitet. Faren har forduftet for lengst.
Nordic Black Theatres «Benk» er første stykke ut i en ny satsing der målet er å invitere unge scenekunstnere til teatret. Ahmed Dadi har bakgrunn fra TV- og nettproduksjoner og er kunstnerisk leder for breakdancegruppa Floorknights. «Benk» er hans debut som scenekunstner, utviklet i samarbeid med Dramatikkens hus og med Nordic Black Theatre-leder Cliff Moustache som dramaturg. Det er en «ung» fortelling, men med allmenn tematikk som slår hardt inn i virkelighetsbeskrivelsen av en forsømt bydel. Samtidig blir Tøyen et bilde på utfordringer også i et bredere perspektiv, både lokalt i Oslo og nasjonalt. Blant annet sett gjennom Fatima (Nafissa Omar Osman), en somalisk kvinne som blir forlatt av mannen mens barnevernet truer med å omplassere barna og gårdeieren sier opp kontrakten fordi ektemannen ikke har betalt husleia. Amina representerer en gruppe kvinner i Norge, dels usynlige i fellesskapet, med innvandrerbakgrunn uten sosialt nettverk, som aldri har vært i jobb og uten tilstrekkelige norskkunnskaper til å lese eller forstå brevene fra de offentlige instansene.
Midt på Tøyen står en benk. På den skyller fortvilelsen og angsten inn over Fatima. Benken fungerer også som Alis «gateapotek», og en rekke andre personer er innom benken i et teaterstykke som tematisk framstår som en lokal blanding av Camara Lundestad Joofs dramaer og TV-serier som «The Wire». «Benk» er en realistisk scenepamflett som menneskeliggjør temaer som fattigdom og feilslått boligpolitikk, rasisme, utbytting, gjengkriminalitet og gentrifisering. Dadi pakker ikke inn problemene, men deler dem ut med hard flat hånd i et spekter som forstørrer de ulike personlighetene og skufler det meste av nyanser til side. Stykket blir en tydelig kommentar om alt som er feilslått. I bakgrunnen bryter innimellom stemmene fra politikernes taler og debatter om Tøyen virkningsfullt gjennom lydbildet.
Haider «Haji» Saleems varme og røffe framstilling av Ali utgjør den mest nyanserte i denne buketten av ulike personer, et naturtalent til å rappe men som har valgt å bli dopdealer. I andre enden av bydelens frynsete næringskjede er den kvalmt rasistiske bolighaien Erik (Aleksander Bastiansen) som kjøper opp leiligheter for å stykke dem opp og leie ut til blodpriser. Erik, som vil renske bygårdene for «kakerlakker» og viser seg å være en overgriper på flere plan, er i overkant sjablongaktig framstilt, men han gjør nytten i Ahmed Dadis fortelling. Et bilde på alt som truer vekst, samhold og menneskene som bor i Oslos gamle boligstrøk. Boligmegleren Kristin (Enya Maria Oshaug Weibell) snur kappen etter vinden, lar seg utnytte og utgjør i likhet med flere andre figurer i stykket grunnlag for dramatikerens underliggende utforskning av offerrollen.
[ Riksteatrets «Hør’a, dagbok!» er blitt heftig familieteater (+) ]
Her kommer også Ali inn, han som har falt utenfor og skylder på at systemet «har fucka han». Rundt han er også Amara (Amina Mohamud). Hun har vokst opp i nabolaget, var en gang Tøyens stolthet, et skolelys med solid utdannelse, som nå har flyttet tilbake til strøket og åpnet en hipp kafé sammen med samboeren Thomas (Henrik Holm). De ser på seg selv som Tøyens framtid, men som en indignert Ali sier når han beskylder henne for å ikke kjempe for området: «kafeen din er for hipstere og turister! Ikke for sånne som oss».
«Benk» utgjør noe nytt for 30-årsjubilanten Nordic Black Theatre, en bearbeidelse av dagsaktuell tematikk som er kortreist og likevel universell, hentet så og så rett utenfor døren til teatrets scene på Grønland. Skuespillet, fra Osmans ømt tegnede Fatima, til artisten og skuespilleren Haji Saleems bunnsolide tolkning av smågangsteren Ali, bærer fint teksten. Dramatiker og skuespiller Amina Mohamud, komiker og skuespiller Aleksander Bastiansen, danser og skuespiller Enya Maria Oshaug Weibell og Henrik Holm, kjent for mange som Even i «Skam», er svært gode ensemblespillere som spisser typegalleriet.
[ Når skuespiller Hildegunn Eggen velger å ta avskjed med scenen, gjør hun det på råeste vis (+) ]
Også Ali-figuren er til en viss grad karikert, men framstår også som dramatikerens konkrete nøkkelstemme, som i «ranten» mot Amara, vennen fra oppveksten: «Tøyen var et sted der alle kjente alle, et sted med ekte samhold og ikke den fake hvite greia de holder på med nå. Kommer hit som frelsesarmeen og behandler oss som vi var analfabeter. Du kan si til dem at Tøyen hadde det helt bra til de kom og fucka det opp. Det eneste Tøyenløftet har gitt oss er hipstere og dugnad! Men oss svartinger, vi blir presset ut av Tøyen og opp i dalen, til Mortensrud, Furuset eller til Holmlia. De vil ikke ha sånne som oss her. De vil at vi skal bo langt vekk, i gettoer. Vekk fra barene og de fancy restaurantene demmes».
Og Amara, kanskje innser hun at hun som vil være et bindeledd mellom Tøyen og vestkantens ressurser bare er blitt en bro som alle bruker for ikke å bli våt på føttene?
Ahmed Dadi har et tydelig og viktig budskap i «Benk», som trekker opp skillene i byen, enten det handler om øst og vest, fattig og rik eller ulike etniske opphav. Manuset oser av talent og gode vendinger, men som vil i overkant mye. Hver enkelt av personene og historiene er interessante, men savnet er kanskje at de vikles enda mer inn i hverandre. Nå blir enkelte av historiene stående litt uten sammenheng med det øvrige, og regien bidrar til å forsterke det episodiske inn mot en slutt som er både konkret knallhard og metaforisk, men som likevel føles litt påklistret. Som politisk teater er imidlertid «Benk» både betimelig og ubehagelig, men ikke uten humor og varme. Slik blir stykket en velkommen fortelling om fellesskapets blindsoner fra en stemme vi gjerne hører mer fra.
