– En feministmartyr. Det kommer hun alltid til å være

– Jeg har følt meg litt som en slags Agatha Christie, sier forfatter Cecilie Løveid til Dagsavisen.

Denne uka ble det kjent at Nationaltheatret skal sette opp hennes helt nyskrevne stykke, «Jeg er Sylv» på Amfiscenen.

Det får urpremiere 19. august, med svenske Melanie Mederlind som regissør og Hanna-Maria Grønneberg i tittelrollen som Sylvia Plath.

«Jeg er Sylv»

«En ekspressiv og drømmeaktig forestilling om den legendariske poeten Sylvia Plaths liv og altfor tidlige død», kaller Nationaltheatret stykket.

– Jeg har så klart ikke skrevet «Jeg er Sylv» som en Agatha Christie-krim. Det er ikke min sjanger. Men jeg har gjort et stort researcharbeid. Bygger opp mot et dødsfall. Stemningene jeg var i da jeg skrev, særlig rundt alt som hadde med Ted Hughes å gjøre, bølget fram og tilbake. Hvilken innflytelse hadde ektemannens oppførsel egentlig på Sylvia? Hvordan var samlivet deres? spør Løveid.

[ Husker du gamle dager? Altså 1990-tallet? (+) ]

Berømt selvmord

Sylvia Plath var en amerikansk forfatter, kjent som poet og som kvinnen bak romanen «The Bell Jar» (norsk «Glassklokken»).

Hun var født i 1932, og døde for egen hånd i 1963, ved å puste inn gass fra komfyren.

Onde tunger vil ha det til at selvmordet er hovedgrunnen til at hun fortsatt er et berømt navn, heller enn kvaliteten på det litterære arbeidet hennes.

– Typisk kvinneforakt, fnyser Løveid.

[ Sterk Røverdatter i ruinlandskap ]

Separasjon

Plath var gift med en annen forfatter, Ted Hughes (1930-98), som hun fikk en datter og en sønn med.

Men da Sylvia tok sitt eget liv, var hun og Ted separerte, og hun bodde alene med barna. Ted Hughes skal ha hatt en affære som muligens utløste samlivsbruddet.

– Når en kvinne på tretti år, mor til to små barn, tar sitt eget liv, er det lett å tenke seg fram til åpenbare grunner. Den dikterfaglige konkurransen. Kjønnsrollene på 1950- og 60-tallet, som vi jo vet at ikke akkurat var et bra sted å utvikle seg som kunstner om man var kvinne, sier Løveid.

Psykisk sykdom

Men Sylvia Plath var mye mer enn en bedratt kvinne, eller en mor i tidsklemme. Hun ville bli et ikon, en slags nasjonalpoet i hjemlandet USA.

Cecilie Løveid utdyper:

– Vi har også dette med bipolaritet, eller psykisk sykdom. Og dette ekstremt ambisiøse. Driven. Det fins utrolig mange bilder der hun oppfører seg som en fotomodell. Frisyrene hennes er helt sinnssyke. Hun går maks inn for kokekunst, malerkunst, alle ting hun prøver på. Selv om hovedambisjonen var å bli forfatter. Hun er så mange ting.

[ En gammel kvinne blir drept. Men siden det skjer på et gamlehjem, gidder ikke politiet se på saken. Da trør de andre gamle på hjemmet til (+) ]

– Feministmartyr

Den prisbelønte forfatteren tror ikke egentlig det går an å skrive et stykke om Sylvia Plath, uten at selvmordet farger publikums forventninger.

– Man er nødt til å tenke på det. Kommer liksom ikke utenom. Plath hadde store ferdigheter som poet. Skriver profesjonelt, som enhver mann. Så, i neste setning, skriver hun at hun ble voldtatt. Alltid slike voldsomme sammenstillinger. Går det an å snakke om kvinner uten å fortelle disse historiene?

[ Disse bøkene «passer perfekt i vår hektiske, ensomme, gudløse tid», skriver Dagsavisens anmelder (+) ]

– Skal man lage teater om Sylvia Plath, kommer man ikke utenom gassovnen. Utenom sjalusien. Hun er jo en feministmartyr. Det kommer hun alltid til å være. Selv om vi nyanserer aldri så mye, sier Cecilie Løveid.

Lei av teater

Selv hadde hun egentlig ikke tenkt å skrive et teaterstykke.

– Jeg lurte nærmest meg selv til å gjøre det. Forrige gang jeg hadde premiere på Nationaltheatret, gikk det så bra. Jeg fikk Ibsenprisen. Kritikerprisen. Akkurat da hadde jeg ikke tenkt å skrive mer drama. Jeg holdt på med «Vandreutstillinger» og var fed up med hele teateret.

«Vandreutstillinger» er navnet på diktsamlingen som Cecilie Løveid fikk Kritikerprisen for i 2017.

[ «Senior Haarr, som nærmer seg 80, overrasker med en morsom og fargesterk utstilling» (+) ]

Laget «felle» – gikk i den selv

Stykket hun fikk Den nasjonale Ibsenprisen og Kritikerprisen for, het «Visning», og hadde premiere i 2013.

Etter så stor suksess, ble hun selvsagt bedt om å skrive mer for Nationaltheatret.

– Jeg tenkte trassig at ok, men da vil jeg lage noe umulig. «Denne gangen skal det handle om dikt, som er det siste et teater ber om», tenkte jeg. Men så gikk jeg selv i min egen felle. Sylvia Plath viste seg å være utrolig interessant, sier Cecilie Løveid til Dagsavisen.

[ «Er denne boka skrevet av ChatGPT?» lurer anmelderen (+) ]

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]