Lek og alvor

---

5

FILM

«Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves»

Regi: John Francis Daley og Jonathan Goldstein

USA/Canada – 2023

---

I 2000 kom den første filmatisering av rollespillserien «Dungeons & Dragons», en spektakulært pinlig kalkun som bemerket seg mest med Jeremy Irons sarkastiske overspill. Mens første forsøk gjorde det aller meste galt, klarer «Honor Among Thieves» å gjøre det aller meste riktig. Spillserien fyller femtiårsdag neste år, og har i løpet av den tiden overlevd moralpanikken på åttitallet, hatkampanjer fra religiøse tøysepinner som mente at spillet var synonymt med satanisme og er nå mer populær enn noensinne.

Sikkert godt hjulpet av mye gratisreklame fra Netflix-serien «Stranger Things». Selv oss som er nerdete fans av fantasy og RPGs kan innrømme at sjangeren ofte kan fortone seg som pompøs, selvhøytidelig og lite selvbevisst, men det er definitivt ikke problemer «Honor Among Thieves» sliter med.

[ «John Wick: Chapter 4»: Er dette den perfekte actionfilmen? ]

Dette er et vittig, jovialt eventyr med en avvæpnende sans for humor; et skikkelig overskuddsprosjekt skapt av oppriktige entusiaster. En desto større overraskelse fordi filmen er skrevet, produsert og regissert av radarparet John Francis Daley og Jonathan Goldstein, som før dette har stått bak de småteite komediene «Horrible Bosses» (2011), «Vacation» (2015) og «Game Night» (2018).

Begge er angivelig ivrige fans av «Dungeons & Dragons»-spillene, men har skapt en lystig eventyrfilm som fungerer like bra for oss som aldri har kastet en tjuesidet terning. I følge kyndige fagfolk er det en stor mengde referanser og interne vittigheter her, som sikkert suser langt over hodet mitt - men samtidig bidrar til å utdype detaljene i denne vidtspennende, eksentriske fantasiverdenen.

Limet som holder alt sammen her er Chris Pine, som sprøyter inn en velkommen selvironisk tone uten å fjase bort det sporadiske alvoret med for mye ablegøyeri. Han er den moralsk fleksible rabagast-barden Edgin Darvis, som skjuler en tragisk fortid med optimistisk pågangsmot og mye lakonisk humor. Edgins elskede kone ble myrdet av røde trollmenn, og etterlot ham med eneansvaret for datteren Kira (Chloe Coleman).

I et desperat forsøk på å gjenopplive kona med en magisk stein iscenesatte Edgin et ambisiøst kupp, men endte opp med å bli forrådet, rundlurt og arrestert. Så nå sitter han innelåst i det toppsikrede Revel’s End-fengselet sammen med barbar-bestevennen Holga (Michelle Rodriguez), der han har tilbragt de siste to årene med straffarbeid i iskalde Frozenfar, sporadiske basketak med andre fanger og mye strikking.

Edgin er en mann med planer, og iscenesetter en djerv fengselsflukt for å bli gjenforent med datteren sin. Hun er overlatt i varetekten til kumpanen Forge Fitzwilliam (Hugh Grant), en patologisk upålitelig taskenspiller som siden sist har klart å bli den nye lorden av overklasse-metropolen Neverwinter. Han har brukt tiden på å sette Kira opp mot faren sin med giftige løgner, mens han pønsker på skurkestreker sammen med den onde trollkvinnen Sofia (Daisy Head).

For å få tilbake datteren, gjenvinne selvrespekten og forhåpentligvis gjenopplive sin elskede kone må Edgin begi seg ut på en omfattende «quest», pønske ut et ambisiøst kupp og samle sammen et nytt team med kumpaner. De inkluderer den neurotiske amatørtrollmannen Simon (Justice Smith), formskifteren Doric (Sophia Lillis) og den plagsomt prektige Paladinen Xenk Yandar (Regé-Jean Page). Herfra går det slag i slag med grovt overvektige drager, en portalstav, gjenoppliving av døde soldater, slåssing, sang og småkriminelle spillopper.

John Francis Daley og Jonathan Goldstein geleider oss entusiastisk gjennom denne eventyrverdenen som rutinerte «dungeon masters», og legger vekt på at en runde med «D&D» først og fremst skal være moro for alle deltagere. De har dratt inspirasjon fra et bredt utvalg av kilder, som inkluderer «Ringenes herre»-trilogien, «Willow», «Monty Python and the Holy Grail» og «The Princess Bride».

Regissørene gjøgler godmodig med velbrukte fantasy-klisjeer på en måte som til tider grenser mot ren parodi, men gjør aldri narr av dette miljøet - og finner en veldig bra balanse mellom leken humor og eventyrlig alvor. De sørger også for at fokuset forblir på den dysfunksjonelle familiedynamikken mellom medlemmene av denne gruppen med skadeskutte outsidere, så det er en stor ressurs at kjemien mellom skuespillerne fungerer så bra.

[ Kvinner uten stemmer, med veldig mye å snakke om ]

«Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves» forflytter seg hurtig rundt på kartet og tar oss stadig med til nye områder - noe som får hele filmen til å føles enda mer episk enn den egentlig er. Ikke verst, med tanke på at dette er en ambisiøs storproduksjon med et budsjett på solide 151 millioner dollar.

Det er lett å se at Paramount Pictures har risikoinvestert så store summer med håp om at dette vil bli en lukrativ filmserie, og det er like lett å se potensialet. «Honor Among Thieves» er effektivt fortalt, spektakulært iscenesatt og gjennomført underholdende – så vi får håpe dette blir en tilstrekkelig stor kassasuksess til å legitimere en oppfølger.

[ Engasjert om sosial dumping og skeiv kjærlighet ]