Debatt

Vi kan jage svigermor selv

Å beholde besøksforbudet fra korona? Det er ikke innpåslitne svigermødre som er problemet i barselomsorgen.

Å omtale besøksrestriksjonene på barsel som «noe godt som kom ut av pandemien» er i beste fall å underkjenne den negative opplevelsen så mange familier har hatt, skriver Therese Rist. (Illustrasjonsfoto)
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I kjølvannet av pandemien velger flere barselavdelinger å beholde koronarestriksjonene. Det betyr besøksforbud for alle andre enn kvinnens partner og barnets eventuelle søsken. Argumentet er at det gir tiltrengt ro for mor og barn.

Igjen blir barselkvinnen fortalt hva hun har behov for, av noen som angivelig vet det bedre enn henne selv. For hvem skal få definere hva den nybakte familien trenger? For noen er en venn, en doula eller en kusine den man helst vil ha de første dagene av morskapet.

Det er heller ikke alle som har partner.

Å omtale besøksrestriksjonene på barsel som «noe godt som kom ut av pandemien» er i beste fall å underkjenne den negative opplevelsen så mange familier har hatt i koronatiden. At sykehusene har gode erfaringer med å slippe å administrere besøk, er imidlertid ikke overraskende.

Å omtale besøksrestriksjonene på barsel som «noe godt som kom ut av pandemien» er i beste fall å underkjenne den negative opplevelsen så mange familier har hatt, skriver Therese Rist.
Å omtale besøksrestriksjonene på barsel som «noe godt som kom ut av pandemien» er i beste fall å underkjenne den negative opplevelsen så mange familier har hatt, skriver Therese Rist.

Det er en kjent sak at de har altfor få ansatte på barsel, med altfor mye å gjøre. Da jeg fødte var pandemien på hell og jeg fikk ha besøk av mannen min, men ingen andre. Til gjengjeld var han til stede 18 timer i døgnet. Uten hans gratisinnsats ville knapt barnet og jeg fått mat, sønnen vår ville ikke fått rene bleier, og jeg ville ikke fått dusjet de fem døgnene jeg var innlagt etter fødsel.

Jeg unnet ham inderlig noen flere timer søvn, noe han kunne fått om reglene hadde tillatt andre pårørende å steppe inn. Samtidig møtte jeg ansatte som med panikk i blikket fortalte meg at «dette er egentlig ikke min vakt» eller «du er egentlig ikke min pasient», før de løp videre.

De fleste av dem var vikarer, mange av dem ufaglærte. Hver åttende time var det nye fremmede, alle like overarbeidede. I en slik situasjon er det ikke nærvær av familie og venner som skaper uro og utrygghet.

Ved å lage gladsaker om fortsatt besøksforbud, kamuflerer man det virkelige problemet: at barselavdelingene ikke er rigget for barsel. Det er ikke folk nok, og det er ikke plass nok. Riktignok finnes det kvinner som forteller at det kan være stressende med et renn av besøk til dem man deler firemannsrom med. Problemet er imidlertid at man blir stuet inn på firemannsrom, ikke at hun i nabosengen får besøk av tanta si.

Fortellingen om verdens beste land å føde i har for lengst begynt å rakne. Barselkvinner sliter med depresjon og andre plager i rikt monn, og tallene økte ikke overraskende under pandemien. Barselomsorgen framstår som et eksperiment med hvor lite omsorg det er mulig å gi en inneliggende pasient på et norsk sykehus.

Pandemien synliggjorde og forsterket dette.

Koronarestriksjonene på barsel bør derfor forbli kun en skamplett på norsk helsevesens historie. Og vil vi jage svigermor på dør, så er vi voksne nok til å ordne det selv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS